Utdrag av det 2. Vatikankonsils aktstykker
Kunngjøringer lest opp av konsilets generalsekretær på den 123. Konsilforsamling den 16. november 1964.
Man har spurt hvor teologisk bindende den lære kommer til å bli som fremlegges i utkastet de Ecclesia og settes under avstemning.
I sin vurdering av endringsforslagene til utkastets tredje kapittel svarer den teologiske kommisjon følgende: «Det sier seg selv at konsilteksten til enhver tid bør tolkes i overensstemmelse med de almene, kjente regler.» Og den teologiske kommisjon henviser til sin Erklæring av 6. mars 1964 som lyder slik:
«I pakt med konsilenes sedvane og det nåværende kirkemøtes pastorale hensikt, treffer konsilet definitive avgjørelser som binder Kirken i tros- eller moralspørsmål utelukkende når dette uttrykkelig blir presisert.
«Alt annet som kirkemøtet fremlegger, bør mottas og godtas av hver enkelt kristen som Kirkens øverste læreembedes doktrine i overensstemmelse med konsilets hensikt, slik som den fremgår av det behandlede emne eller av uttrykksmåten, ifølge reglene for en teologisk tolkning av slike dokumenter.»
Fra høyere autoritativt hold blir det endelig delt ut til fedrene en innledende, forklarende note vedrørende endringsforslagene til kapittel 3 i utkastet de Ecclesia. Den lære som er fremsatt i dette kapittel 3, bør forståes og utlegges i overensstemmelse med notens mening og ordlyd.
Notens ordlyd:
Kommisjonen har vedtatt å la følgende alminnelige betraktninger innlede dens vurdering av endringsforslagene:
1) Kollegium skal ikke oppfattes i streng juridisk forstand, dvs. som en forsamling av likemenn som overlater sin myndighet til sin formann, men som en fast gruppe hvis struktur og myndighet bør utlegges ut fra åpenbaringen. Derfor blir det også, i svaret til endringsforslaget 12, presisert om de tolv at Herren har gjort dem til «en fast gruppe, et 'kollegium'» (kfr. også endringsforslag 53 c). Av samme grunn bruker man også av og til om bispekollegiet uttrykk som Ordo (gjengitt med episkopat Ordo episcopalis, i den norske oversettelse, overs. anm.) eller Corpus (legeme). Den parallellisme som blir fremhevet mellom Peter og de øvrige apostler på den ene side, paven og biskopene på den annen, innebærer ikke at apostlenes myndighet i egenskap av apostler er blitt overdradd til deres etterfølgere. Den innebærer selvsagt heller ikke at kollegiets hode og lemmer er like, men at der finnes en likhet mellom forholdet Peter - apostlene på den ene side, forholdet paven - biskopene på den annen. Det er derfor kommisjonen har valgt å skrive (§ 22): av lignende grunn, og ikke av samme grunn (kfr. endringsforslag 57).
2) Medlem av bispekollegiet blir man i kraft av den sakramentale vielse og av det hierarkiske fellesskap med kollegiets hode og lemmer (§ 22, første avsnitt).
Det fremgår helt tydelig av tradisjonen, også den liturgiske, at vielsen gir en ontologisk delaktighet i de hellige embeder. Det er med hensikt det her tales om embeder og ikke om fullmakter, fordi man ville kunne forstå dette siste uttrykk slik at myndigheten uten videre kan utøves. Men for at dette skal skje, trenges også en kanonisk eller juridisk myndighetsavgrensning foretatt av den hierarkiske autoritet. Denne kan bestå i å motta en bestemt stilling eller bli overordnet en bestemt gruppe, og den gis i overensstemmelse med de regler som den øverste myndighet har godkjent. At slike regler er nødvendige, ligger i sakens natur, for det dreier seg om embeder som bør utøves av flere personer i hierarkisk samarbeide ifølge Kristi vilje. Det er åpenbart at dette fellesskap er blitt opplevet av Kirken ut fra tidsforholdene, før det fikk sin juridiske utformning.
Derfor sies det uttrykkelig at et hierarkisk fellesskap med kollegiets hode og lemmer må til. Fellesskapet (communio) er et begrep som oldkirken (som også Kirken i dag, særlig i Orienten) har holdt i ære. Dermed menes ingen vag fornemmelse, men en organisk virkelighet som både krever en juridisk form og en kjærlighetens inspirasjon. Derfor har kommisjonen, praktisk talt enstemmig, bestemt å skrive: det hierarkiske fellesskap. Kfr. endringsforslag 40 og det som i § 24 blir sagt om biskopenes rettmessige overtagelse av embedet (missio canonica).
De senere pavers dokumenter om biskopenes jurisdiksjon bør forståes ut fra denne tanke om en nødvendig bestemmelse av fullmaktene.
3) Kollegiet, som bør forståes sammen med sitt hode, sies «også å inneha den øverste og fulle myndighet i hele Kirken». Dette kommer man ikke utenom, når den pavelige myndighets fylde ikke skal bringes i fare. For kollegiet innebærer nødvendigvis og alltid sitt hode, som innenfor kollegiet beholder hele sin funksjon som Kristi stedfortreder og den universelle Kirkes hyrde. Der skjelnes m.a.o. ikke mellom den romerske biskop og biskopene som kollektivitet, men mellom den romerske biskop alene og den romerske biskop sammen med biskopene. Og fordi paven er kollegiets hode, kan han alene foreta en del handlinger som ikke på noen måte tilkommer biskopene, slik som å sammenkalle og lede kollegiet, godkjenne reglene for dets virke, osv. (kfr. endringsforslag 81). Det er paven, med det ansvar han har for hele Kristi hjord, som selv, i forhold til Kirkens skiftende behov ned gjennom tidene, skal bestemme på hvilken måte dette ansvar best skal møtes, enten personlig eller kollegialt. Den romerske biskop skal selv til Kirkens beste bedømme hvordan kollegiets virksomhet skal ordnes, fremmes og godkjennes.
4) I sin egenskap av Kirkens øverste hyrde kan paven til enhver tid utøve sin myndighet som han selv finner det riktig: Slik fordres det nemlig av selve hans embede. Og selv om kollegiet alltid består, handler det ikke dermed bestandig som kollegium i egentlig forstand, hvilket også fremgår av Kirkens tradisjon. Kollegiet er m.a.o. ikke alltid fullt ut i virksomhet (in actu pleno), ja, det er bare til visse tider det handler som kollegium i egentlig forstand, og aldri uten hodets samtykke. Her blir det sagt «ikke uten hodets samtykke» så man ikke skal tolke det i retning av avhengighet i forhold til noe fremmed; ordet «samtykke» henspiller tvert om på fellesskapet mellom hodet og lemmene, og forutsetter nødvendigheten av den handling som er hodets egen. Dette sies uttrykkelig i § 22, 2. avsnitt, og forklares i slutten av samme avsnitt. En negativ formulering som «aldri uten» omfatter alle tilfelle: Det er dermed klart at de regler som den øverste myndighet har forordnet, alltid bør overholdes (kfr. endringsforslag 84).
Det fremgår hele veien at det dreier seg om biskopenes forening med sitt hode, og aldri om biskopenes handlinger uavhengig av paven. For i sistnevnte tilfelle, hvor man savner hodets medvirken, kan biskopene ikke handle som kollegium, slik som selve begrepet «kollegium» viser. Dette hierarkiske fellesskap mellom alle biskoper og paven bevitnes stadig i tradisjonen.
NB Det sakramentalt-ontologiske embedet som klart utskilles fra det kanonisk-juridiske aspekt, kan ikke utøves uten det hierarkiske fellesskap. Men kommisjonen har avholdt seg fra å behandle spørsmålet om lovlighet (liceitas) eller gyldighet (validitas) og overlater det til teologenes drøftelser, særlig hva angår den myndighet som faktisk utøves hos de adskilte Orientalere, for denne blir forklart på forskjellige måter.
Pericles Felici.
Det 2. Vatikankonsils generalsekretær.
