Kapittel 5: Om det liturgiske år
102. Den hellige Mor Kirken ser det som sin oppgave å feire sin guddommelige Brudgoms frelsesverk ved å minnes det på bestemte dager i årets løp. Hver uke; på den dag den har kalt Herrens dag, minnes den Herrens oppstandelse - som den også feirer en gang om året, samtidig med hans salige lidelse, i påskens store høytid.
Og hele Kristi mysterium utfolder den gjennom årets kretsløp, fra Kristi Inkarnasjon og Fødsel frem til hans Himmelferd, til Pinsedagen og til dens salige håps forventning, Herrens komme.
Idet den således feirer Gjenløsningens mysterier, åpner den adgang for de troende til sin Herres rikdommer, til hans kraft og hans fortjenester. På denne måten blir disse mysterier på sett og vis gjort nærværende til alle tider; de troende blir brakt i kontakt med dem og fylt med frelsens nåde.
103. Ut gjennom denne årlige feiring av Kristi mysterier ærer den hellige Kirke med en spesiell kjærlighet den salige Guds Mor Maria, som er knyttet til sin sønns frelsesverk med uoppløselige bånd. I henne beundrer den og hedrer den den fremste frukt av Gjenløsningen, og fylt av glede betrakter den i henne som i det reneste speil alt hva den selv ønsker og håper å bli.
104. I dette årlige kretsløp har Kirken også føyd inn minnet om martyrene og andre helgener, som ved Guds mangfoldige nåde er blitt ført frem til fullkommenheten, som alt har fått del i den evige frelse og som nå i himmelen synger Guds fullkomne pris og går i forbønn for oss. For gjennom helgenenes årsdager forkynner den påskemysteriet, fullbyrdet i dem som har lidt og er oppstandne med Kristus; den setter dem frem som eksempler for de troende, eksempler som drar dem hen til Kristus, og ved deres fortjenester får den del i Guds velgjerninger.
105. Og endelig, til forskjellige tider av året, i overensstemmelse med sine tradisjoner, former Kirken de troende, gjennom andakter for kropp og sjel, gjennom belæring, bønn, botsøvelser og barmhjertighetsgjerninger.
Derfor ønsker dette Hellige Kirkemøte å bestemme som følger.
106. Påskemysteriet feirer Kirken på den åttende dag, i samsvar med den apostoliske tradisjon som stammer fra selve dagen for Kristi oppstandelse; denne dag, søndagen, kalles da med rette Herrens dag. For på denne dag skal de kristne komme sammen for å høre Guds ord og ta del i eukaristien, og derved feire minnet om den Herre Jesu lidelse, oppstandelse og herlighet og takke Gud som «har gjenfødt dem til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1. Pet. 1, 3). Så er da søndagen den største festdag, som må anbefales de troende og legges dem på sinne, slik at de gjør den til en gledens dag og tar fri fra sitt arbeid. Ingen andre høytider enn de aller viktigste må ta dens plass, etter som den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år.
107. Det liturgiske år skal revideres slik: De tradisjonelle ordninger og skikker som er knyttet til kirkeårets forskjellige tider, skal beholdes eller gjeninnføres slik at de samsvarer med vår tids forhold, samtidig som deres opprinnelige karakter bibeholdes. Dette med henblikk på å nære de troendes fromhet ved å feire den kristne Gjenløsnings mysterier, og i særdeleshet påskemysteriet. De tilpasninger som de lokale forhold eventuelt måtte kreve skal gjennomføres i samsvar med art. 39 og 40.
108. De troendes oppmerksomhet skal først og fremst rettes mot Herrens egne festdager, for gjennom dem skjer den årlige feiring av frelsesmysteriet. Derfor skal det liturgiske års fester ha forrangen for helgenfestene, slik at frelsesmysteriets syklus blir feiret i sin helhet, og som den skal.
109. Fastetiden tjener såvel til å feire minnet om dåpen eller forberede til den, som til gjennom boten å forberede de troende på feiringen av påskemysteriet, idet de kalles til å lytte ivrigere til Guds ord og fordype seg i bønnen. Denne fastetidens dobbelte karakter skal fremheves sterkere både i katekesen og i liturgien. Derfor:
a) De elementer av fastetidens liturgi som hører dåpen til, skal benyttes i større grad, og enkelte fra den tidligere tradisjon skal gjeninnføres, etter som det passer;
b) det samme gjelder de deler som hører botsliturgien til. Hva katekesen angår, skal syndens sosiale karakter legges de troende på sinne, og dessuten skal understrekes hva som er eget for boten, nemlig at den avskyr synden som en krenkelse av Gud. Kirkens rolle i botshandlingene skal heller ikke settes til side, og det skal insisteres på bønnen for synderne.
110. Fastetidens bot skal ikke bare være noe som hører den enkeltes liv til; den skal også manifestere seg i det ytre og samfunnsmessige. Botspraksisen skal oppmuntres, på en måte som svarer til vår tid, til mulighetene i de forskjellige egner og til de troendes livsbetingelser, og den skal anbefales av de myndigheter det tales om i art. 22.
I alle tilfelle skal påskefasten på langfredag overholdes over alt, og når mulighetene er til stede, også på lørdag i den stille uke, slik at man kommer til oppstandelsesfesten med et fritt og åpent sinn.
111. I samsvar med tradisjonen dyrkes helgenene i Kirken, og deres ekte relikvier og bildene av dem holdes i ære. For helgenfestene forkynner jo Kristi storverk i hans tjenere og frembyr nyttige eksempler til etterlignelse for de troende.
For at helgenfestene ikke skal ta plassen fra de fester som feirer selve frelsesmysteriene, skal feiringen av de fleste av dem overlates til den enkelte lokalkirke, nasjon eller klosterfamilie. I den universelle kirke skal bare feires festene for de helgener som også virkelig har en universell betydning.
