Hopp til hovedinnhold
Minnedag:
Ordensnavn: Teresa av Jesusbarnet og Det hellige Ansikt» (Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face); skytshelgen for misjonen (1927) Frankrike (1944), karmelittnonner, blomsterhandlere og blomsterdyrkere

Se også heftet om den hellige Thérèse, hvor det finnes en lang biografi.

Den hellige Teresa Martin (fr: Thérèse; lat: Teresia) ble født den 2. januar 1873 i Alençon i Normandie i Nord-Frankrike. Hun ble den 4. januar døpt Marie Françoise Thérèse i kirken Notre-Dame. Hun kom fra lavere middelklasse som datter av urmakeren Louis Martin (eg. Louis-Joseph-Stanislas) og hans hustru Zélie Guérin (eg. Azélie-Marie), som fremstilte de berømte kniplingene «Point d'Alençon». Louis' far hadde vært offiser i hæren til keiser Napoleon I og Zélies far hadde vært politimann i Saint-Denis nær Séez. Begge hadde egentlig tenkt å gå i kloster og var svært fromme. De hellige Ludvig Martin og Celia Guérin Martin ble begge tildelt tittelen Venerabilis («Ærverdige») av Kirken den 26. mars 1994, det første skrittet på veien til saligkåring. De ble saligkåret den 19. oktober 2008 i Lisieux og helligkåret den 18. oktober 2015 på Petersplassen i Roma.

Teresa var den yngste av deres ni barn, hvorav bare fem jenter vokste opp, mens fire søsken døde. Alle fem ble nonner, fire av dem i samme karmelittkloster, mens den femte ble Visitasjonssøster. De ble oppdratt i en atmosfære av tradisjonell fromhet og atskillelse fra verden som var karakteristisk for en temmelig innadvendt, fransk middelklassekatolisisme, og Teresa ble muligens en smule bortskjemt som yngste barn.

Den 28. august 1877, da Teresa var 4 ½ år, døde moren av brystkreft, og Teresa valgte sin 16-årige søster Pauline til reservemor. Isidore Guérin, morens bror, ba familien om å flytte til ham i Lisieux i Calvados ved Le Havre i Normandie, hvor han hadde slått seg ned som apoteker. Den 16. november kom Louis Martin og hans fem døtre til Lisieux, og der hjalp tanten de eldre søstrene med å se etter jentene. Mot slutten av 1879 gikk Teresa til skriftemål for første gang, og den 3. oktober 1881 begynte hun på skole hos benediktinernonnene i Notre-Dame du Pré. Faren ga nå all sin ømhet og kjærlighet til sin yngste datter, sin «lille prinsesse».

Den første dype smerten opplevde Teresa som niåring i 1882. Da trådte hennes eldre søster Pauline, som etter morens død hadde vært i hennes sted og tatt seg av barnas religiøse oppdragelse, den 2. oktober inn i den reformerte karmelittordenen eller barfot-karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i klosteret i Lisieux og tok navnet Soeur Agnès.

Teresa ble svært syk den 25. mars 1883, men hun ble frisk på pinsedag den 13. mai på Jomfru Marias forbønn. Den 8. mai 1884 mottok Teresa sin første kommunion, samme dag som sr. Agnes avla sine løfter. Den 14. juni ble Teresa fermet av biskop Hugonin av Bayeux. Den 15. oktober 1886 gikk hennes andre søster og gudmor Marie også inn i karmelittklosteret og tok navnet Soeur Marie-du-Sacré-Coeur. Etter å ha lidd av skrupler en tid, opplevde Teresa julaften 1886 en hendelse som hun alltid siden kalte sin omvendelse. I pinsen året etter fortalte 14-åringen sin far at også hun ville gå inn i karmelittklosteret i Lisieux, og faren ga sin tillatelse til det. Men både karmelittenes ledelse og biskopen av Bayeux avslo dette i slutten av oktober på grunn av hennes unge alder.

Mellom 4. november og 2. desember var Teresa i Roma sammen med faren på en fransk valfart i forbindelse med pave Leo XIIIs (1878-1903) 50-årsjubileum som prest. Etter å ha besøkt Det hellige hus i Loreto og de hellige steder i Roma, ble de mottatt i offentlig audiens av paven den 20. november. Da det var hennes tur til å knele for paven og motta hans velsignelse, brøt hun modig regelen om taushet ved slike anledninger og ba ham: «I anledning Deres jubileum, tillat meg å gå inn i Karmel som femtenåring». Leo var tydelig imponert, men han opprettholdt avgjørelsen som hennes foresatte hadde tatt.

Men den 1. januar 1888 ga biskop Hugonin sin tillatelse, men karmelittene ville ikke ta henne opp midt på vinteren. Først den 9. april 1888 trådte Teresa inn i klosteret i den uvanlige unge alder av 15 år. Den 10. januar 1889 mottok hun drakten og fikk klosternavnet «Teresa av Jesusbarnet og Det hellige Ansikt», Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face. Den 8. september 1890 avla hun sine løfter, og den 24. september ble det holdt en offentlig seremoni hvor hun mottok sløret.

De ni år som var igjen av hennes liv, var begivenhetsløse og alminnelige, i stil med utallige andre unge nonners liv. Hun gjorde aldri noe ekstraordinært, men utførte alle plikter i det strenge karmelittregimet ekstraordinært godt, bortsett fra at hun ikke fikk lov til å faste. Livet var preget av den daglige rytme av bønn og arbeid, feil som stolthet og stahet som skulle overvinnes, en viss humørsyke som skulle bekjempes, indre og ytre besværligheter som man måtte se i øynene. I sitt novisiat opplevde hun en lang periode av åndelig tørke, ved sin løfteavleggelse var hun angrepet av forstyrrende tvil, og ved slutten av livet ble troen satt på fryktelige prøver.

Søstrene i klosteret var i begynnelsen ikke fortrolig med hennes personlighet. De syntes at hun var innbilsk og stolt fordi hun etter spesialtillatelse fikk motta kommunionen daglig, og de merket ikke hvilke indre kamper hun måtte utkjempe hver dag. Teresa viste alltid et behersket ytre, men hun led av stadige angstanfall. Hun ble ofte plaget av tanker om at Gud hadde forlatt henne og kom derfor i store indre konflikter. Men søster Teresa holdt tappert fast ved sin «lille vei» i all sin enkelhet, i tillit og kjærlighet til Gud.

Priorinnen gjorde livet enda vanskeligere for henne ved stadige ydmykelser. Da hun på grunn av sin hyppige mottakelse av kommunion kom opp i uenighet med sin priorinne, fortsatte hun med sin praksis selv om hun ikke fant noen forståelse: «Moder, når jeg er død, vil jeg overbevise deg». I Lisieux tilskriver man i dag ikke minst Teresas forbønn det store omsving i Kirkens syn på dette spørsmålet gjennom den hellige pave Pius Xs (1903-14) dekreter.

Den 12. februar 1889 ble Teresas far innlagt på sinnssykehuset Bon Sauveur i Caen. Der ble han i tre år før han den 10. mai 1892 kom tilbake til Lisieux. Den 29. juli 1894 døde han, og Teresa refererte til denne tiden som hans martyrium. Søsteren Céline, som hadde pleid ham, gikk også inn i klosteret som den fjerde av søstrene den 14. september 1894.

Teresa hadde aldri noe viktig ansvar i klosteret. Den 20. februar 1893 ble søsteren Pauline (sr. Agnes) valgt til priorinne, og den gamle priorinnen, Mère Marie de Gonzague, fikk ansvaret for novisene. Teresa ble da utnevnt til novisemesterens assistent. I 1896 ble Mère Marie igjen valgt til priorinne, mens hun fortsatt hadde ansvaret for novisene. Men i praksis var det Teresa som var novisemester etter det.

Teresas spesielle appell ligger i hennes naturlige enkelhet kombinert med hennes åpenbare godhet, som imidlertid blir gjengitt noe klissete av noen av hennes hengivne. For de mer forstandig er det imidlertid klart at hennes budskap ligger svært nært opp til evangelienes, som hun så hyppig siterte, og at det i sin logiske konsekvens krever svært stort mot og selvoppofrelse for å realisere det. Den enkle, selvutslettende, men totale lydighet som hun anbefalte, er en mye større prøvelse enn de kunstige måter for «speking av kjødet» som hun avviste. Teresa var ingen lærd, ingen ekspert på Bibelen eller kirkefedrene, hun lengtet ganske enkelt etter å bli en helgen, noe hun mente at alle vanlige mennesker kunne bli. Hun skrev: «Du kan se at jeg er en svært liten sjel og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør». Alt i levende live ble hun beundret for hellighet.

Teresa var også full av humor. Hun tegnet et våpenskjold for seg og Jesus, omgitt av hennes initialer M.F.T og hans I.H.S. Hun fortalte fullkomment uskyldige og glade vitser. Hun skrev at hun ville late som om hun var i Nasaret i hjemmet hos Den hellige Familie. «Hvis jeg blir budt salat, kald fisk, vin eller noe med sterk smak, gir jeg det til den gode St. Josef. Jeg gir de varme rettene og de modneste fruktene til den hellige Jomfru. Jeg gir Jesusbarnet suppe, ris og syltetøy. Men hvis jeg blir budt et dårlig måltid, sier jeg lystig til meg selv: 'Min lille pike, i dag er alt til deg!'»

Natten mellom 2. og 3. april 1895, like før påske, fikk Teresa en blødning som viste seg å være første tegn til tuberkulose, og hun måtte gi opp tanken på å melde seg som frivillig til karmelittenes grunnleggelse av et kloster i Hanoi i Vietnam. Inspirasjon til dette ønsket fikk hun fra brevene og eksempelet til den hellige Théophane Vénard MEP, som ble halshogd i 1861.

Théophanes biografi og hans brev ble utgitt i 1864. I ham så Teresa en beslektet sjel, en annen «liten helgen». Misjonæren p. Roulland brakte henne boken om ham en gang han kom for å be om karmelittenes forbønn. Ingen kunne ha beundret Théophane mer enn den unge Teresa, som skrev en hymne på syv vers til ham: «Til den ærverdige Théophane Vénard» i anledning 36-årsdagen for hans død den 2. februar 1897. Hun skattet hans portrett høyt, og under sin siste sykdom fikk hun det festet til forhenget rundt sengen sin. Hun berørte det ofte og kysset det, og hun gråt av glede da hun fikk en relikvie av den martyrdrepte misjonæren. Hun var trist ved tanke på at han ikke fikk motta Den hellige Kommunion før sin død, fordi hennes egen sykdom på det verste hindret henne selv fra å motta kommunion.

Teresa ba alltid for hele menneskehetens frelse, og det er dette ønsket som er grunnlaget for hun er misjonens skytshelgen. Den 8. juli 1897 ble hun flyttet til klosterets sykestue, og fra 16. august kunne hun ikke lenger motta kommunionen. Den 30. september 1897 kl 19.30 døde hun i en alder av 24 år, etter store lidelser som hun bar stille og tålmodig.

Det hadde lenge vært karmelittenes skikk å ha sin egen kirkegård, men like før Teresas død var det vedtatt en lov i Frankrike som påbød gravlegging på offentlige kirkegårder. Teresas onkel Isidore Guérin kjøpte en gravplass til karmelittene, og snart besøkte tusenvis av mennesker hennes grav.

Det er sannsynlig at søster Teresa aldri ville blitt kjent om hun ikke tidlig i 1895 var blitt beordret av sin priorinne Agnes (Pauline) til å skrive sine barndomserindringer. Hun gjorde dem ferdig i 1896 (manuskript A). I juni året etter beordret den nye priorinnen, moder Marie de Gonzague, henne til å føye til en beretning om sitt senere liv i klosteret (manuskript C). I september 1896 hadde sr. Marie-du-Sacré-Coeur redigert søsterens brev (manuskript B) med tittelen: Ma vocation, c'est l'Amour («Mitt kall er kjærligheten»).

Etter Teresas død ble hennes selvbiografi utgitt under tittelen L'histoire d'une âme, «En sjels beretning». Den 30. september 1898 kom første utgave i 2.000 eksemplarer. Denne selvbiografien ble utbredt i en utgave som delvis var omskrevet og sterkt redigert, men dog ikke forfalsket, av Moder Agnes. Ikke før i 1952 tok man opp arbeidet med en faksimileutgave av manuskriptene brakt tilbake i sin opprinnelige form. Den ble utgitt i 1956.

Bokens suksess var sensasjonell. Den vakte øyeblikkelig oppsikt på alle språk den ble oversatt til. I 1910 var det solgt 47.000 eksemplarer, mens det i de følgende fem årene ble solgt 150.000 eksemplarer, og klosteret fikk rundt 500 brev daglig. Dyrkelse av den ukjente nonnen i Lisieux spredte seg overalt, og mirakler og bønnhørelser ble fra alle kanter tilskrevet hennes forbønn i Himmelen. Spredningen av hennes kult er et av de mest bemerkelsesverdige religiøse fenomenene i moderne tid.

I 1899-1900 kom de første pilegrimene til Teresas grav, og de første miraklene begynte å skje. Den 26. mai 1908 ble den 4-årige blinde Reine Fauquet fra Lisieux helbredet ved hennes grav. I 1910 ble hennes saligkåringsprosess innledet av biskop Lemonnier av Bayeux. I 1915 ble prosessens annet stadium innledet. I 1921 ble dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder», promulgert av pave Benedikt XV (1914-22), og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Teresa ble saligkåret den 29. april 1923 og helligkåret den 17. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). Ved saligkåringen ble hennes legeme flyttet fra kirkegården i Lisieux til karmelittklosteret. Ved helligkåringen i 1925 deltok 500.000 pilegrimer. I Lisieux ble grunnsteinen til den store kirken Sainte-Thérèse lagt ned den 30. september 1929, bygd for å gi skarene av pilegrimer adgang til hennes helgenskrin. Kirken ble vigslet den 11. juli 1937 av den pavelige legaten, kardinal Pacelli, den senere pave Pius XII (1939-58). Der ligger hennes intakte legeme i et glasskrin. Pave Pius XI utnevnte henne til skytshelgen for misjonen den 14. desember 1927 sammen med den hellige Frans Xavier, og for alt arbeid for Russland. I 1944 ble hun utnevnt til skytshelgen for Frankrike sammen med den hellige Jeanne d'Arc av pave Pius XII.

Den hellige Teresa var blitt den mest populære helgen i nyere tid. Hun hadde vist utallige mennesker at enhver kan oppnå hellighet, hvor ukjent, alminnelig og lite begavet man enn er, ved å gjøre små ting og ivareta daglige plikter i en fullendt kjærlighet til Gud. I engelsktalende land blir hun kalt «Little Flower of Jesus». Hun kalles også ofte Den lille Teresa til forskjell fra «Den store Teresa» – Teresa av Ávila. Men disse navnene kan også gi feilaktige assosiasjoner til en helgen som bare er barnslig og uskyldig. I sterk kontrast til dette står det faktum at hun er en av Kirkens 33 kirkelærere. Som tredje kvinne og foreløpig siste kirkelærer ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av pave Johannes Paul II (1978-2005).

Teresas minnedag er 1. oktober, ettersom dødsdagen 30. september er opptatt av den hellige Hieronymus. Hennes minnedag var tidligere 3. oktober. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles hun i karmelittdrakt mens hun holder en bukett roser i minne om hennes løfte i sin selvbiografi om å «la falle en mengde roser» av mirakler og andre tjenester etter sin død.

Ved 50-årsjubileet for hennes død i 1947 ble hennes relikvier brakt rundt til nesten alle bispedømmene i Frankrike, og i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes død i 1997 la deler av hennes relikvier ut på en verdensturne som fortsatt pågår.

Den 12. mai 2007 ble klosterkirken i Tautra Mariakloster, et kloster for nonner fra trappistordenen eller de reformerte (strenge) cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae - OCSO) på Tautra i Nord-Trøndelag, vigslet. Da ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890-1902), den salige bulgarske pasjonisten, biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900-1952), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Jesusbarnet OCD (1873-1897), den salige spanske trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911-1938) (helligkåret den 11. oktober 2009) og den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-1939).

Se en side med 63 bilder.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Lodi, Butler, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Ball (2), Cruz (2), Kværne/Vogt, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, vatican.va, therese-de-lisieux.cef.fr, sttherese.com, petersnet.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. desember 2001 - Oppdatert: 9. april 2018