Kapittel 7: Om kirkekunsten og kultgjenstandene
122. Det er med all rett en regner de skjønne kunster for en av menneskeåndens edleste frukter. Blant dem har den religiøse kunst en særlig plass, og, som dennes høydepunkt, kirkekunsten. Det er deres natur på forskjellige måter å søke å uttrykke Guds uendelige skjønnhet gjennom menneskelige verk. Og desto mer vier de seg sin oppgave, å fremheve Guds lov og herlighet, som de jo ikke har annen hensikt enn den, å bidra mest mulig til å vende menneskenes sinn til Gud.
Vår ærverdige mor Kirken har derfor også alltid vært de skjønne kunsters venn. Den har stadig søkt deres opphøyede tjeneste, fremfor alt med henblikk på at de gjenstander som benyttes i gudsdyrkelsen skal være virkelig verdige, skjønne og edle, og tegn på og symboler for de himmelske ting; og den har aldri opphørt å forme kunstnere. Ja, Kirken har også alltid og med rette ansett seg som deres dommer, og valgt ut blant kunstverkene slike som var i samsvar med troen, fromheten og religionens tradisjonelle lover, og dermed egnet til bruk i det hellige.
Med en særlig iver har Kirken våket over at kultgjenstandene bidrog på en verdig og vakker måte til å kaste glans over gudsdyrkelsen, alt mens den har godtatt de endringer i materiale, former eller dekorasjoner som den kunstneriske teknikk i tidens løp har medført.
I overensstemmelse med dette ønsker Kirkemøtets fedre, angående disse ting, å bestemme som følger.
123. Kirken har aldri betraktet noen kunstnerisk stil som sin egen. Ut fra hvert enkelt folkeslags mentalitet og livsforhold, og ut fra de enkelte riters krav, har den benyttet seg av hver enkelt epokes uttrykksform, og har på denne måte skapt en kunstskatt som må bevares med all mulig omsorg. Også vår tids kunst, såvel som alle folkeslag og nasjoners, skal da også ha frihet til å utfolde seg i Kirken, forutsatt bare at den tjener de hellige bygninger og seremonier med den rette respekt og ærefrykt - slik at den er i stand til å slutte seg til den herlige lovsang som de mest fremragende menn i tidligere tider har sunget til den katolske tros pris.
124. De kirkelige myndigheter skal se til at de i sin omsorg for kirkekunstens fremme mer har en edel skjønnhet enn den blotte prakt for øye. Det samme må gjelde for klesplagg og paramenter.
Biskopene skal se til at kunstverk som er den kristne fromhet fremmede og krenker den ekte religiøse sans, enten fordi de er misdannet i sin form, eller fordi de er utilstrekkelige, middelmådige eller løgnaktige i sin kunstneriske utførelse, blir fjernet fra alle gudshus og andre hellige steder.
Ved reisning av kirkebygg skal det omhyggelig sørges for at de blir egnet til å utfolde de liturgiske handlinger, også slik at folket kan delta aktivt.
125. Bruken av hellige bilder, som gjenstand for de troendes hyldest, skal opprettholdes i kirkene. De skal imidlertid være begrenset i antall og være plassert i en passende orden, slik at de ikke vekker noen uheldig oppsikt hos det kristne folk eller oppfordrer til gale former for andakt.
126. Ved sin bedømmelse av kunstverker skal de lokale kirkelige myndigheter be om en uttalelse fra bispedømmets kommisjon for kirkekunst, og eventuelt andre eksperter, såvel som fra de kommisjoner som er nevnt i art. 44, 45, 46.
De kirkelige myndigheter skal også våke over at ingen kultgjenstander eller kostbarheter som pryder Guds hus, blir avhendet eller ødelagt.
127. Biskopene skal sørge for at kunstnerne blir impregnert med kirkekunstens og liturgiens ånd, enten ved selv å ta seg av dem eller ved å betro denne oppgaven til prester som har både kjennskap og kjærlighet til kunsten.-
For at kunstnerne kan bli utdannet i dette, anbefales dessuten at det blir opprettet skoler eller akademier for kirkekunst, der hvor det synes ønskelig.
De kunstnere som inspirert av sitt talent ønsker å tjene Guds ære i den hellige Kirke, skal imidlertid alltid komme i hug at det på en måte her dreier seg om å etterligne Guds skaperverk, og at det gjelder verker som er bestemt til den katolske kultus, og skal tjene de troendes oppbyggelse, deres fromhetsliv og deres religiøse opplæring.
128. De kirkelige forskrifter og bestemmelser som angår den materielle tillaging av kultgjenstandene skal snarest revideres sammen med de liturgiske bøker, i samsvar med art. 25. Det gjelder spesielt det som sies om at selve bygningene i sin konstruksjon skal være verdige og svare til sin bruk, om alterets form og oppbygning, om sakramenthusets pryd, plass og trygging, om dåpskapellets mest egnede plass og verdighet, om en harmonisk oppsetting og fordeling av de hellige bilder, om kirkens pryd og pynt. Alt som ikke synes å stemme over ens med liturgiens fornyelse skal endres eller avskaff es; det som derimot fremmer den, skal bibeholdes eller innføres.
I denne sak, særlig hva angår kultgjenstandenes og paramentenes form og materiale, gis de territoriale bispekonferanser myndighet til å foreta de nødvendige tilpasninger til de stedlige skikker og behov, i samsvar med art. 22 i denne konstitusjon.
129. Under de geistliges filosofiske og teologiske studium skal de også undervises i kirkekunstens historie og utvikling, såvel som i de sunne prinsipper som utøvelsen av kirkekunsten må støtte seg på, slik at de setter pris på og bevarer Kirkens ærverdige minnesmerker, og er i stand til å gi gode råd til kunstnerne i deres arbeid.
130. Bruk av biskopelige insignier bør være reservert biskopene og geistlige personer som utøver en jurisdiksjon i Kirken.
