Kapittel 3: Om de andre sakramentene og sakramentaliene
59. Sakramentene skal tjene til å hellige menneskene, til å bygge opp Kristi Legeme, og endelig til å yte Gud en dyrkelse. Men i sin egenskap av tegn har de også en pedagogisk oppgave. De ikke bare forutsetter troen, men gjennom sin bruk av ord og ting nærer, styrker og uttrykker de den også; og derav kommer at de kalles troens sakramenter. Vel meddeler de nåden, men ved feiringen av sakramentene blir de troende dessuten på beste måte gjort rede til å motta den slik at den setter frukt, til å dyrke Gud på rette måte og til å la kjærligheten utfolde seg.
Det er derfor av største betydning at de troende lett kan forstå de sakramentale tegn og hyppig mottar de sakramenter som er innstiftet for å nære det kristne liv.
60. I tillegg til sakramentene har Kirken, den hellige Mor, innstiftet sakramentaliene. Disse er hellige tegn som likesom etterligner sakramentene. De uttrykker først og fremst åndelige gaver som oppnås på Kirkens bønn. Gjennom dem disponeres menneskene til å motta hva sakramentene fremfor alt har å gi, og dertil bidrar de til å hellige de forskjellige livsforhold.
61. Dette vil da si at for de troende som således er rede til det, kan praktisk talt alle livets begivenheter helliges av den guddommelige nåde som har sitt utspring i påskens mysterium - i Kristi lidelse, død og oppstandelse. For det er derfra samtlige sakramenter og sakramentalier henter sin kraft. Og der gis knapt noen rettmessig bruk av de materielle ting som ikke kan innstilles på dette mål; menneskenes helligelse og Guds lovprisning.
62. Imidlertid er der i tidens løp kommet inn enkelte ting i de sakramentelle riter, som i vår tid skygger for deres egentlige natur og formål. Deler av dem trenger derfor nå en tilpasning til vår tids behov, og med henblikk på en slik revisjon bestemmer dette hellige Konsil som følger.
63. Da det ikke sjelden kan være av største nytte å anvende morsmålet i sakramentsforvaltningen, skal dette gis større plass, i overensstemmelse med følgende normer:
a) I forvaltningen av sakramentene og sakramentaliene kan morsmålet anvendes i samsvar med art. 36;
b) På grunnlag av den nye utgaven av Rituale Romanum skal den kompetente kirkelige territoriale myndighet, omtalt i art. 22 § 2, snarest mulig lage nye lokale ritualer, tilpasset de lokale behov, også hva språket angår. De skal tas i bruk så snart de er godkjent av den Apostoliske Stol.
Ved utarbeidelsen av disse ritualene eller egne ritualsamlinger må man ikke utelate de instruksjoner som innleder hver enkelt ritus i Rituale Romanum, hva enten de er av pastoral art, gjelder rubrikker eller refererer til ritens sosiale karakter.
64. Et katekumenat for voksne, med flere forskjellige trinn, skal opprettes og tas i bruk etter den lokale kirkelige myndighets skjønn. Katekumenatet er jo ment å være en læretid, som man med dette vil hellige med riter fordelt over et lengere tidsrom.
65. I misjonslandene er det også tillatt, i tillegg til den kristne tradisjons egne, å benytte seg av slike innvielsesriter som sees å være i bruk hos de enkelte folkeslag, i den grad de lar seg innpasse i den kristne ritus, i samsvar med art. 37-40 i denne konstitusjon.
66. Begge dåpsritene for voksne skal revideres, både den forenklede og den mer høytidelige, på grunn av det nyopprettede katekumenat. Og i Missale Romanum skal det innføres en egen messe til bruk ved dåpen.
67. Ritualet for barnedåp skal revideres og tilpasses barnas faktiske tilstand. Foreldrenes og faddernes rolle og deres plikter må komme tydeligere frem i selve ritualet.
68. I dåpsritualet skal det heller ikke mangle på muligheter for endringer i tilfelle av et større antall dåpskandidater, ut fra de lokale kirkelige myndigheters skjønn. Det skal også utarbeides en kortere ritus, som særskilt i misjonslandene skal anvendes av kateketer og forøvrig ved dødsfare av de troende ellers, når der ingen prest eller diakon er.
69. I stedet for det som kalles «rituale for å supplere det som er blitt utelatt ved et barns dåp», skal det utarbeides et nytt, som klarere og riktigere viser at barnet, som altså er døpt etter en kortere form, ikke desto mindre allerede er opptatt i Kirken.
På samme måte skal det utarbeides et nytt rituale for slike som allerede er gyldig døpt, men går over til den katolske religion, og som skal betegne deres innlemmelse i Kirkens fellesskap.
70. Utenfor påsketiden kan man velsigne dåpsvannet innenfor selve dåpshandlingen, med en godkjent kortere velsignelse.
71. Ritualet for fermingen skal revideres, slik at den intime sammenheng mellom dette sakrament og hele den kristne innvielse kommer klarere frem. Derfor bør man riktigst la fornyelsen av dåpsløftene gå forut for selve mottagelsen av sakramentet.
Fermingen kan meddeles i løpet av messen, etter som hva ønskelig er. Med henblikk på fermingen utenfor messen skal det utarbeides et nytt innledningsformular.
72. Ritus og tekster for botens sakrament skal revideres slik at sakramentets natur og virkning blir klarere uttrykt.
73. «Den siste salving» som også, og bedre, kan kalles «de sykes salving», gjelder ikke bare dem som befinner seg i ytterste dødsfare. Passende tid for å motta den er derfor sikkert allerede når den syke begynner å komme i dødsfare på grunn av sykdom eller alderdom.
74. I tillegg til de adskilte rituelle formler for sykesalvingen og vandringsbrødet, skal det også utarbeides et sammenhengende rituale der salvingen gis etter skriftemålet og før vandringsbrødet.
75. Antallet salvinger kan endres etter som det passer, og bønnene som hører til sykesalvingens ritus skal revideres slik at de kan svare til tilstanden hos den syke som mottar dette sakramentet.
76. Ordinasjonsritualet skal revideres, både hva seremoniene og tekstene angår. Biskopens formaninger i begynnelsen av hver ordinasjon eller vigsel kan skje på morsmålet.
Ved bispevigsel har alle tilstedeværende biskoper lov til å delta i håndspåleggelsen.
77. Ritualet for inngåelse av ekteskap, slik det finnes i Rituale Romanum, skal revideres og berikes, for tydeligere å uttrykke sakramentets nåde og gjøre tydelig for ektefellene deres oppgaver.
«Dersom enkelte provinser benytter seg av andre prisverdige skikker og seremonier ved feiringen av ekteskapets sakrament, er det konsilets sterke ønske at de blir bevart i sin helhet.» 41
I tillegg til dette har den kompetente kirkelige territoriale myndighet, omtalt i art. 22 § 2 i denne konstitusjon, og i samsvar med art. 63, fullmakt til å utarbeide et eget rituale som svarer til de enkelte folkeslags stedlige skikker. Loven om at den tilstedeværende prest skal kreve og motta partenes samtykke må imidlertid overholdes.
78. Ekteskapet skal vanligvis feires innenfor en messe, etter at evangeliet er lest og homilien er holdt, og før kirkebønnen. Bønnen for bruden skal endres til å understreke begge ektefellers like plikter til gjensidig troskap. Den kan bes på morsmålet.
Dersom imidlertid ekteskapets sakrament feires uten messe, skal epistel og evangelium fra brudemessen leses ved begynnelsen av seremonien, og alltid skal velsignelsen over ektefellene gis.
79. Sakramentaliene skal revideres ut fra den regel som fremfor alt må gjelde: at de troende skal kunne delta bevisst, aktivt og uten vanskelighet; og videre skal revisjonen skje ut fra vår tids behov. I ritualene, revidert i samsvar med art. 63, kan også nye sakramentalier innføres etter behov.
Av forbeholdte velsignelser skal der være ytterst få, og bare til fordel for biskopene eller andre høyere kirkelige myndigheter (ordinarii).
Det skal også ordnes slik at enkelte sakramentalier kan forvaltes av legfolk utrustet med de nødvendige egenskaper, iallfall under spesielle forhold og med de kirkelige myndigheters tillatelse.
80. Ritualet for vigsel av en jomfru, som finnes i Pontificale Romanum, skal underkastes en revisjon.
Dertil skal det utarbeides et rituale for avleggelse av klosterløfter og fornyelse av løfter, for å skape en større enhet, enkelhet og verdighet i dette. Det skal anvendes - med bibehold av eventuelle særrettigheter - av slike som avlegger eller fornyer sine løfter innenfor messens ramme.
Det anbefales at man avlegger løftene under en messe.
81. Begravelsesritualet skal tydeligere uttrykke den kristne døds sammenheng med påskemysteriet, og bedre svare til de enkelte landområders forhold og tradisjoner, også når det gjelder den liturgiske farve.
82. Ritualet for et barns begravelse skal revideres, og det skal gis en egen messe.
