En sjarmerende trevilla på Strømmen, nær Lillestrøm, kalles «Maristua». Her lever de tre maristpatrene Rory Mulligan, Erik Ruud og Andreas Rupprecht. En fjerde ordensbror, pater Jo Neve, bor og virker som kapellan hos St. Josephsøstrene på Grefsen i Oslo.
De tre prestene i Maristua sitter samlet for å berette om maristenes stillferdige, men viktige virke i vårt katolske Norge gjennom de siste hundre årene.
– Etter første verdenskrig hadde ordenen et presteseminar på nederlandsk side av grensen til Tyskland. De hadde fått overta et hus som tilfeldigvis var oppkalt etter St. Olav. Siden «Marias selskap» er en misjonsorden, og den katolske biskopen i Norge, Johannes Olav Smit, søkte etter en prest til å betjene menigheten i Haugesund, var ikke tanken fremmed for den unge maristen Jacob Mangers å dra dit St. Olav kom fra.
Vi driver ingen mariadyrkelse, men det er Marias fromhet vi trakter etter.
Maristene i Norge
- Opprinnelse: «Marias selskap», eller maristene, oppsto blant unge prester i Lyon i Frankrike og ble formelt anerkjent som ordenssamfunn av paven i 1836.
- Stifter: Jean-Claude Colin fikk misjon som sitt oppdrag, med spesielt fokus på øyene i den vestlige delen av Stillehavet. Også i Europa og andre deler av verden driver maristene virksomhet.
- Skoler: Maristene har opprettet skoler i mange land, men ingen i Norge.
- Grener: Det finnes to mannlige og to kvinnelige grener av ordenen, samt legmarister.
- Norge: Den første maristen kom til Norge i juni 1925.
- I dag: I Norge bor det fire maristpatre og noen legmarister: Rory Mulligan, Erik Ruud, Andreas Rupprecht og Jo Neve.
- Biskop: Maristpatren Jacob Mangers ble i 1928 utnevnt til katolsk biskop i Norge.
- Innsats: Maristene har særlig gjort en innsats med å bygge opp menigheter og kirker på Østlandet.
- Tjeneste: I dag er pater Andreas ungdomsprest i St. Hallvard i Oslo, pater Erik kapellan i St. Johannes, og pater Jo Neve kapellan for St. Josephsøstrene.
Forkommen og forlatt misjonær
Mangers kom til Bergen i 1925. Etter å ha virket en stund i Haugesund og så i Stavanger, ba han provinsialen om hjelp. Han kunne ikke klare alt arbeidet alene. I Paris befant det seg en nylig ordinert polsk marist, Piotr Bzdyl, som hadde drømt om øyene vest i Stillehavet som misjonsmark. Nå ble han i stedet dirigert til Norge. Etter en lang seilas fra Rotterdam ankom han Haugesund i pøsende regnvær. Forkommen og forlatt stod han på kaia og visste ikke hvor ferden gikk videre.
Så dukket det brått opp en hestekjerre, og han ble fraktet til sin fremtidige bolig i byen. Igjen stod han tafatt og ensom foran et tomt hus. Plutselig dukket det opp en liten gutt med en konvolutt med en nøkkel inni. Gutten forsvant like fort som han var kommet.
Pater Rory ler:
– Jeg har lest brevet pater Bzdyl skrev til provinsialen da han satt gråtende og alene i kapellet i presteboligen, med en knust drøm om å bli misjonær på en stillehavøy! At jeg ikke tok kopi av det brevet!
De tre prestene i Maristua humrer muntert over den absurde tanken.
– Og vet du, tilføyer Rory: – Den lille gutten som dukket opp, skulle senere bli fransiskanerpater Knut Hanssen!
Vi kommer når det er kriser. Maria trådte til der det var behov.
Inspirert av Marias krisehjelp
Maristene er oppkalt etter Jesu mor. Maria har ingen prangende rolle i evangeliene. Hun har fokus på sin sønn, hun er en disippel. Slik er også maristenes holdning i verden: å leve ubemerket og nesten gjemt, med blikket vendt mot Herren. «Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord.»
– Maria er et forbilde for våre liv, sier pater Andreas.
– Vi driver ingen mariadyrkelse, men det er Marias fromhet vi trakter etter. Idealet vårt er Marias tjenende holdning som Jesu disippel.
Dette setter fyr på pater Rorys iver:
– Vi kommer når det er kriser. Maria trådte til der det var behov. Elisabet var gravid, Maria dro og hjalp til.
Revolverdrama i Peterskirken
De tre prestene på Strømmen har mange eksempler på kriser der maristene har trådt til:
– La oss igjen gå tilbake til den første tiden etter at vi kom til Norge. Etter noen år ble Mangers biskop. Det skjedde fordi han måtte fylle et tomrom.
Stemningen i dagligstuen blir munter da de forteller en pikant historie om en katolsk biskop som måtte gå av på grunn av en innpåsliten dame, som fotfulgte ham og til sist skjøt med revolver under en prosesjon i Vatikanet.
Det oppstod krise i bispedømmet i Norge da biskop Johannes Olav Smit fratrådte 11. oktober 1928. Mangers fikk under et besøk i hjemlandet overraskende vite at han var blitt utnevnt til etterfølger. Biskop Smit endte sine dager som kannik i Peterskirken og døde i Roma i 1972.
– En annen krise oppstod i begynnelsen av 1930-årene. En menighet stod plutselig uten prest. Biskop Mangers fikk et stort problem i fanget. Hvordan skulle han erstatte presten? Svaret lå snublende nær. Spør en marist! Biskopen selv tilkalte sin polske medbror, pater Bzdyl, han som skulle ha reist til Stillehavet.
Listen på eksempler er lang. Pater Rory husker godt at han i sin første tid i Norge måtte overta den engelsktalende gruppen etter at en prest giftet seg. Det var en selvfølge at han sa ja, selv om han nok helst ville ha brukt alle sine ressurser på å lære og praktisere norsk.
Kristen enhet
En viktig rolle blant maristene spiller pater Jo Neve. I dag bor og virker han som kapellan hos St. Josephsøstrene på Grefsen i Oslo. Mange setter pris på ham fra hans nesten 40 år som sogneprest i Mariakirken i Bærum. I 19 år bodde han sammen med sin nære slektning og maristbror, pater Anton Ivens.
– Pater Neve har et spesielt hjerte for økumenikk, sier pater Rory.
– Han studerte luthersk teologi før han kom til Norge.
Nettopp enhet er en av maristenes hjertesaker. Valgspråket til biskop Mangers var «ut omnes unum sint» («Må de alle være ett», Joh 17,21).
– Vi har god kontakt med den lutherske kirke, understreker pater Erik.
– Kirkebygg lånes ut, felles liturgiske tekster brukes innimellom, og ikke minst kommer det mange lutherske prester på retrett hos maristene.
I tjeneste for Kirken
Som vi skjønner, er maristene en utadrettet orden. I utlandet har de opprettet mange skoler. I Norge har de først og fremst virket i eller bygd opp menigheter; de har vært ungdomsprester, kirkebyggere og åndelige veiledere. Den gode pater Boekema hadde f.eks. sitt virke på Hønefoss i to omganger. I 1980-årene kjørte han én gang i måneden, sommer som vinter, for å feire messe for filippinerne på Rjukan, helt til han takket av som åttiåring.
Bygger kirker – og menigheter
Maristene i Norge har bygd menigheter og kirker.
– Før det ble hovedflyplass på Gardermoen, var Jessheim bare et veikryss, minnes patrene.
– I 1998 var det seks kommuner med i alt 117 katolske adresser på øvre Romerike.
Med etableringen av flyplassen este befolkningstallet ut. Stedet fikk behov for en katolsk kirke, og biskopen henvendte seg til pater Rory.
– Jeg har ingen erfaring som arkitekt eller bygningsingeniør, svarte pateren.
– Det jeg kan, er å bygge menigheter. Men hvis det med Guds hjelp blir en bra menighet, da kan den bygge en kirke.
Og slik ble det. Lenge holdt katolikkene til i provisoriske lokaler. Da pater Andreas overtok, ble en vakker kirkebygning reist. Nå er det 6100 katolikker på Jessheim.
I 1972 fikk pater Ivens bygd en kirke på Eikeli i Bærum. En krise oppstod, for det fantes jo ingen menighet! Her måtte en menighetsbygger til, og Rory tok utfordringen.
– Jeg plottet inn på et kart hvor det fantes katolikker i området, og så flyttet jeg hele den engelsktalende gruppen over til Eikeli-kirken. På Kolsås lå Nato-hovedkvarteret, og på Bekkestua den amerikanske skolen. Maristene tok ansvar for den nye kirken, og stemningen gikk fra frustrasjon til lettelse.
Pater Erik har også hatt sine utfordringer som Herrens tjener.
– Mens jeg jobbet i St. Magnus menighet på Lillestrøm, ble det reist en kirke på Kongsvinger, etter sterkt påtrykk fra alle vietnameserne som bodde i området.
Det ble for mye for presten på Hamar å betjene to kirker, så de spurte en marist. Fra 2004 dro jeg de åtte milene mellom Lillestrøm og Kongsvinger etter å ha feiret messe i St. Magnus først. Det gikk få tog på søndagene, så jeg måtte ta bussen.
I dag er pater Andreas ungdomsprest og kapellan i St. Hallvard, og pater Erik i St. Johannes i Oslo. Pater Neve tar seg av St. Josephsøstrene, og pater Rory og pater Erik leder ignatianske retretter sammen med søstrene.
I Afrika har vi åpnet tre nye skoler i den senere tid. Der er det ekspansjon.
100 år og håpefull
De tre brødrene i Maristua er realistiske:
– Vi blir eldre, og vi blir færre. Vi har ikke noen tilvekst fra Europa. Syv provinser er slått sammen til én.
På verdensbasis er situasjonen imidlertid lysere.
– I Afrika har vi åpnet tre nye skoler i den senere tid. Der er det ekspansjon. I Roma har maristene 21 teologistudenter fra fjerntliggende deler av verden.
Etter 100 år i Norge i stillferdig tjeneste for Herren kan maristene se tilbake på mange viktige resultater blant et eksplosjonsartet antall katolikker. De neste 100 årene blir garantert annerledes.
I de tilfeller man tidligere spurte en marist om hjelp, blir det nå opp til Vårherre å finne fantasifulle løsninger. Vi får håpe andre svarer like villig på Marias anmodning: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Se jubileumsmessen torsdag 1. mai
Maristene i Norge
- Opprinnelse: «Marias selskap», eller maristene, oppsto blant unge prester i Lyon i Frankrike og ble formelt anerkjent som ordenssamfunn av paven i 1836.
- Stifter: Jean-Claude Colin fikk misjon som sitt oppdrag, med spesielt fokus på øyene i den vestlige delen av Stillehavet. Også i Europa og andre deler av verden driver maristene virksomhet.
- Skoler: Maristene har opprettet skoler i mange land, men ingen i Norge.
- Grener: Det finnes to mannlige og to kvinnelige grener av ordenen, samt legmarister.
- Norge: Den første maristen kom til Norge i juni 1925.
- I dag: I Norge bor det fire maristpatre og noen legmarister: Rory Mulligan, Erik Ruud, Andreas Rupprecht og Jo Neve.
- Biskop: Maristpatren Jacob Mangers ble i 1928 utnevnt til katolsk biskop i Norge.
- Innsats: Maristene har særlig gjort en innsats med å bygge opp menigheter og kirker på Østlandet.
- Tjeneste: I dag er pater Andreas ungdomsprest i St. Hallvard i Oslo, pater Erik kapellan i St. Johannes, og pater Jo Neve kapellan for St. Josephsøstrene.
