Bispeembetet i Den katolske kirke er strengt knyttet til apostelembetet som Jesus Kristus selv innstiftet. Han valgte De tolv for at de skulle «dra ut og gjøre alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem ... og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20). For å kunne oppnå dette, mottok apostlene den Hellige Ånd på en spesiell måte (Joh 20,22–23). Og De tolv dannet en tett gruppe av apostler, ledet av Peter. Han hadde en spesiell autoritet som ingen stilte spørsmål ved, for denne autoriteten var gitt ham av Kristus selv (Matt 16,16f; Luk 22,31f).
Bispeembetet i Den katolske kirke er strengt knyttet til apostelembetet som Jesus Kristus selv innstiftet.
Apostlene valgte hjelpere til sitt arbeid. Disse hjelperne delte apostlenes autoritet: «Ta da vare på hele den hjord som den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for; vær rette hyrder for den Guds Kirke som Han har ervervet seg med sitt eget blod» (Apg 20,28). Disse ledernes tjeneste skulle være til hele Kirkens beste.
Apostlene døde, men Kirken fortsatte å bli ledet av dem som de hadde innsatt. Peter døde som biskop av Roma, og biskopen av denne sentrale byen i kristenheten ble den naturlige etterfølger som overtok Peters fullmakter. Senest etter år 100 ser vi at ordningen med en sentral biskop i viktige byer (det såkalte monarkiske bispedømme, bygget for å representere den ene Kristus) slår igjennom i hele den daværende kristenhet. Biskopene danner et fellesskap etter mønster av De tolvs apostoliske fellesskap.
Peter døde som biskop av Roma, og biskopen av denne sentrale byen i kristenheten ble den naturlige etterfølger som overtok Peters fullmakter.
Den katolske kirke legger derfor stor vekt på at den er en apostolisk Kirke, og historisk utvikler den seg etter apostlenes retningslinjer. Særlig i det annet århundre, da Det nye testamente ennå ikke var blitt samlet som Kirkens grunnleggende tekst, påberopte man seg alltid apostlenes sunne lære når det oppstod diskusjoner og konflikter. Biskopene var garantister for hva som var den rette lære.
I Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken, heter det: «Bispekollegiet, som både i lære- og hyrdeembetet er apostelkollegiets arvtager, ja, i hvilket apostelkollegiet uavbrutt består, innehar også, sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken» (art. 22).
Det sakramentale bispeembete
Da apostlene valgte sine medarbeidere, skjedde det i form av en liturgisk ritus med bønn og håndspåleggelse. Denne bispevielsen gir en bestemt nåde til å kunne utføre en biskops plikter. En katolsk biskop tilhører den geistlige stand i Kirken, og har denne standens fullmakter i full bredde, mens prester og diakoner har slike fullmakter i mer begrenset grad. Ordinasjonen til den geistlige stand er et av Kirkens syv sakramenter, og biskopen opplever dette sakramentet i fullt omfang ved sin bispevielse. Han utnevnes av paven, etter at det er foretatt undersøkelser lokalt for å finne frem til gode kandidater. Selve vielsen skjer ved at minst tre biskoper foretar den under en høytidelig gudstjeneste.
[...]
De katolske biskoper danner et fellesskap over hele jorden (ordo episcoporum). Peters etterfølger (biskopen av Roma, i dagligtale kalt paven) er selve symbolet på enheten i denne universelle Kirke. Den enkelte biskop går derfor inn i dette fellesskapet og betrakter paven som sin «far», veileder og øverste autoritet. Den stedlige biskop har imidlertid vide fullmakter til å styre sitt eget bispedømme, men alltid under hensyn til hva som gavner den universelle Kirke. Han kan ikke innføre ordninger som avgjort strider mot fellesskapets regler. Dette gir Kirken en sikkerhet for at enkeltpersoner ikke setter i gang noe helt på egen hånd. Samtidig vil vi nok generelt innse at en universell Kirke er noe mer bundet til tradisjon og hensyn til ulike folkegrupper enn f.eks. en nasjonal kirke som Den norske kirke. Det kan forsinke nødvendige omstillinger. Men Den norske kirke er derimot sterkt utsatt for å bli påvirket av øyeblikkets trender og politiske tendenser i samfunnet, og kan binde seg mer til tilfeldig nasjonal politikk enn til Bibelens budskap. Den katolske kirke bygger på Bibelen og Tradisjonen med stor T, og har alltid vært universell, ofte i strid med nasjonale særinteresser. Disse nasjonale interesser kom tidlig frem i den østlige delen av kristenheten, hvor det vokste frem egenrådige patriarkater innenfor De ortodokse kirker.
Den enkelte biskop går derfor inn i dette fellesskapet og betrakter paven som sin «far», veileder og øverste autoritet.
Biskopens oppgaver
Det monarkiske bispedømme (én biskop som leder et geografisk område) er altså den dominerende ordning i Kirken. Disse biskopene kan samarbeide med nabobiskopene i en såkalt bispekonferanse, som Den Nordiske Bispekonferanse. De kan også drøfte felles saker i større forsamlinger som kalles synoder. Disse innkalles med ujevne mellomrom, har skiftende sammensetning og kan ledes av paven selv.
Trientkonsilet på 1500-tallet sier at biskopen skal utøve sin autoritet i Kirken på en slik måte, at ved hjelp av ham kan den herliggjorte Kristus fortsette å synlig undervise, heliggjøre og lede sin hjord. Det annet Vatikankonsil i 1960-årene understreker at «i biskopene er vår Herre Jesus Kristus som yppersteprest til stede midt blant dem som tror».
Biskopens kanskje fremste oppgave er å forkynne evangeliet. Han skal også lede og rettlede andre i denne oppgaven, og allerede biskop Ireneus på 200-tallet hevder at biskopen ved sin vielse får en «spesiell sannhetens karisme». Den enkelte biskop har ingen «ufeilbarlighet», men det er Kirkens tro at det samlede bispekollegium under pavens ledelse ikke lar seg villede, men forkynner sannheten. Biskopen skal være våken for å vokte over Guds ord og motarbeide alle feilutviklinger. I en verdensdel som Europa er det nødvendig at Kirkens ledere aktivt går inn for en «re-evangelisering» av tidligere kristne kjerneområder hvor kristendommen er i ferd med å få en helt underordnet plass i samfunnslivet.
Den enkelte biskop har ingen «ufeilbarlighet», men det er Kirkens tro at det samlede bispekollegium under pavens ledelse ikke lar seg villede, men forkynner sannheten.
Biskopens neste oppgave er den rent prestelige: å være den ledende representant for Jesus Kristus som prest. Det er spesielt gjennom sakramentene at Jesu prestelige gjerning blir utført som et budskap om frelsen, og her er biskopen den sentrale sakramentsformidler. Han har selv konfirmasjonen (fermingens sakrament) og ordinasjon av prester og diakoner som sitt område, og delegerer ansvaret for de øvrige sakramenter til prestene og diakonene. Biskopen er den sentrale person ved feiring av eukaristien, og velsigner de hellige oljer, kirker, altere osv.
Endelig har biskopen omfattende pastorale oppgaver – det vil si å lede Guds folk, både de geistlige og legfolket. Hans oppgave er som regel begrenset til det stedlige bispedømme, men som det gjaldt for forkynnelsesoppgaven: Han har også et medansvar for hva som skjer i hele den universelle Kirke. Biskopene står innenfor et fellesskap, og må være med på å bære fellesskapets byrder.
Biskopen har det avgjørende ord og vetorett i alle saker, men enhver fornuftig biskop passer på å delegere oppgavene der hvor det er mulig.
Lokalt styrer biskopen sitt bispedømme gjennom prester, diakoner, ordensfolk og legfolk. Legfolket kommer særlig til sin rett gjennom menighetsråd og pastoralråd. Biskopen har det avgjørende ord og vetorett i alle saker, men enhver fornuftig biskop passer på å delegere oppgavene der hvor det er mulig. Det er hans vanskelige plikt å finne frem til egnede styringssystemer som kan fungere. Særlig i et katolsk bispedømme i Norge med en svært sammensatt befolkning av katolikker fra nær sagt hele verden, er det vanskelig å finne frem til systemer og oppgaveløsninger som passer for alle. Mangfoldet innenfor presteskapet gjør ikke oppgaven lettere.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Broen, nr. 4/2005, s. 8–9.
Ett avsnitt fra den opprinnelige teksten er utelatt.
