Den amerikanske bispekonferanse besluttet under sin generalforsamling i Dallas den 14. juni at prester og diakoner som har forbrutt seg mot mindreårige, skal miste fra sine ordinasjonsrettigheter. "Fra og med i dag vil ingen som er funnet skyldig i å ha misbrukt et barn seksuelt, kunne arbeide for den katolske kirke i USA", oppsummerte biskop Wilton D. Gregory av Belleville, bispekonferansens formann.
Et overveldende flertall av de 289 tilstedeværende biskoper stemte for et "Charter for the Protection of Children and Young People" som forplikter biskopene å fjerne fra sine embeder alle prester og diakoner, uten unntak, som hadde forbrutt seg på slik måte, enten det gjaldt fortid, nåtid eller fremtid. Enhver anklage skulle også videreledes til de statlige myndigheter. 239 stemte for, og 13 stemte i mot. De øvrige avgav ingen stemme.
Når en geistligs skyld er fastslått ved en rettferdig innenkirkelig prosess, skal vedkommende bli varig suspendert. Videre skal man søke å ilegge kirkelovens aller strengeste sanksjon for slike tilfeller, nemlig utelukkelse fra den klerikale stand. Dersom strengeste straff ikke ilegges, på grunn av fremskreden alder eller alvorlig sykdom, skal presten pålegges å leve et liv i bot og anger, nektes å opptre i presteklær, presentere seg som prest, eller feire messer annet i helt privat (personlig) sammenheng.
Videre bestemte biskopene seg for å opprette et nasjonalt "Office for Child and Youth Protection". Dette embede skal føre tilsyn med at alle bispedømmer holder seg til de vedtatte bestemmelser.
Biskopene vedtok deretter en rekke detaljerte normer for gjennomføring av den nye politikk. Disse får rettskraft dersom de godkjennes av Pavestolen.
Både charter og normer er etterpå blitt gjenstand for kritikk. Noen er av den oppfatning at bestemmelsene er for svake, idet de tillater at det i visse tilfeller (sykdom, alder) ikke ilegges kirkelovens strengeste straff. Andre mener at noen detaljer er så åpne for fortolkning at det kan svekke anklagedes rett til å forsvare seg. Det er også blitt innvendt at det å anvende de nye sanksjonene på tilfeller som ligger mange tiår tilbake, overfor prester som kanskje har forbrutt seg én gang og er blitt straffet for det, strider mot grunnprinsippet om at lover og forordninger ikke kan gis tilbakevirkende kraft.
Charteret beskriver i en fotnote hva biskopene forstår med et seksuelt overgrep mot barn:
"Sexual abuse includes contacts or interactions between a child and an adult when the child is being used as an object of sexual gratification for the adult. A child is abused whether or not this activity involves explicit force, whether or not it involves genital or physical contact, whether or not it is initiated by the child, and whether or not there is discernible harmful outcome".
Denne definisjonen er i ettertid blitt kritisert som uvanlig vid. Men allerede under bispemøtet ble problemene med en såpass åpen definisjon påpekt særlig av den 83 år gamle kardinal Avery Dulles S.J. Han er en av den katolske kirkes få kardinaler som ikke samtidig er biskop, kreert til kardinaler på grunn av sin innsats som teologer.
Den nevnte definisjonen, som er hentet fra et dokument fra de kanadiske biskoper (Canadian Conference of Bishops, From Pain to Hope, 1992, s. 20), var ikke inkludert i det utkast til vedtak som var utarbeidet av en komité ledet av erkebiskop Harry J. Flynn av Saint Paul and Minneapolis. Den ble innarbeidet under saksbehandlingen i Dallas fordi noen beklaget seg over mangelen av en definisjon, og fordi en av de fremmøtte biskoper hadde den kanadiske uttalelsen for hånden. Denne svært vide kanadiske definisjonen må også ses i lys av at Canadas biskoper i sin politikk har en tilnærming der overtramp i den "mildere" del av spekteret fører til langt mer tilbakeholdende sanksjoner enn den generelle avsettelse og fjerning fra den geistlige stand som USAs kirke legger opp til.
Når et såpass stort flertall av amerikanske biskoper likevel stemte for denne definisjonen, kan det - som en ikke navngitt biskop etterpå sa - at de stod under et handlingspress og at det hersket endel forvirring om hvordan det dokument de stemte over, faktisk så ut. Heller ikke var det mange som kjente helheten i den kanadiske handlingsplanen som definisjonen ble trukket ut fra.
Biskopenes vedtak håndterer heller ikke det forhold at Vatikanet for under et år siden regulerte prosedyrene for behandling av saker som involverer geistliges seksuelle overgrep mot personer, og at Vatikanet har reservert slike saker til seg selv. Det er i ettertid blitt spurt om hvor realistisk det er å anta at Vatikanet godkjenner amerikanske særordninger som ikke harmonerer med denne og andre bestemmelser i universell katolsk kirkelovgivning.
Flere biskoper slet med en annen del av bestemmelsene, nemlig ordlyden rundt at biskopene forpliktet seg til å koble inn politiet ved alle anklager om overgrep mot mindreårige. Erkebiskop James Keleher av Kansas City in Kansas, og kardinal Anthony J. Bevilacqua, av Philadelphia ønsket å tilføye ordet "troverdige" ("credible"), slik at biskopene forpliktet seg til å melde alle "troverdige" anklager til politiet. Men en rådgiver for bispekonferansen påpekte at den sivile lovgivning i mange delstater ikke innrømmet biskopene noen anledning til å foreta noen slik vurdering. Ordet "troverdig" ble derfor ikke tilføyd, men noen biskoper beklaget sterkt at de på den måten fratok seg selv muligheten til å se bort fra beskyldninger som åpenbart ikke kunne ha noe sannhetsgehalt, og at de slik kunne skade uskyldige presters gode navn og rykte.
Biskopene er også blitt kritisert for å ha latt være å beskrive sanksjoner som kan treffe biskopene selv, for eksempel for uskjønnsom saksbehandling av anklager. I utkastet var biskopene selv implisitt med, idet ordet "kleresi" (clergy) inkluderer prester, diakoner og biskoper. Men under saksbehandlingen ble det påpekt at det ifølge universell kirkelov kun er Pavestolen som kan ilegge sanksjoner mot biskoper. Dermed ble ordet "kleresiet" på de avgjørende steder erstattet med "prester og diakoner". Det ble derimot ikke i stedet innarbeidet noe om at en biskop som hadde gjort seg skyld i alvorlige embedsforsømmelser selv burde søke paven om avskjed og i påvente av en avgjørelse burde delegere endel av sin myndighet til andre, eller at et organ nedsatt av bispekonferansen skulle ha myndighet til å anbefale pavelige forføyninger.
De amerikanske skandalene har i offentligheten fått to fokus: For det første selve overgrepene i seg selv, enten de er pedofile overgrep mot barn, homoseksuelle overgrep mot gutter i tenårene eller menn i ung alder (faktisk er et flertall av de overgrepene som i det siste er kommet for en dag av denne art), eller overgrep mot kvinner. Men det andre som har utløst stor harme, er hvordan biskoper har latt være å ta seriøst tak i anklager, latt være å melde åpenbare forbrytelser til politiet, latt være å gripe inn mot overgripere men heller plassert dem i nye menigheter eller sendt dem med anbefalelsesbrev til andre bispedømmer.
Mange biskoper har også uttrykt frustrasjon og sinne over de forsømmelser endel av deres kolleger har gjort seg skyldige i. De fleste amerikanske bispedømmer har i over ti år hatt på plass beredskapsplaner for seksuelle overgrep, og mange biskoper er overbeviste om at de har fungert utmerket i deres egne bispedømmer. Men den uansvarlighet som endel andre biskoper har gjort seg skyldige i, rammer nå hele den amerikanske katolske kirkes omdømme. Noen biskoper har også temmelig åpent bedt om at kardinal Bernard F. Law av Boston må trekke seg eller bli avsatt av Paven. Det er nettopp i Boston at noen av de verste tilfellene både av overgrep og av tvilsom håndtering av slike saker, er kommet for en dag.
Om de amerikanske normene vil bli godkjent i Roma, er et åpent spørsmål. I alle fall regner man med en relativt rask tilbakemelding. Men også ledende biskoper, som har stemt for charter og retningslinjer, har tilkjennegitt en mindre enn helhjertet tilslutning. Under bispemøtet i Dallas sa kardinal Francis E. George O.M.I. av Chicago: "Det er nødvendig å vedta disse retningslinjene til tross for deres svakheter, noen svært alvorlige svakheter til og med". At biskopene har gjort det, og så oversendt "svarteper" til Vatikanet, er i seg selv et vitnesbyrd om hvilket sterkt press de opplever at de står under. De kjemper for sin egen troverdighet, og for den katolske kirkes troverdighet i USA.
At biskopene banger for sin troverdighet, skyldes ikke bare at endel av dem har forholdt seg uansvarlig i forhold til opplysninger om overgrep - og at de øvrige biskoper i offentligheten nesten blir slått i hartkorn med "verstingene". Men det har også kommet for en dag anklager om at enkelte biskoper selv har hatt seksuelle overtredelser å skjule.
Endel av disse anklagene er - likesom mange anklager rettet mot prester - uberettigede og falske. I noen tilfeller er det til og med blitt bevist at det dreide seg om de rene fabrikasjoner, som de celebre anklagene mot kardinal Joseph L. Bernardin (død 1996), og anklager rettet i år mot Los Angeles' erkebiskop kardinal Roger M. Mahony.
Hittil i år har fire biskoper fratrådt sine embeder på grunn av anklager: Biskop Anthony J. O'Connell av Palm Beach, erkebiskop Rembert G. Weakland O.S.B. av Milwaukee, biskop James K. Williams av Lexington, og biskop James F. McCarthy som er en av erkebispedømmet New Yorks fem hjelpebiskoper.
Når det gjelder O'Connell, har han innrømmet at han som rektor på et presteseminar utnyttet en ung prestekandidat seksuelt. O'Connell hadde svart ja til Pavens utnevnelse av ham til biskop av Palm Beach i 1998 etter at den tidligere biskopen, Joseph K. Symons, måtte avgå etter at det var avslørt at han hadde gjort seg skyldig i homoseksuelle overgrep mot unge menn. Katolikkene i Palm Beach i Florida har således fått seg en dobbelt smell.
I tilfellet McCarthy i New York, er han fratatt sine oppgaver som hjelpebiskop (men foreløpig ikke blitt avsatt av Pavestolen) etter at han innrømmet at ryktene om hans adskillige kvinnehistorier faktisk var sanne.
Om erkebiskopen av Milwaukee kan beskyldes for seksuelle overgrep i ordets egentlige forstand, må antagelig avvises. Erkebiskopen hadde et homoseksuelt forhold for over tyve år siden, og selv om mannen, som nå er 53 år gammel, i dag hevder at deres forholdet representerte et seksuelt overgrep fra biskopens side, er det meget som tyder på at det ikke forholder seg slik. Men uansett er erkebiskop Weaklands oppførsel uforenlig med prester og munkers forpliktelse til et kyskt liv i sølibat.
Biskopen av Lexington ble innvilget pavens avskjed etter at det kom frem anklager om homoseksuelle overgrep, men han insisterer på sin uskyld og forklarer at han søkte om avskjed kun fordi det ville være umulig for ham å lede sitt bispedømme med slike anklager rettet mot seg.
I erkebispedømmet Boston er de troendes tillit til kirkeledelsen blitt svekket særlig på grunn av to overgrepssaker. Den første dreier seg om den fratrådte presten John J. Geoghan. Det er kommet frem at erkebispedømmet forflyttet denne presten fra menighet til menighet i årevis, selv om indisiene og senere bevisene på at han forgrep seg på barn, bare tårnet seg opp. De fleste av overgrepene mot de 86 ofre som Geoghan ser ut til å ha hatt, fant sted før biskop Bernard F. Law, senere kardinal, ble utnevnt til erkebiskop av Boston. Men også hans håndtering av saken har vært avslørt som utilstrekkelig og unnfallende, selv om det tilslutt var han som tok de nødvendige skritt til å få Geoghan ut av prestestanden - i 1998.
Det andre særlig sjokkerende tilfellet dreier seg om den tidligere prest Paul R. Shanley fra Boston. Allerede i 1978 gjorde han seg bemerket for sitt teologisk/ideologiske forsvar for seksuelle forhold mellom voksne menn og gutter. Meget tyder på at han spilte en viss rolle i NAMBLA ("the North American Man/Boy Love Association") - en organisasjon som forsvarer og går inn for sex mellom menn og gutter. Etterhvert er det kommet for en dag at Shanley - som lenge var en såkalt "gateprest" - pådro seg kjønnssykdommer og lærte tenåringer om hvordan de skulle injisere seg med narkotika. Da Bostons tidligere erkebiskop, avdøde kardinal Humberto S. Medeiros, beordret ham bort fra gate-sjelesorgen og utnevnte ham til kapellan i en menighet, fremsatte han trusler mot kardinalen om å "avsløre misligheter" i administrasjonen. Kardinalen lot seg ikke true, og opprettholdt forflyttelsen. Shanley står nå anklaget for seksuelle overgrep, inklusive voldtekter, mot mange gutter og tenåringer i Massachusetts og i California, og sakene strekker seg tilbake til 1979.
Det viser seg nå at erkebispedømmet Boston hadde fått meldinger om mange anklager, men likevel lot være å fortelle noe om dem i det anbefalelsesbrev som ledsaget presten da han søkte seg over til bispedømmet San Bernardino i California i 1990. San Bernardinos biskop Gerald R. Barnes har latt det bli kjent at han er misfornøyd med at han ikke fikk vite om disse anklagene fra sin kollega i Boston. Det er omstridt hvor godt kardinal Law kjente til Shanley-saken i 1990, men dokumenter fra erkebispedømmets arkiver som nylig er offentliggjort tyder på at det ble rettet skriftlige henvendelser til Law så tidlig som 1985 der alvorlige forhold ble beskrevet. Kardinalen fremholder selv at han aldri ville ha dumpet en slik prest på et intetanende annet bispedømme. Men det forflytter bare svakhetene innen ledelsesskiktet i Boston, ikke ut av samme lederskikt.
Retningslinjene fra Dallas er altså oversendt til Roma for godkjenning, men allerede har biskoper flere steder begynt å sette dem ut i livet. I erkebispedømmet Detroit fratok kardinal Adam J. Maida samtlige prestelige rettigheter fra to prester som tidligere var blitt ilagt strenge restriksjoner for seksuelle overgrep. For den ene av dem gjaldt det forhold fra tidlig på 1960-tallet. Denne presten, som nå er 70 år, var beordret til utelukkende å utøve sin sjelesorg i et hospice for døende drevet av en nonneorden. Hospitset har nå ingen prest til å lese messe for de døende eller ledsage dem med kirkens sakramenter.
Et hovedproblem både med det charter og de normer som ble vedtatt av biskopene i Dallas, er at de er synes å være dokumenter som er skrevet for å få biskopene ut av en stygg knipe. Noen av dem er antagelig redde for å måtte gå på grunn av ting de selv har gjort eller unnlatt å gjøre, mens andre er redde for å bli med i dragsuget. Målet er ikke å få fjernet klerikere som begår overgrep, for det trenger de ikke et slikt dokument for å gjøre. Kirkeloven åpner allerede for det slik den er, og det er allerede fritt opp til bispedømmene å anbefale at overgripere fradømmes sin klerikale status. Men på amerikansk vis må de kaste seg over "buzz-words" som kan blidgjøre allmenheten og pressen. To uttrykk har gått igjen i månedene og ukene som har ledet frem mot Dallas-møtet: "zero tolerance", og "one strike and you're out". "Zero tolerance" gir gjenklang til det prosjektet i New York City ved samme navn, som er svært populært fordi et har redusert kriminaliteten der så kraftig. "One strike and you're out" er både en av deres elskede baseballreferanser, og en referanse til Californias "three strikes and you're out"-system, der den som blir straffet for tredje gang får minimum 25 års fengsel uansett om det tredje lovbruddet er en mindre forbrytelse.
Ved å oversende såpass problematiske normer til Roma, har de amerikanske biskoper satt Vatikanet i en lei knipe. At det er tilfelle, innser flere av dem, Et eksempel er kardinal Anthony J. Bevilacqua av Philadelphia, som ikke har lagt skjul på sine sterke reservasjoner mot "zero tolerance"-elementet. Han sa etterpå at vedtaket hadde vært noe av det mest smertefulle og vanskelige han hadde vært med på under sine 33 år som prest, men at han til tross for denne smerte likevel støttet retningslinjene. Godkjenner Roma retningslinjene, har de gått god for retningslinjer som biskopene visste har en rekke tvilsomme trekk men stemte for likevel. Men avvises retningslinjene i Roma, er det Vatikanet som blir "den store stygge ulven" og lynavleder for opprørte amerikanske offentlighets vrede.
Kilder: Bl.a. Kathpress, Catholic World News, Zenit, Tablet, Boston Globe, Detroit Free Press, Den amerikanske bispekonferanse, Canon Law Society of America, - ct
23. juni 2002