Kapittel 6: Om kirkemusikken

112. Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi.

Og det er sant at den religiøse sang lovprises såvel av den Hellige Skrift 42 som av kirkefedrene og de romerske biskoper. Disse siste har nå også, siden Pius X's tid, tydeligere forklart hva kirkemusikkens oppgave i gudstjenesten er.

Det vil si at kirkemusikken blir desto helligere, jo nærmere den er knyttet til den liturgiske handling, ved å gi bønnen et skjønnere uttrykk, ved å fremme enstemmigheten, eller ved å understreke høytiden ved de hellige handlinger. Men Kirken bifaller alle sanne former for kunst, dersom de bare eier de nødvendige egenskaper, og gir dem innpass i gudsdyrkelsen.

Dette hellige Kirkemøte vil da bevare de normer og forskrifter som finnes i den kirkelige tradisjon og disiplin. Ut fra disse, og med tanke på kirkemusikkens formål, som jo er at Gud må bli forherliget og de troende helliget, bestemmer da Konsilet som følger.

113. Den liturgiske handling gir seg et verdig uttrykk, når gudstjenesten feires høytidelig med sang, altertjenere er til stede og folket deltar aktivt.

Angående det språk som anvendes, skal en følge forskriftene i art. 36; for messens del art. 54; for sakramentene art. 63; for tidebønnene art. 101.

114. Kirkemusikkens skatt må omhyggelig bevares og dyrkes. Arbeidet med kirkekorene må konstant fremmes, spesielt ved domkirkene. Biskopene og de andre sjelesørgere skal med iver se til at hele menigheten under alle sungne gudstjenester tar den aktive del i sangen som tilkommer den, i samsvar med art. 28 og 30.

115. Det skal legges stor vekt på undervisning og praktisering av kirkesangen i seminarene, i både mannlige og kvinnelige ordeners novisiater og studiehus, såvel som i andre katolske institusjoner og skoler. Det skal også sørges ordentlig for utdannelsen av de lærere som blir satt til denne undervisningen.

Der hvor det anses nyttig, anbefales også opprettelsen av høyere institutter for kirkemusikk.

Musikerne og sangerne, særlig barna, skal også gis en sann liturgisk dannelse.

116. Kirken anerkjenner den gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger.

Andre former for kirkemusikk, spesielt den polyfoniske, skal på ingen måte utelukkes fra gudstjenesten, når de bare svarer til den liturgiske handlings ånd, i samsvar med art. 30.

117. Arbeidet med mønsterutgaver av gregorianske sangbøker skal føres til ende; dessuten skal det sørges for mer kritiske utgaver av de bøker som har vært utgitt siden Pius X's reform.

Det er også ønskelig å få en utgave med enklere melodier til bruk for mindre kirker.

118. Den religiøse folkesang skal fremmes på en forstandig måte slik at de troende kan synge med både i andakter og i selve de liturgiske handlinger, i samsvar med rubrikkenes regler og forskrifter.

119. Etter som der i enkelte land, særlig i misjonene, finnes folkeslag med en egen musikalsk tradisjon, av stor betydning for deres religiøse og sosiale liv, skal denne musikken gis både en anseelse og en plass som den er verd, både når det gjelder å forme deres religiøse sans og når det gjelder å tilpasse kultusen til deres særlige folkekarakter, i samsvar med de synspunkter som gis uttrykk i art. 39 og 40.

I misjonærenes musikalske undervisning skal det derfor nøye sørges for at de, såvidt mulig, blir satt i stand til å fremme disse folkeslags tradisjonelle musikk, såvel i skolene som i gudstjenesten.

120. Pipeorglet skal holdes i stor ære i den latinske kirke, som det tradisjonelle instrument, hvis musikk er egnet til på en storartet måte å bidra til seremonienes skjønnhet, og til mektig å løfte sinnene mot Gud og det høye.

Også andre instrumenter kan gis innpass i kultusen, i den grad de er eller kan gjøres egnet til denne hellige bruk, harmoniserer med kirkehusets verdighet, og tjener til de troendes rette oppbyggelse. Denne bruk er da underkastet den kompetente kirkelige myndighets avgjørelse og samtykke i samsvar med art. 22 § 2, 37 og 40.

121. Preget av kristen ånd skal musikerne forstå at de er kalt til å dyrke kirkemusikken og forøke dens skatt.

De bør da imidlertid komponere melodier som bærer kjennetegnene på den sanne kirkemusikk og kan synges ikke bare av store kor, men også egner seg for de mindre og fremmer hele menighetens aktive deltagelse.

Tekstene til bruk for kirkemusikken skal være overensstemmende med den katolske lære, og skal dessuten aller helst være hentet i den Hellige Skrift og i liturgiens kilder.