Beretningen om Juan Diego og åpenbaringene, El Nican Mopohua, beskriver ham som en macehualli, det vil si en fattig indianer, en som ikke tilhørte en av imperiets sosiale kategorier, som prest, kriger eller kjøpmann. Men han var ikke slave. Han viet seg til hardt arbeid på markene og lagde matter. Han eide et stykke land med et lite hus. Han var lykkelig gift med indianerkvinnen Malintzin («ærverdige vidje»), men hadde ingen barn. Nyere forskning i forbindelse med hans helligkåring i 2002 antyder at han kanskje slett ikke var en enkel indianer, men snarere en adelsmann.
Mellom 1524 og 1525 ble han omvendt til kristendommen og døpt sammen med hustruen, og de fikk dåpsnavnene Juan Diego og Maria Lucia. Han ble trolig døpt av den berømte og høyt elskede spanske fransiskanermisjonæren Fray Toribio av Benevento, kalt motolinia, den fattige, av indianerne. I Kirkens første formelle undersøkelse av de senere Maria-åpenbaringene, Informaciones Guadalupanas fra 1566, beskrives Juan Diego som en svært religiøs og from mann, selv før hans omvendelse. Han hadde hang til ensomhet og mystikk, taushet og botsøvelser, og han pleide å gå de to milene fra landsbyen til Tenochtitlán for å motta undervisning om troen.
Hans hustru Maria Lucia ble syk og døde i 1529, og Juan Diego flyttet da for å bo hos onkelen Juan Bernardino i landsbyen Tolpetlac, som var 6 km nærmere kirken i Tlatelolco, en forstad til aztekernes hovedstad Tenochtitlán, som ti år tidligere var ødelagt av de spanske erobrerne. Hver lørdag og søndag gikk han 3 ½ time til fots til kirken og startet før daggry for å rekke messen og religionsundervisningen. Som alle av sin klasse, macehualli, gikk han barbeint, for det var bare de høyere sosiale klassene blant aztekerne som brukte cactlis eller sandaler laget av vegetabilske fibrer eller lær. I de kjølige morgenene pleide han å ha på seg et grovvevd kaktusteppe som en kappe, en tilma eller ayate laget av fibrene fra agavekaktusen. Bomull ble bare brukt av de høyere klasser blant aztekerne.
Tidlig om morgenen lørdag den 9. desember 1531 var den 57-årige Juan Diego på vei til messe. Da han passerte en høyde som var kjent som Tepeyac («neseformet høyde»), hørte han sang fra toppen av den og en kvinnestemme som ropte hans navn, «Juanito, Juan Dieguito». Han klatret opp på toppen, og der fant han en indiansk jente på ca 14 år, kledd i praktfulle klær, som snakket til ham på hans eget språk, náhuatl, og sa at hun var Jomfru Maria og «en av hans egne». Hun ba Juan Diego fortelle biskopen at han måtte bygge en helligdom til hennes ære på denne toppen, og derfra skulle hun hjelpe den indianske befolkningen i landet under navnet Vår Frue av Guadalupe.
Dette budskapet brakte Juan Diego til den første biskopen av Tenochtitlán, fransiskaneren Juan de Zumárraga (død 1548). Dette gjorde han to ganger, men biskopen var fortsatt ikke overbevist. Etter å ha hørt budskapet, sa han at Juan Diego skulle be henne om et tegn. Juan Diegos onkel, Juan Bernardino, ble plutselig alvorlig syk, og mandag 11. desember dro Juan Diego ikke til Tepeyac i det hele tatt. Ved daggry dagen etter gikk han for å hente en prest til å gi de siste sakramentene til den døende onkelen, og da gikk han forbi på avstand for å unngå å møte Jomfruen. Likevel kom hun ham i møte, erklærte at hun var hans mor, beroliget ham med at hans onkel skulle bli frisk og bød ham å gå til biskopen. Juan Diego var lydig mot biskopens tidligere ønske og ba om et tegn, og Maria ba ham gå opp inn blant klippene og samle roser. Han visste at desember ikke var tiden for roser, men gjorde som han ble bedt om. Hun fylte hans tilma, den aztekiske kappen hans, med friske roser.
Da Juan Diego kom til biskopen, åpnet han kappen og lot rosene falle ut. Til biskopens forbløffelse så han da et bilde av Jomfru Maria på innsiden av kappen. Dette overbeviste ham om at Juan Diegos historie var ekte, og han påtok seg å bygge en helligdom på Tepeyac. Da Juan Diego kom hjem, fant han at onkelen hadde blitt helbredet av Jomfruen.
Etter miraklet flyttet Juan Diego til et rom tilknyttet kapellet som huset det hellige bildet etter å ha gitt alt han eide til onkelen, og resten av livet brukte han til å fortelle sine landsmenn om åpenbaringene. Han elsket den hellige eukaristi, og etter spesiell tillatelse fra biskopen mottok han kommunion tre ganger i uken, noe som var høyst uvanlig på den tiden. I tiåret før åpenbaringene omvendte fransiskanerne og andre misjonærer 250.000 til 300.000 indianere i Mexico. Etter åpenbaringene ble åtte millioner mennesker omvendt i løpet av bare syv år.
Juan Diego døde i 1548, etter tradisjonen den 30. mai, 74 år gammel. Han ble gravlagt i den første kirken viet til Vår Frue av Guadalupe.
Dette er den tradisjonelle historien om bakgrunnen for Maria-helligdommen. Men versjonen bekreftes ikke av noen samtidige bevis - biskop Zumárraga nevner den for eksempel ikke. Biskopen snakket heller ikke náhuatl, som var Juan Diegos eneste språk, og de hadde en tolk ved navn Juan González, en 18 år gammel prestestudent. Etter sin prestevielse sluttet Juan seg til jesuittene og dro for å evangelisere indianerne, og han etterlot sine papirer hos en prestekollega ved navn Juan de Tovar. De originale papirene forsvant åpenbart, og den eneste tidlige kilden er Juan de Tovars oppsummering på náhuatl, som ikke er detaljert. Den finnes i Biblioteca Nacional de México.
En fyldigere rapport, El Nican Mopohua, skrevet på náhuatl og kjent som Relación, ble skrevet av en indiansk teologistudent ved navn Antonio Valeriano (d. 1605) og hans medstudenter rundt 1556 under veiledning av Fray Bernardino de Sahagún, men dette var minst tretti år etter at begivenhetene fant sted. Antonio var Sahagúns etterfølger som latinlærer på kollegiet Santa Cruz og deretter i 30 år de innfødtes «guvernør» i Mexico By. Det finnes manuskriptkopier av Relación i flere nordamerikanske biblioteker, men originalen er forsvunnet. Den første komplette skrevne versjonen av historien stammer fra mer enn hundre år etter at begivenhetene skal ha funnet sted.
På den andre side finnes det tidligere bevis på en helligdom for Jomfruen av Guadalupe i Tepeyac. Den første omtalen av den antyder at det som ble æret der ikke var en tilma, men en statue av Jomfruen kjent som Vår Frue av Guadalupe. Før spanjolenes tid hadde Tepeyac et tempel viet til den aztekiske gudinnen Tonantzin, som ble holdt for å være flere andre guders jomfruelige mor, men det var ødelagt av spanjolene.
Siden da har det vært gjort iherdige forsøk på å verifisere Juan Diegos historie. I 1666 fant en formell undersøkelse sted, og det ble avhørt en rekke svært gamle indianere, noen hevdet å være over hundre år gamle. Men ingen dem kan ha vært i live i 1531, og det de hadde å si, var vagt og gjenga bare muntlig tradisjon. Undersøkelser på 1700- og 1800-tallet ga heller ingen konklusjoner, men bildet på kaktuskappen er fortsatt uten forklaring. Det er fortsatt senteret for kulten, bildet av en ung mørkhudet kvinne, ydmyk og vennlig, kjent som «Den mørke Jomfruen» (La Virgen morena).
Den aztekiske jomfru av Guadalupe ble snart den mest populære helgen i Mexico, og det er hun fortsatt. Biskop Zumárraga bygde en kirke på toppen av høyden for å huse den hellige kappen med det legemsstore bildet av kvinnen Juan Diego hadde sett. I 1695-1709 ble det bygd en stor barokk basilika på fundamentene av den første valfartskirken nedenfor høyden. Men den bygningen er sunket foruroligende sammen i årenes løp, så i 1971 ble det bygd en enorm moderne kirke omkring 100 meter fra den gamle. I 1976 ble Jomfruen flyttet over til den nye kirken.
Den aztekiske jomfru av Guadalupe ble snart den mest populære helgen i Mexico, og det er hun fortsatt. Den første kirken ble bygd på toppen av høyden i 1533 for å huse den hellige kappen med det legemsstore bildet av kvinnen Juan Diego hadde sett. Fra 1695 ble en enorm og imponerende basilika bygd nedenfor høyden, og den ble vigslet i 1709, og bildet av Jomfruen ble flyttet dit. Men den bygningen sank foruroligende sammen i årenes løp, så den meksikanske bispekonferansen bestemte at det skulle bygges en ny kirke omkring 100 meter fra den gamle. Den 12. desember 1974 ble grunnsteinen lagt ned til den nye basilikaen, tegnet av den store meksikanske arkitekten Pedro Ramírez Vásquez.
I 1976 ble Jomfruen flyttet til den moderne kirken som var blitt bygd spesielt for henne. Det var første gang på nesten 300 år at hun var blitt sett i friluft - en ytterst høytidelig og gledelig begivenhet som ble bivånet av veldige menneskemengder, fra spanske grander til de fattigste indianerne. Det hadde regnet kraftig hver dag i en uke, og denne morgenen var himmelen grå og overskyet. Det virket sannsynlig at Jomfruens uvante spasertur ville ende med forferdelse. Men da det ble kunngjort over høyttalerne at nå ble hun båret ut av den gamle basilikaen, delte skyene seg - og hun fullførte sin langsomme ferd i det første gløtt av solskinn på mange dager.
I dag er den strålende basilikaen til ære for Vår Frue av Guadalupe i Mexico en av de mest besøkte Maria-helligdommene i den katolske verden. Sentrum i basilikaen i Guadalupe er det mirakuløse portrettet av den indianske Jomfru Maria som Den uplettede Unnfangelse. I vår egen fotografiske tidsalder tar de troende dette bildet og dets historie desperat bokstavelig: Fromme meksikanere arbeider i mørkerom med store forstørrelser av Jomfruens øyeeple, fordi man nå tror at omrisset av Juan Diego må være avspeilet der. Vitenskapsmenn undersøker stadig Juan Diegos tilma, men de kan fortsatt ikke forklare hvordan bildet er laget.
Under tittelen Vår Frue av Guadalupe ble Jomfru Maria utnevnt til skytshelgen for Mexico By i 1737, og i 1746 ble hun skytshelgen for hele Ny-Spania. Hun ble utnevnt til skytshelgen for visekongeriket Mexico i 1754 av pave Benedikt XV (1740-58), som i 1757 foreskrev en spesiell messe og et officium til hennes ære. Under samme tittel ble hun i 1910 utnevnt til skytshelgen for Latin-Amerika (Sentral- og Sør-Amerika) og Filippinene. I 1895 ble bildet kronet med pavelig godkjennelse, og i 1910 proklamerte den hellige pave Pius X (1903-14) henne til «Jomfruskytshelgen for Latin-Amerika». I 1945 uttalte pave Pius XII (1939-58) på 50-årsdagen for kroningen at Jomfruen av Guadalupe er «Dronning av Mexico og Keiserinne av Amerika». Hennes fest feires den 12. desember. Den mørkhudede madonnaen («La Morenita») regnes også som symbol for de fattige og rettsløse.
Juan Diego ble saligkåret den 6. mai 1990 ved at hans kult ble stadfestet av pave Johannes Paul II. Dekretet kom samtidig som paven var i Mexico By og saligkåret de tre martyrbarna av Tlaxcala (de salige Kristoffer, Antonius og Johannes) (Cristóbal, Antonio og Juan) og Josef Maria de Yermo y Parres. Hans minnedag feires den 9. desember.
Den mangeårige rektoren ved basilikaen i Guadalupe, Guillermo Shulenburg, sørget i 1996 for store overskrifter da han uttalte at det ikke finnes noen sikre bevis på at Juan Diego virkelig har eksistert. Han mente at Juan Diego var «et symbol, ikke en realitet». I et brev til Vatikanet ba han om at det ble gjort nye detaljerte analyser før det kom til noen helligkåring av Juan Diego. Men både Mexicos president Vincente Fox og erkebiskopen av Mexico By, kardinal Norberto Rivera Carrera, er enige med dem som mener at Juan Diego virkelig har levd. Da Fox ble innsatt som president i desember 2000, startet han embetsperioden med en offentlig bønn i katedralen i Guadalupe, stikk i strid med Mexicos borgerlige antiklerikale tradisjon.
Juan Diegos helligkåring ble mulig etter at pave Johannes Paul II den 20. desember 2001 undertegnet dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på den saliges forbønn. Miraklet skjedde den 6. mai 1990, i samme øyeblikk som paven proklamerte Juan Diego salig, og forandret den narkomane Juan José Barragán Silvas liv. Han var da i 20-årene og hadde brukt marihuana i fem år. Den dagen var han opphisset og påvirket, og han knivstakk seg selv i sin mors nærvær. Deretter gikk han ut på balkongen for å hoppe ut. Hans mor forsøkte å holde ham i beina, men han kom seg løs og kastet seg ut med hodet først mot bakken, ti meter nedenfor. Han ble deretter i full fart kjørt til intensivavdelingen ved Durango Hospital i Mexico By.
Tre dager etter fallet var han plutselig og uforklarlig helbredet. Undersøkelser viste at han ikke hadde noen nevrologiske eller psykiske skader, og legene konkluderte med at helbredelsen var «vitenskapelig uforklarlig». De sa at han skulle være død etter et slikt fall, i det minste alvorlig handikappet. Guttens mor Esperanza sa at da sønnen falt, betrodde hun ham til Gud og Jomfruen av Guadalupe. Hun påkalte Juan Diego og sa: «Gi meg et bevis (...) og redd sønnen min! Og du, min Mor, lytt til Juan Diego».
Juan Diego ble helligkåret den 31. juli 2002 i Mexico By av pave Johannes Paul II. Etter planen skulle helligkåringen skje på et ti tusen mål stort område på grensen mellom kommunene Ecatepec og Texcoco, fattige områder i utkanten av Mexico By, rundt fem mil utenfor sentrum, på grunn av den store tilstrømningen som var ventet - det apostoliske nuntiaturet i Mexico anslo at opp til fem millioner troende kunne komme til seremonien. Det ville ha gjort den til den største messen i historien. Den nåværende rekorden ble satt under avslutningsmessen for den tiende Verdensungdomsdagen i Rizal Park i Manila i januar 1995, da minst fire millioner troende deltok (det nøyaktige antallet lot seg ikke bestemme).
Men paven kom rett fra Verdensungdomsdagen i Toronto og hadde mellomlandet i Guatemala for å helligåre Peter Betancur (1619-1667), så hans anstrengende program gjorde at man ikke turde å utsette ham for denne påkjenningen. Derfor ble helligkåringsmessen feiret inne i basilikaen for Vår Frue av Guadalupe, hvor 12.000 mennesker hadde presset seg inn, mens ytterligere 30.000 fulgte seremonien på storskjerm utenfor kirken.
Juan Diego er den første indianske helgen. I 2003 gjorde Vatikanet hans minnedag 9. desember til en valgfri minnedag for hele Verdenskirken.