Cornwells bok mot Pius XII betegnes som "Science fiction"
Nyhetsmelding fra nyhetsbyrået Zenit 7. september 1999, oversatt av f. Claes Tande
Roma, 7. september 1999 (Zenit) - "Cornwells bok er meget forvirret. Det dreier seg i virkeligheten ikke om noen historisk analyse. Det er ingen dokumenter som støtter hans teorier. Pius XII utsettes for meget alvorlige anklager, uten noen virkelige beviser".
Slik lød pater Pierre Blet SJs blanke avvisning av boka "Hitler's Pope: The Secret History of Pus XII" av den britiske forfatter John Cornwell, som det nylig er gjengitt polemiske utdrag av i det amerikanske månedstidsskriftet Vanity Fair.
Fader Blet var sammen med Angelo Martini, Burkhart Schneider og Robert A. Graham redaktør av det tolvbinds verk "Actes et Documents du Saint-Siège relatifs à la seconde guerre mondiale", som er en fullstendig kompilasjon av alt materiale om Pavestolen og Den annen Verdenskrig som er å finne i Vatikanets hemmelige arkiv, åpnet for dette prosjekt på direkte ordre fra Pave Paul VI for å stanse alle rykter om Pave Pius XIIs "taushet" under Den annen Verdenskrig.
Fader Blet er en verdenskjent historiker. I mars 1998, da journalister spurte Johannes Paul II på vei til Nigeria om Pius XIIs angivelige taushet, svarte Paven: "Et tilstrekkelig svar er allerede gitt, bare les fader Blets bok". Nå et drøyt år etter, synes det som det er få som har fulgt Pavens oppfordring. Men mange andre har bestemt seg for å fortsette å tro på de mer eller mindre fiktive overdrivelser og fantasier som fortsatt spres om temaet.
Intervju med pater Blet om Pius XII og den nye boka
Zenit: Ifølge Cornwell bidrog faktisk Pius XII til at Hitler kom til makt, fordi han ved å undertegne konkordatet mellom Den Hellige Stol aksepterte oppløsningen av det katolske partiet Zentrum, og dermed effektivt tok bort enhver opposisjon mot nazistenes vei til makt.
Fader Pierre Blet S.J.: Ved siden av det faktum at det var Pius XI (ikke Pius XII) som var Pave da, og dermed den person som var ansvarlig for utndertegnelsen av dokumentet, finnes det ingen beviser som støtter den teorien. Tvert i mot ser det ut til at kardinal Pacelli (den senere Pius XII) var i høy grad imot de tyske katolikkers beslutning om å oppløse Zentrum. Å basere anklagene om Pacelli som en nazismens støttespiller på denne "hypotesen" synes meg ærlig talt overdrevet.
Zenit: Og hva med undertegnelsen av konkordatet med Det tredje Rike?
F. Blet: Hva annet kunne ha blitt gjort for å beskytte Kirken i Tyskland? Å nekte å undertegne konkordatet med nazi-regimet ville vært det samme som å ha overlatt de tyske katolikker fullstendig i hendene på denne nye politiske makt, uten noen mulig forsvarslinje.
Den Hellige Stol var ikke naiv hva gjaldt Hitlers regime. Pacelli refererte en gang konfidensielt til konkordatet med ordene: "Jeg håper bare at de ikke forbryter seg mot alle klausulene på en gang".
Zenit: Cornwell hevder at Pacelli var anti-semitt.
F. Blet: Angående forholdet mellom Pius XII og jødene, er det nokså mye som den britiske forfatteren ignorerer. Han siterer kun negative dokumenter mot Pius XII, mens han systematisk unnlater å nevne de mange uttrykk for takknemlighet fra mange jøder som ble berget av Kirken. Og hva beskyldningen om taushet angår, vet vi meget vel at en offentlig protest mot nazismen kun ville ha provosert frem en katastrofe. Ikke bare mot katolikkene, men i særlig grad mot jødene. Cornwell hevder at den eneste offentlige protest fra Pius XII var den han kom med til jul 1943. Men han nevner ikke talen til kardinalskonsistoriet den 2. juni 1942, da Pius XII protesterte sterkt for de uskyldige mennesker som ble sendt lukt i døden. I denne samme tale forklarer Pius XII at hans protest ikke kunne gjøres sterkere, "fordi vi må være varsomme så vi ikke skader dem vi ønsker å berge".
Zenit: Cornwell hevder at Pius XII var overbevist om forbindelsen mellom jødene og kommunismen.
F. Blet: Dette er en gammel påstand. Pius XII anklages for å være så besatt av kommunistfaren at han av den grunn ikke var å se det nazistiske onde. Men sannheten er at han var seg svært bevisst både kommunismens og nazismens farer. Hva gjelder bolsjevikene: Da amerikanske katolikker satte spørsmålstegn ved om det var riktig å yte økonomisk bistand til Sovjetunionen, intervenerte Pius XII ved å gjøre det klart at forbudene som var uttrykt i den pavelige encyklika mot kommunismen, ikke gjaldt iunder de rådende omstendigheter. Slik ser vi at han ikke var motivert av politiske ideologier.
Jeg tror at Cornwells bok ikke bare tar sikte på å sverte Pius XII. Den er faktisk mer av et angrep mot det katolske begrep om pavedømmet. Han benytter også anledningen til å kritisere den måte biskoper blir utnevnt på av Paven. Han kritiserer Det første Vatikankonsils erklæring om Pavens ufeilbarlighet, og definisjonen av Maria-dogmer. Ifølge Cornwell er pavene diktatorer. I bokens siste kapittel kritiserer han Pave Johannes Paul II fordi han etter hans oppfatning styrer Kirken enda mer autoritært enn Pius XII gjorde.
Zenit: Den italienske forlaget Edizione Paoline har bekjentgjort at det snart vil lansere din egen bok "Pius XII og Den annen Verdenskrig". Kan du si litt om innholdet av den boka?
F. Blet: Til forskjell fra Cornwell holder jeg med strikt til det som kan dokumenteres. Boken er en syntese av de tolv bind offentliggjort av Vatikanets forlag, der du kan følge hva Den Hellige Stol gjorde under Den annen Verdenskrig, dag for dag og time for time. Den viser spesifikt hvordan Pius XII gjorde alt som stod i hans makt for å fremme freden, først ved å prøve å forhindre okkupasjonen av Polen, så ved å prøve å holde Italia utenfor krigen. Vatikan-diplomatiet forsøkte å overbevise Mussolini om å forlate aksepakten.
Angående jødene viser dokumentasjonen klart hvordan Pius XII omhyggelig vurderte hva som ville være den beste måte å hjelpe dem på. Han hadde ønske om å komme med en offentlig erklæring, men til og med Det Røde Kors frarådet det, fordi en slik offentlig erklæring ikke bare ville være nyttesløs i forhold til et regime som Hitlers, og fordi det til syvende og sist bare ville ført til mer skade for dem han ønsket å berge. Min bok viser også hvordan Pius XII var svært bekymret for de tyske katolikkers situasjon. En erklæring mot Tyskland ville kun ha provosert et brudd med de diplomatiske bånd med Paven, og ville ha spilt gode kort til den nazistiske propaganda, som fremstilte Pius XII som en fiende av Tyskland.
Pius XII forstod vel nazismens karakter. Sønnen av den franske ambassadør i Roma har fortalt at en gang, under en lunch med Paven, da én av gjestene bemerket at det kanskje var det beste likevel å ha Hitler ved makten enn prøyserne, at Paven raskt brøt inn og sa: "Du vet ikke hva du snakker om. De prøyssiske generaler har sine feil, men nazistene er diabolske".