Blant de innledende riter finner vi den store påskelovsangen Exultet («Fryd deg!» etter hymnens første ord på latin). Denne synges etter inngangen, da vi har tatt våre plasser i det bekmørke kirkerom, og skjer i gjenskinnet fra det store påskelys – tegnet på Ham som om seg selv sa: «Jeg er verdens lys».[2]
Messens tekster
Dagens evangelium
Søndag morgen ved soloppgang kom kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand. Da fant de stenen veltet bort fra gravkammeret og gikk inn, men Herrens legeme var ikke å finne.
Mens de stod der og visste hverken ut eller inn, fikk de se to menn foran seg, i klær som blinket og lyste. De ble forferdet og bøyde hodene mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstanden! Husk hva han sa dere mens han ennå var i Galilea, at Menneskesønnen skulle overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!»
Da mintes de hans ord, og de vendte tilbake og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria fra Magdala og Johanna og Jakobs Maria, og andre med dem som fortalte det til apostlene. Men disse mente det hele var løst snakk, og nektet å tro det.
Bare Peter gikk ut og løp til graven. Han bøyde seg inn i den, men fikk ikke øye på annet enn likklærne. Han gikk da hjem, mens han undret seg over hva som var hendt.
Exultet er en dyptpløyende teologisk tekst og oppsummerer påskevigiliens budskap om at Herren er oppstanden, Han er sannelig oppstanden. Selv om vi hører denne påskelovsangen i liturgien kun én gang i året, kan den meget godt grunnes over i hele påsketiden, faktisk i hele det liturgiske år.
Lovsangen plasserer oppstandelsens mysterium i frelseshistoriens store sammenheng. Vi hjelpes til å forstå hvordan påsken henger sammen med, for eksempel, Adams synd ...
Påskelovsangen gjør fire viktige poeng det er verd å belyse:
For det første: Lovsangen understreker at påsken og oppstandelsen er Faderens inngripen i menneskeslektens væren. Faderen handler for å løse våre lenker under synd og død, og gjør det ved Hans enbårne Sønn. Et av de mest bevegende vers i Exultet lyder: «Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!» Adams synd skadet menneskets natur og preger ethvert menneske (Jesus og Jomfru Maria unntatt). Men, Adams synd ledet også til at Gud i sin visdom og allmakt sendte sin egen Sønn for å frelse oss. Av de uendelige muligheter i møte med og som rettelse for synden valgte Faderen at Sønnen skulle bli som oss og påta seg korsets død for vår synd og skyld og dermed bli vår redningsmann. Intet taler tydeligere om Guds kjærlighet til oss ynkelige mennesker enn dette, at Faderen «[f]or å løskjøpe trellen prisgav [Hans egen Sønn]».
Død ble til liv. Jesus led og døde på korset og ble lagt i graven. Den samme Jesus, med sårmerkene fra hans pasjon synlige på hans legeme, gikk ut av denne grav og lever.
For det andre: Lovsangen plasserer oppstandelsens mysterium i frelseshistoriens store sammenheng. Vi hjelpes til å forstå hvordan påsken henger sammen med, for eksempel, Adams synd (fallet som nødvendiggjorde Guds inngripen), Israels utfart fra Egypt (bildet på frigjøringen fra synden og dødens åk), og offerlammet (som gav sitt liv som løsepenge for folket). Det samme skjer i lesningene i denne vigilie: Vi følger frelseshistorien steg for steg, hører åpenbaringene og profetiene, og forbindelsen mellom det gamle og det nye testament blir tydelig. I en annen av vigiliens bønner takker vi derfor Gud for at Han «gjennom den nye pakt har […] vist oss meningen med de undere som [Han] gjorde i de første tider».[3]
For det tredje: Exultet taler tydelig om oppstandelsens sannhet. Dette var natten, sier lovsangen, «da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra de døde». Som evangelienes beretninger gjør lovsangen det klart at oppstandelsen er et faktum. Død ble til liv. Jesus led og døde på korset og ble lagt i graven. Den samme Jesus, med sårmerkene fra hans pasjon synlige på hans legeme, gikk ut av denne grav og lever. Den hellige Paulus, i vigiliens epistel, skriver til Den romerske kirke: «Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde, ikke mer kan dø, at døden ikke mer har noe herredømme over ham. Den død han led, var en død bort fra synden, og det én gang for alle; og det liv han lever, lever han for Gud».[4]
Oppstandelsen var ikke begrenset til Jesus, at Han var død og ble levende igjen. Hans oppstandelse skal også bli vår.
For det fjerde: Påskelovsangen lærer oss at oppstandelsen betyr noe konkret – har en virkning – i våre liv. I lesningen fra brevet til romerne skriver Paulus også at «vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen, vi har fått del i hans død gjennom den. ... [og] er det så at vi er blitt ett med ham ved å lide en død som hans, så skal vi også være det ved å få del i en oppstandelse som hans».[5] Oppstandelsen var ikke begrenset til Jesus, at Han var død og ble levende igjen. Hans oppstandelse skal også bli vår. Derfor, når påskelovsangen jubler over at dette er natten som «driver med hellig makt ondskap på flukt, renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld og gir de sørgende gleden tilbake», er det en jubel over at dette kan skje i oss. For den som hører Kristus til er oppstandelsen virksom og betyr seier over det onde, tilgivelse for våre overtredelser, en vei tilbake til livet i Gud, og en håpefull glede i det evige liv.
Amen.
+Fredrik Hansen
Oslo, 19. april 2025
