Ritualet kan virke mystisk for utenforstående, men alt har sin mening og passer inn i Kirkens tradisjon. Etter at den pavelige utnevnelsesbullen er lest opp, og ordinanden har lovet å trofast utføre sitt oppdrag, legges det hender på ham av minst tre biskoper for å meddele ordinasjonen. Deretter fortsetter messen.
Symbolikken i bispevielsen
P. Ole Martin Stamnestrø, sogneprest i St. Laurentius menighet i Drammen og medlem av Konsultorkollegiet i Oslo katolske bispedømme, forklarer hvorfor håndspåleggelsen er så viktig.
– Vi finner håndspåleggelse omtalt flere ganger i Bibelen, og det er slik ordinasjoner er blitt gjort helt tilbake til apostlene. Den viktigste forbindelsen mellom apostlene og den nye biskopen er den innholdsmessige, at han forkynner den samme læren som apostlene. Håndspåleggelsen er en synlig bekreftelse på dette, og er en del av det som må være til stede for at ordinasjonen skal være gyldig. Det er et vesentlig element i sakramentet, like vesentlig som at man bruker vann i dåpen.
Apostelen Paulus skriver til Timoteus, som han selv ordinerte: «La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!» (2 Tim 1,6).
I Apostlenes gjerninger står det om de syv første diakonene Stefanus, Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus: «Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem» (Apg 6,6).
– Hvorfor er det nødvendig at minst tre biskoper utfører håndspåleggelsen?
– Dette er en gammel skikk som ikke handler om gyldighet, men om lovlighet og sikkerhet. Paven kan gi dispensasjon fra dette kravet, men det er viktig at man ikke skal kunne så tvil om gyldigheten av en bispeordinasjon. Øker man antallet biskoper som legger på hender til tre, reduserer man risikoen for at en ordinasjon er ugyldig.
Skikken går tilbake til det første økumeniske konsilet i Nikea i 325, som slår fast (i kanon 4) at minst tre biskoper bør meddele ordinasjonen av en ny biskop. Helst bør den meddeles av «alle biskopene i provinsen», står det.
– Den kommende biskopen (ordinanden) legger seg flatt på gulvet før han blir ordinert. Hva er det et symbol på?
– Det symboliserer at han overgir seg fullt og helt til tjenesten han går inn i, og at han anerkjenner at han er maktesløs i seg selv og avhengig av Guds kraft for å utføre tjenesten. Det markerer også en ny start, med et tydelig før og efter.
– Hva symboliserer at evangelieboken holdes over hodet på den nye biskopen?
– Det symboliserer at biskopen er bundet av evangeliet og er dets tjener, ikke dets herre. Han skal forkynne det sanne evangelium som er overlevert fra apostlene, ikke komme med et nytt og fremmed evangelium.
Paulus skriver: «Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!» (Gal 1,9).
– Biskopens hode salves med krisma. Hva er handlingens symbolske betydning?
– Salvingen med olje har samme betydning her som andre ganger den brukes, for eksempel i dåpen, konfirmasjonen og presteordinasjonen. Den er et tegn på utvelgelse og innvielse til en oppgave, og på identifikasjon med Kristus, som er Guds salvede (messias). Det har med utrusting til en tjeneste å gjøre, og er et ytre uttrykk for en åndelig velsignelse som «renner over» (Sal 23,5).
P. Ole Martin sier at symbolet blir spesielt tydelig når det er hodet som salves, og viser til skikken med å salve prester med olje i Det gamle testamentet: «Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen» (Sal 133,2). Mengden olje, og hvorvidt det er nok til at den faktisk renner ned i skjegget, er opp til hovedcelebranten, påpeker han.
Etter salvingen mottar den nye biskopen sine «insignier» eller verdighetstegn: evangelieboken, bisperingen, mitraen og bispestaven.
Ringen symboliserer ubrytelig troskap til «Guds brud, den hellige kirke», staven er tegnet på kallet som hyrde eller gjeter for Guds flokk, og mitraen symboliserer «herlighetens seierskrans som aldri visner» (1 Pet 5,4).
P. Ole Martin forteller at mitraens flammeform også er en allusjon til da Den Hellige Ånd kom ned over apostlene som tunger av ild (Apg 2,1–4).
– Hva symboliserer pektoralkorset som biskopen bærer på brystet?
– Pektoralkorset er et privilegium som biskoper, men også andre høygeistlige som abbeder, har. Det har med brystet (pectoralis) eller hjertet å gjøre, og handler om at korset er det kjæreste vi har. Det er også en påminnelse om at man hver dag skal ta opp sitt kors og følge Jesus (Luk 9,23).
Les mer
Biskopens oppdrag og myndighet
Mgr. Torbjørn Olsen, sogneprest i Mariakirken menighet på Stabekk og sekretær for Norsk katolsk bisperåd, forklarer de sakramentale og kirkerettslige implikasjonene av bispevielsen. Etter ordinasjonen er jo biskop-elekten blitt biskop, med alt det innebærer.
– Hvilket oppdrag og hvilken myndighet får man ved å bli vigslet til biskop?
– I prinsippet får biskopen oppdraget som «overhyrde» for en bestemt del av Kirken, gjerne kalt et bispedømme, og blir medlem av det verdensomspennende bispekollegiet. Myndigheten man får er den som er nyttig for å lede Guds folk, det vil si læremyndighet, liturgisk/sakramental myndighet og styringsmyndighet.
Mgr. Torbjørn forklarer at det ikke alltid er så enkelt i praksis. For det første kan bispeordinasjon og «besittagelse», det vil si å ta bispedømmet i besittelse, være adskilt. Da får man denne myndigheten i bispedømmet først ved besittagelsen.
For det andre kan man, som det er tilfelle med biskop-elekt Hansen, bli ordinert til koadjutorbiskop. Da overtar man først som bispedømmets overhyrde når den forrige biskopen går av (eller dør).
– Det må vel også tilføyes at man må være ordinert til biskop for å få i oppdrag å ordinere andre, eller vigsle krisma (olje til bruk ved bl.a. konfirmasjonen).
Det finnes ingen høyere ordinasjon til for eksempel erkebiskop, patriark eller pave. Derfor kan man si at bispeordinasjonen meddeler «fylden» av ordinasjonens sakrament (Lumen Gentium, nr. 21). Mgr. Torbjørn understreker at dette ikke betyr at en lavere ordinasjon er «ufullstendig». Det er den absolutt ikke, sier han. Både diakon- og presteordinasjonen er fullstendig med henblikk på diakonens og prestens tjeneste.
– Hvilken rolle spiller Konsultorkollegiet under bispevielsen?
– Kollegiet er gitt et viktig ansvar for å «bevitne» at man har tatt over som biskop. Bispevielsen som sådan må ikke bevitnes av konsultorkollegiet, men som en del av besittagelsen må den pavelige utnevnelsesbulle offentlig fremvises for konsultorkollegiet. Deretter skal bispedømmets kansler sette opp en offisiell protokoll om at det har skjedd, og denne skal sendes til Vatikanet.
Konsultorkollegiet er et av de øverste organene i et bispedømme, og består av 6–12 prester, utnevnt av biskopen for fem år av gangen. Dør biskopen i embedet, er det Konsultorkollegiet som umiddelbart overtar ledelsen av bispedømmet og deretter innen en uke må velge en administrator (slik det skjedde i Tromsø i 2006 da biskop Goebel døde).
– Hva menes med at Kirkens biskoper står i «den apostoliske suksesjon»? Kan alle biskoper føre linjen sin tilbake til apostlene?
– Det er en gammel tanke fra tidlig i oldkirken at biskopene «følger etter hverandre», og at man slik gjennom hele historien har en videreføring av det oppdrag som ble gitt til apostlene. Derfor snakkes det om «apostolisk suksesjon». Vi kan følge historien nokså tydelig ca. 500 år bakover, men deretter blir det mer utydelig, sier mgr. Torbjørn.
Han skiller mellom «lokal» suksesjon, som innebærer at den nye biskopen er den lovlige etterfølgeren etter den forrige, og «sakramental» suksesjon, som innebærer at den nye biskopen er ordinert ved håndspåleggelse fra tidligere ordinerte biskoper.
Han advarer også mot det han kaller en tvilsom «pipeline-tenkning», som om myndighet strømmer ukontrollert gjennom historien ved håndspåleggelse.
– Allerede det første konsilet i Nikea bestemte at nye biskoper vanligvis skal ordineres av alle biskopene i kirkeprovinsen, og Det annet vatikankonsil la mer vekt på at man ordineres inn i bispekollegiet. Det er i fellesskap med dette og biskopen av Roma at suksesjonen får virkelig betydning.
– Hvor gammel er tredelingen av ordinerte menn i diakoner, prester og biskoper?
– Den er meget gammel. Allerede hos Ignatius av Antiotika (d. ca. 110 e.Kr.) finner vi denne oppdelingen veldig klart fremstilt. Betegnelsene «diakon», «prest» (presbyteros, eldste) og «biskop» (episkopos, tilsynsmann) finner vi alt i Det nye testamentet, men forholdet mellom prest og biskop er da fremdeles flytende.
Det kan se ut som om en begynnende koordinering er på gang i yngre deler av Det nye testamentet. I Paulus’ første brev til Timoteus omtales «eldste» i flertall (1 Tim 5,17), og «tilsynsmann» i entall (1 Tim 3,2).
– Ligner dette på den tredelingen i levitter, prester og yppersteprester man finner i Det gamle testamentet?
– Det er en sammenligning som jeg har god sans for, og den antydes i en del liturgiske tekster, til tross for at det dreier seg om ulike embeder.
Levittene, som kom fra Levis stamme, ble utnevnt av Gud til å tjene prestene i teltet (tabernakelet) og tempelet: «De skal gjøre tjeneste for deg og vokte hele teltet. Men de må ikke komme nær det hellige utstyret eller alteret» (4 Mos 18,4). Dette er en rolle som ligner på diakonenes.
Aron, Moses’ bror, og hans sønner ble utnevnt til prester: «Du og sønnene dine skal ta dere av prestetjenesten. Alt som skal gjøres ved alteret og innenfor forhenget, skal dere gjøre… Se, jeg gir deg ansvaret for alle offergavene jeg får» (4 Mos 18,7.8).
Den første ypperstepresten eller «øverstepresten» var Aron selv, og hans etterfølgere var prestenes overhoder (2 Krøn 19,11). Det annet vatikankonsil lærer at biskoper får del i «den yppersteprestelige verdighet» (Lumen Gentium, nr. 21).
Les mer
Her er hele programmet for vigslingshelgen
Last ned, skriv ut!
-
Vigslingsprogram 2025.pdf(260.51 KB)
