Kapittel 2: Om eukaristiens mysterium
47. Ved den siste nattverd, i den natt da han ble forrådt, innstiftet vår Frelser det eukaristiske offer av sitt legeme og blod. Det var for å føre videre korsofferet ned gjennom tidene inntil hans komme, men også for å betro Kirken, sin elskede brud, det synlige minne om hans død og oppstandelse: kjærlighetens sakrament, enhetens tegn, hengivenhetens bånd 36, det påskemåltid hvor Kristus fortæres, sjelen blir fylt med nåde og vi mottar et pant Få den evige herlighet 37.
48. Så ligger det da Kirken på hjerte å sørge for at de troende ikke bivåner dette troens mysterium som fremmede eller stumme tilskuere; de skal tvert imot, gjennom dets riter og bønner lære å forstå det fullt ut, så de bevisst, hengivent og aktivt tar del i den hellige handling, lar seg belære av Guds ord, lar seg mette av Herrens legeme ved hans bord, og takker Gud. Idet de frembærer det uplettede offer, ikke bare ved prestens hender, men også i forening med ham, skal de lære å frembære seg selv som offer, og med Kristus som midler 38 dag for dag fullkommes i enheten med Gud og med hverandre, slik at Gud til sist må bli alt i alle.
49. For at messens offer også gjennom sitt rituelle uttrykk, skal oppnå sin fulle pastorale virkning, dekreterer da Kirkemøtet følgende angående de messer som feires i folkets nærvær, og ganske særskilt på søndager og lovbefalte festdager:
50. Messens rituale skal revideres slik at hver enkelt av dens deler klarere får spille sin rolle, samtidig som den innbyrdes sammenheng mellom dem kommer tydeligere frem, og slik at det blir gjort lettere for folket å ta del i den både aktivt og hengivent.
Det betyr at mens ritene i sine vesentlige trekk skal bevares, skal de også forenkles. Der hvor dubletter i tidens løp er kommet inn, skal de fjernes., og det samme gjelder andre riter som er blitt lagt til uten stor nytte. Visse andre ting som tidens tann har tæret bort skal derimot gjeninnføres, i samsvar med våre hellige fedres gamle prinsipper, i den grad de forekommer å være nyttige eller nødvendige.
51. For at de troende i rikere mål skal få adgang til å nære seg av Guds ord, skal Bibelens skatt åpnes i større monn, slik at den vesentligste del av de Hellige Skrifter blir lest for folket i løpet av et bestemt antall år.
52. I homilien forklares i løpet av kirkeåret troens mysterier og reglene for det kristne liv ut fra de hellige tekster; den anbefales varmt, som en del av selve liturgien. Ja, ved søndagenes og de lovbefalte festdagers offentlige messer skal det alvorlige grunner til for å utelate den.
53. Den såkalte «felles bønn» eller kirkebønn (oratio fidelium), skal gjeninnføres etter evangeliet og homilien. Folket skal delta i den. Der skal det bes for den hellige Kirke, for regjeringen, for alle i trengsel og nød, for alle mennesker og for hele verdens frelse 39.
54. Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon.
En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem.
Der hvor det imidlertid synes å være ønskelig med en mer omfattende bruk av morsmålet i messen, skal man holde seg til art. 40 i denne konstitusjon.
55. Den mest fullkomne deltagelse i messen består i at de troende mottar Herrens legeme etter prestens kommunion, innenfor den ene og sanne offerhandling. Den anbefales på det sterkeste.
Med hensyn til nattverden under begge skikkelser hevdes fremdeles de dogmatiske prinsipper som Tridentinerkonsilet fastla 40. Det hindrer ikke at den, i tilfelle som den Apostoliske Stol nærmere fastsetter, kan gis såvel til geistlige og ordensfolk som til legfolk, etter biskopenes skjønn. Slike tilfelle kan gjelde f. eks. ordinander i den messe hvor de blir ordinert, dem som avlegger klosterløfter i den messe hvor løftene avlegges, nydøpte (det tenkes her på voksendåp) i den messe som følger deres dåp.
56. Enskjønt messen består av to deler, nemlig ordets liturgi og den eukaristiske liturgi, er disse to deler så inderlig forbundet med hverandre at de utgjør bare én kultisk handling. Konsilet formaner derfor på det mest inntrengende sjelesørgerne om at de i sin undervisning nøye innprenter de troende at de må overvære hele messen, og ganske særskilt på søndager og festdager.
57. § 1. Konselebrasjonen, som på en så lykkelig måte manifesterer prestedømmets enhet, er forblitt i bruk inntil nå såvel i Østen som i Vesten. Derfor har konsilet nå også villet utstrekke tillatelsen til å konselebrere, til følgende tilfelle:
1. a) skjærtorsdag, såvel ved oljevigselsmessen som i aftenmessen;
b) ved messer under konsiler, bispemøter og synoder;
c) ved messen ved en abbeds vigsel.
2. Dessuten med tillatelse av ordinarius, hvem det tilkommer å dømme om ønskeligheten av konselebrasjon:
a) ved konventsmessen og ved høymessen i kirkene, der hvor de troendes behov ikke krever at samtlige nærværende prester feirer særskilte messer;
b) ved messer under prestemøter (sekular- som ordensprester).
§ 2. 1. Det tilkommer imidlertid biskopen å ha oppsyn med ordningen av konselebrasjonen i bispedømmet.
2. Enhver prest skal alltid ha rett til å feire messen privat, dog ikke på samme tid i samme kirke, og ikke på skjærtorsdag.
58. En ny ritus for konselebrasjon skal utarbeides og innføres i det romerske pontifikale og missale.
