Første del: Kirken og menneskets kall

For å svare til Åndens impulser

11. Guds folk vet at det ledes av Herrens Ånd som fyller jordens krets, og i kraft av denne tro prøver det blant de erfaringer, krav og lengsler som det deler med vår tids mennesker, å se de ekte tegn på Guds nærvær og vilje. Troen kaster jo et nytt lys over alle ting, manifesterer Guds hele hensikt med mennesket og leder dermed sinnet i retning av menneskeverdige løsninger.

I dette lys akter konsilet først og fremst å bedømme de verdier som i dag vurderes høyest, og å føre dem tilbake til deres guddommelige kilde. For så vidt som de skriver seg fra de evner som Gud har utstyrt mennesket med, er disse verdier i høy grad gode, men de trenger å bli renset fordi menneskehjertets fordervelse ofte har misbrukt dem.

Hva sier Kirken om mennesket? Hva anbefaler den for å bygge opp det moderne samfunn? Hva er den dypeste mening med menneskets virksomhet overalt i verden? Disse spørsmål kaller på svar. Det vil da klart vise seg at Guds folk og den menneskehet, som det er en del av, yter hverandre gjensidig hjelp, og det vil likeledes vise seg at Kirkens anliggende er religiøst, og nettopp derfor i høy grad menneskelig.

Kapittel 1: Menneskeverdet

Mennesket som Guds bilde

12. Troende og ikke-troende er stort sett enige om at alt det som finnes på jorden, skal ordnes med henblikk på mennesket som sentrum og høydepunkt.

Men hva er mennesket? Menneskene selv har levert og leverer fortsatt forskjellige, av og til motstridende svar. Snart har de opphøyet seg selv til en nærmest absolutt målestokk, snart har de nedverdiget seg selv helt til fortvilelsen. Resultatet er at de står rådville og engstelige. Kirken kjenner til disse vanskeligheter, og opplyst av Guds åpenbaring kan den derfor gi dem et svar, hvor menneskets egentlige situasjon avtegner seg, hvor dets skrøpelighet blir tolket på samme tid som dets verd og kall får den anerkjennelse de har krav på.

Den hellige Skrift lærer nemlig at mennesket, skapt «i Guds bilde», med mulighet i seg til å erkjenne og elske sin Skaper, er blitt innsatt av Gud som herre over alle de jordiske skapninger 1 for å styre og bruke dem til Guds ære 2. «Hva er mennesket at du kommer det i hu? Og et menneskebarn at du besøker ham? Og du gjorde ham lite ringere enn englene, og med ære og herlighet kronet du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk. Alt la du under hans føtter» (Salme 8, 5-7).

Men Gud har ikke skapt mennesket ensomt: fra begynnelsen av «skapte Han dem mann og kvinne» (1. Mos. 1, 27) og deres forening utgjorde for første gang et personlig fellesskap. Av natur er mennesket nemlig et sosialt vesen som hverken kan leve eller utfolde sine egenskaper uten i forbindelse med andre. Og Gud, leser vi videre i Skriften, så «alt det Han hadde gjort, og det var såre godt» (1. Mos. 1, 31).

Om synden

13. Menneskene var blitt innsatt av Gud i en tilstand av rettferdighet, men fra begynnelsen av lot de seg forføre av den onde, de misbrukte sin frihet, gjorde opprør mot Gud og ønsket å nå sitt mål utenfor Ham. Enda de kjente Gud, æret de Ham ikke som Gud, men deres uforstandige hjerte ble formørket og de dyrket Skapningen mer enn Skaperen 3. Det vi således lærer av Guds åpenbaring, stemmer også med vår egen erfaring. Når vi gransker vårt hjerte, finner vi at det drages mot det onde og synker ned i all slags elendighet som ikke kan stamme fra dets gode Skaper. Ved å nekte å erkjenne Gud som sitt opphav, kommer mennesket ofte ut av balanse i forhold til sin høyeste bestemmelse, og dermed også til seg selv, sine medmennesker og hele skaperverket.

Mennesket er altså splittet. Og da fortoner hele menneskelivet seg, både individuelt og kollektivt, som en kamp, en dramatisk kamp mellom det gode og det onde, lyset og mørket. Da mennesket dessuten viser seg å være ute av stand til av seg selv og på en effektiv måte å gjendrive det ondes angrep, føler hver enkelt seg som i lenker. Men Herren kom selv for å frigjøre og styrke mennesket ved en indre fornyelse, idet han kastet ut «denne verdens fyrste» (Joh. 12, 31) som holdt det bundet i syndens trelldom 4. Og synden forringer mennesket og forhindrer det i å fullende seg.

I lys av denne åpenbaring finner både det opphøyede kall og den dype elendighet som menneskene erfarer, sin siste forklaring.

Hva mennesket består av

14. Mennesket er ett i kropp og sjel. Det sammenfatter den materielle verdens forskjellige elementer gjennom sin legemlige konstitusjon. Og det er takket være mennesket at den materielle verden når sitt høydepunkt og låner sin stemme til Skaperens frie lovprisning 5. Vi skal derfor ikke forakte vårt legemlige liv, men tvert om anse vårt legeme for godt og ærefullt, idet Gud har skapt det og kommer til å vekke det opp på den ytterste dag. På den annen side er vi blitt såret av synden og erfarer derfor legemets opprørske drifter. Menneskeverdet innebærer altså at vi ærer Gud ved vårt legeme 6, uten å la det trelle under hjertets onde tilbøyeligheter.

Men mennesket tar ikke feil når det anser seg selv som overordnet de legemlige ting, som mer enn både et stykke natur og en brikke i samfunnet. Ved sitt indre liv overgår det jo hele universet. Det er disse dybder vi når hver gang vi vender oss mot vårt hjerte hvor Gud venter, Han som ransaker hjertene 7 og hvor vi foran Guds åsyn selv tar stilling til vår egen skjebne. Ved å vedstå oss vår åndelige og udødelige sjel, unndrar vi oss det bedragerske syn av en verden som bare beror på fysiske og sosiale forhold, og vi når tvert om frem til virkelighetens kjerne.

Forstand, sannhet og visdom

15. Mennesket, som i sitt sinn gjenspeiler Guds eget lys, har rett til å fastholde at det i kraft av sin forstand er satt over universet forøvrig. Ved en iherdig og århundrelang trening av sitt intellekt har mennesket gjort betydelige fremskritt i eksperimentelle vitenskaper såvel som i kunst og tekniske ferdigheter. I vår egen tid har det feiret store triumfer ved å utforske og underkaste seg den materielle verden. Men det har også stadig søkt og nådd en dypere sannhetserkjennelse. Intellektet er nemlig ikke begrenset til fenomenene alene, det kan også med visshet fatte tingenes mening, selv om det på grunn av synden er blitt delvis formørket og svekket.

Menneskets intellektuelle natur utfoldes og skal utfolde seg i den visdom som ansporer sinnet til å søke og verdsette det sanne og det gode, og som leder det til det usynlige gjennom det synlige.

I høyere grad enn tidligere epoker trenger vår samtid en slik holdning for at de nye oppfinnelser skal kunne preges av menneskelighet. Verdens fremtid ville være i alvorlig fare hvis der ikke fremsto mennesker begavet med større visdom. Og det skal fremheves at flere nasjoner, som økonomisk sett er fattige, men som er rike på visdom, vil kunne være til stor hjelp for andre.

Ved Den Hellige Ånds gavmildhet gir troen menneskets sinn og hjerte del i Guds visdoms mysterier 8.

Samvittigheten

16. Innerst inne i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som forlanger å adlydes, en røst som oppfordrer det til å elske og gjøre det gode, til å sky det onde, og som sier til hjertet når det trenges: Gjør det, gjør ikke det. For mennesket har en lov som Gud har risset inn i dets hjerte. Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes 9.

Samvittigheten er menneskets hemmeligste kjerne og helligdom, her er det alene med Gud, og Hans røst lar seg høre i sjelens dyp 10. Samvittigheten opplyser på vidunderlig vis om denne lov som oppfylles i kjærlighet til Gud og medmennesket 11 Troskapen mot samvittigheten forener de kristne med andre mennesker så de sammen søker sannheten og finner det rette svar på de mangfoldige moralske problemer som oppstår i individenes såvel som i samfunnenes liv. Samvittighetens rette veiledning vil trenge desto mer igjennom som menneskene, individuelt og kollektivt, tar avstand fra den blinde vilkårlighet og prøver å følge objektive etiske normer. Det vil imidlertid ofte hende at samvittigheten uforskyldt er forblindet, og da mister den ikke sitt verd. Det samme kan ikke sies om et menneske som bryr seg lite om å søke rett og sannhet, eller om den samvittighet som litt etter hvert er blitt forblindet av syndige vaner.

Frihetens betydning

17. Mennesket kan ikke omvende seg til det gode uten frihet, den frihet som våre samtidige - med god grunn - setter meget høyt og streber etter. De forfekter den imidlertid ofte på en uriktig måte, som om den ga adgang til å gjøre alt, selv det onde, bare det behager. Men den sanne frihet er et prektig tegn på Guds bilde i mennesket. For Gud har villet «overlate mennesket til dets egne beslutninger» 12, så det av egen drift søker sin Skaper og, ved fritt å hengi seg til Ham, når frem til den saliggjørende fullkommenhet. Menneskets eget verd fordrer altså at det bevisst og fritt velger sine handlinger i et personlig engasjement, hverken ledet av en blind indre drift eller under rent ytre tvang. Dette menneskeverd viser seg hos den som, frigjort fra lidenskapenes slaveri, forfølger sitt mål ved fritt å velge det rette, og på samme tid sørger for å få hjelp når det trengs. Menneskets frie vilje er blitt såret av synden og kan ikke helt rette seg mot Gud uten Hans nåde. Hver enkelt kommer til å måtte avlegge regnskap for Guds domstol over sitt liv, etter det han har gjort, av godt eller ondt 13.

Dødens mysterium

18. Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst. Mennesket hjemsøkes ikke bare av lidelsen og legemets tiltagende oppløsning, men også - og enda mer - av frykt for en definitiv undergang. Hjertets instinkt tar ikke feil når det avskyr og avviser personlighetens totale utslettelse og ugjenkallelige bortgang. Den evighetens sed som vi bærer i oss, lar seg ikke helt føres tilbake til materien, og gjør derfor opprør mot døden. Og all verdens tekniske anstrengelser, selv de nyttigste, klarer ikke å slukke menneskenes angst: en biologisk forlengelse av livet tilfredsstiller ikke det ønske om et liv etter dette, som hjertet uimotståelig nærer.

Mens forestillingsevnen blir maktesløs overfor døden, lærer Kirken, opplyst som den er av Guds åpenbaring, at mennesket er skapt av Gud til en salighet som befinner seg utenfor den jordiske elendighet. Bortsett fra at mennesket ville ha unngått den legemlige død om det ikke hadde syndet 14, lærer kristentroen at denne død vil bli beseiret og mennesket gjeninnsatt av den allmektige og barmhjertige Forløser i den frelsestilstand som det var blitt berøvet ved sin skyld. Gud har kalt og kaller mennesket til i sin totalitet å bli forenet med Ham ved en evigvarende delaktighet i Hans uforgjengelige, guddommelige liv. Kristus har vunnet denne seier ved å oppstå til nytt liv etter å ha befridd mennesket fra døden ved sin egen død 15. Hver den som tenker igjennom de solide argumenter som troen ledsages med, vil i denne tro kunne finne et svar på sin angst for det kommende og også et mulig fellesskap i Kristus med de avdøde han hadde kjær, for troen gir håp om at de har nådd frem til det sanne liv hos Gud.

Ateismen - dens former og røtter

19. Fundamentet for menneskets verd er å finne i dets kall til fellesskap med Gud. Fra først av blir mennesket oppfordret til å samtale med Gud: dets eksistens skyldes jo Guds kjærlighet som skaper og opprettholder den. Og et liv som fullt ut bygger på sannheten, forutsetter både selvstendig anerkjennelse av denne kjærlighet og hengivelse til Skaperen. Allikevel er det mange av våre samtidige som slett ikke fornemmer, eller også uttrykkelig avviser, denne inderlige og vitale forening med Gud. Ateismen er dermed blitt et hovedanliggende i vår tid, og den har krav på en nærmere undersøkelse.

Navnet «ateisme» dekker over flere innbyrdes forskjellige fenomener. Noen benekter Gud uttrykkelig, andre mener at mennesket overhodet ikke kan uttale seg om Ham, atter andre benytter seg av en slik fremgangsmåte i sine undersøkelser av gudsproblemet at selve dette problem forekommer meningsløst. Mange, som overskrider de positive vitenskapers kompetanseområde, forsøker enten å forklare alt ved hjelp av disse vitenskapers metoder, eller de regner tvert om med at der overhodet ikke finnes noen absolutt sannhet. Enkelte, som synes å være mer opptatt av å bekrefte mennesket enn av å forkaste Gud, opphøyer mennesket i en slik grad at troen på Gud blir som kraftløs. Noen danner seg et slikt bilde av Gud at de bare fornekter en fiksjon som på ingen måte er Evangeliets Gud. Der finnes også de som ikke engang tar gudsproblemet opp til drøftelse, fordi de er blottet for religiøs uro og ikke ser noen grunn til å beskjeftige seg med religion. Ateismen springer dessuten ofte frem av en voldsom protest mot det onde i verden, eller også av det forhold at man urettmessig tillegger enkelte menneskelige goder en så absolutt verdi, at man ender med å la dem innta Guds plass. Selve den moderne sivilisasjon, - riktignok ikke i seg selv, men fordi den i for høy grad er engasjert i jordiske spørsmål, kan ofte gjøre adgangen til Gud vanskeligere.

De som, med forsett og i strid med sin samvittighet, prøver å drive Gud ut av sitt hjerte og komme utenom de religiøse spørsmål, er ikke uten skyld. Men ofte må også de troende bære sin del av ansvaret. For ateismen som sådan er ikke noe genuint, den skyldes snarere en rekke forskjellige årsaker til hvilke man også må regne den kritiske reaksjon mot religionene i sin alminnelighet, og i enkelte land mot kristendommen i særdeleshet. Derfor kan de troende ha sitt store medansvar i ateismens fremvekst: Kanskje har de forsømt å utdype sin tro, kanskje har de gitt en gal fremstilling av den, kanskje har de gitt et slett eksempel i sitt religiøse, moralske og sosiale liv, i alle disse tilfeller har de tilslørt mer enn åpenbart Guds og religionens sanne ansikt.

Den systematiske ateisme

20. Den moderne ateisme inntar ofte en systematisk form som blant annet regner med en så uforbeholden selvstendighet for mennesket, at enhver form for avhengighet overfor Gud blir problematisk. Forkjemperne for denne ateisme hevder at friheten består i at mennesket er sitt eget mål, sin egen histories eneste opphavsmann, kort sagt en «demiurg». Og de mener at dette ikke lar seg forene med en anerkjennelse av Herren som alle tings opphav og mål, og at en slik anerkjennelse i beste fall er blitt totalt overflødig. Denne innstilling kan bekreftes av den maktbevissthet som den tekniske utvikling gir det moderne menneske.

Blant andre former for ateisme i vår tid kommer man ikke utenom den som hovedsakelig venter menneskets befrielse av en økonomisk og sosial frigjøringsprosess. Den hevder at religionen i seg selv er til hinder for denne frigjørelse idet den leder mennesket bort fra de jordiske samfunnsoppgaver ved å vende dets forhåpninger mot en illusorisk hinsidig tilværelse. Tilhengerne av denne oppfatning bekjemper følgelig religionen med stor iver der hvor de kommer til makten, og i sin streben etter å utbre ateismen betenker de seg ikke på å benytte seg av de midler styremaktene har til sin rådighet, især når det gjelder oppdragelse av ungdommen.

Kirkens forhold til ateismen

21. I sin troskap mot både Gud og menneskene må Kirken stadig med sorg og med den største fasthet fordømme - slik den allerede tidligere har gjort 16 - disse skadelige teorier og handlemåter som strider mot fornuften og den allmenne menneskelige erfaring, og som berøver mennesket den opphøyethet dets natur bestemmer det til.

Samtidig prøver Kirken å få øye på de skjulte årsaker som leder ateistene til å fornekte Gud. Den kjenner alvoret i de spørsmål som ateismen reiser, og, ledet av sin kjærlighet til alle mennesker, akter den å underkaste disse spørsmål en inngående og samvittighetsfull undersøkelse.

Kirken fastholder at gudserkjennelsen ikke på noen måte kommer i konflikt med menneskeverdet, som tvert om hviler på Gud og fullendes ved Ham. Mennesket er, intelligent og fritt, satt inn av Skaperen som del av et samfunn, men først og fremst er det som en sønn hos sin far kalt til fellesskap med Gud og delaktighet i Hans salighet. Kirken fastholder videre at den eskatologiske forventning ikke innskrenker betydningen av de jordiske oppgaver, men snarere føyer nye motiver til deres oppfyllelse. Når derimot det guddommelige fundament og håpet om et evig liv ikke er til stede, får menneskeverdet et alvorlig sår, slik man ofte ser det i dag; og spørsmålene omkring liv og død, skyld og lidelse forblir uløst med det resultat at mange mennesker blir brakt til fortvilelse.

Ethvert menneske oppfatter imidlertid seg selv mer eller mindre bevisst som et ubesvart spørsmål, som det enkelte ganger og særlig ved livets største begivenheter er umulig å komme utenom. Gud alene gir dette spørsmål et totalt og sikkert svar, Han som kaller mennesket til en dypere besinnelse og en mer ydmyk selvransakelse.

Det som kan råde bot på ateismen, er både en overbevisende fremstilling av Kirkens lære og et levende eksempel gitt av Kirken og dens lemmer. Kirkens oppgave er jo å manifestere Gud Fader og Hans menneskevordne Sønn, og gjøre dem nærværende ved stadig å la seg fornye og lutre av Den Hellige Ånd 17 Og dette skjer især ved det vitnesbyrd som blir avlagt av en levende og moden tro, det vil si en tro som er blitt oppdratt til å se vanskelighetene klart for bedre å overvinne dem. Dette er det vitnesbyrd som så mange martyrer har avlagt og fortsatt avlegger. En slik tro bør vise sin yteevne ved å gjennomtrenge de troendes hele liv, selv i dets mest dagligdagse ytringer, og ved å vekke deres rettferdighetssans og kjærlighet, særlig i forhold til de trengende. Til å manifestere Guds nærvær bidrar sist men ikke minst et sant broderlig sinnelag mellom kristne, som i en ånd og med en sjel kjemper sammen for troen på Evangeliet 18, og dermed manifesterer enhetens mysterium.

Kirken avviser ateismen totalt, men erklærer ikke desto mindre at alle mennesker, troende og ikke-troende, bør bidra til å bygge opp denne verden, hvor de lever i fellesskap, og dette forutsetter visselig at alle oppriktig og nøkternt kommer på talefot med hverandre. Kirken beklager derfor den diskriminering mellom troende og ikke-troende som enkelte statsstyrer urettferdig innfører, i strid med menneskets fundamentale rettigheter. Den fordrer for de troende den positive frihet som gjør det mulig for dem å bygge opp Guds tempel også i denne verden. Og i vennskap oppfordrer den ateistene til å studere Kristi Evangelium med åpent hjerte.

For Kirken vet at dens budskap svarer til menneskehjertets hemmeligste lengsler. Dette budskap fremhever jo menneskets opphøyede kall og gir håpet tilbake til dem som ikke lenger våger å tro på muligheten av en høyere tilværelse. Langt fra å forringe mennesket, utvikler Kirkens budskap det ved å spre lys, liv og frihet. Og intet uten dette budskap er i stand til å tilfredsstille menneskehjertet: «Du har skapt oss til Deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det hviler i Deg» l9.

Kristus, det nye menneske

22. Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium. Adam, urmennesket, var et forbilde på den som skulle komme 20, Kristus Herren. Og ved å åpenbare hemmelighetene om Faderen og Hans kjærlighet, manifesterer Kristus, den nye Adam, fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall. Derfor kan ingen undre seg over at de sannheter som er nevnt, nettopp i Kristus finner sin kilde og sin fullendelse.

Han er «bildet av den usynlige Gud» (Kol. 1, 15) 21, det fullkomne menneske som gir Adams barn tilbake den guddommelige likhet som den første synd hadde fordunklet. Den menneskelige natur som han tok på seg i dens integritet 22 ble dermed, også i oss, opphøyet til en ny verdighet. Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet ut fra et menneskes vilje 23, elsket med et menneskehjerte. Idet han fødtes av jomfru Maria, ble han virkelig en av oss, lik oss i alt bortsett fra synden 24.

Han ga sitt blod frivillig, som et uskyldig lam, for å skjenke oss livet. I ham forlikte Gud oss både med seg og innbyrdes 25, vi ble frigjort fra djevelens og syndens trelldom, og således kan hver av oss si sammen med apostelen: Guds Sønn «elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal. 2, 20). Ved å lide for oss, ga han oss ikke bare et eksempel til etterfølgelse 26, men han brøt også en vei for oss hvor vi erfarer at liv og død er blitt hellige og har fått en ny mening.

Den kristne, formet i bildet av ham som er Sønnen og den førstefødte blant mange brødre 27 mottar «Åndens førstegrøde» (Rom. 8, 23) som setter ham i stand til å oppfylle den nye kjærlighetslov 28. Hele mennesket fornyes i sitt indre av denne Ånd, som er «pantet på vår arv» (Ef. 1, 14), i påvente av «legemets forløsning» (Rom. 8, 23): «Dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp av døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp av døde, også gjøre deres dødelige legemer levende ved sin Ånd som bor i dere» (Rom. 8, 11) 29. For den kristne er det nok en nødvendighet og en plikt å kjempe mot det onde gjennom mange trengsler og å lide døden; men han får del i påskens mysterium, og ved å ligne Kristus i hans død, går han, sterk i håpet, oppstandelsen i møte 30.

Dette gjelder ikke bare de kristne, men også alle mennesker av god vilje som i sitt hjerte er åpne for nådens skjulte virke 31. Kristus er jo død for alle 32, og til syvende og sist har alle mennesker ett felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den Hellige Ånd gir alle mulighet for å ta del i dette påskens mysterium på en måte som Gud vet om.

Så stort og opphøyet er altså menneskets mysterium, slik det trer frem for de troende gjennom den kristne åpenbaring. Ved Kristus og i ham belyses lidelsens og dødens gåter, som uten hans Evangelium sønderknuser oss. Kristus er oppstanden, han har nedkjempet døden ved sin egen død, og han har skjenket oss livet 33. Fordi vi, gjennom Sønnen, er blitt Guds sønner, kan vi også i Ånden rope: Abba Fader! 34