Sr. Hanne-Maria Berentzen etter bispevigselen: Hva er det Herren vil oss nå?

Publisert 27. oktober 2020 | Oppdatert 28. oktober 2020

Etter den historiske bispevielsen i Trondheim 3. oktober har tre ordensfolk delt sine minner og betraktninger med oss. Dette bidraget er skrevet av sr. Hanne-Maria Berentzen, O.C.S.O. ved Tautra Mariakloster, Tautra:

FRA OLAV TIL OLAV: Presis kl. 10.50 tok prosesjonen av ordensfolk og prester første skritt mot Hellig Olavs gravkirke, Nidarosdomen, fra St. Olav domkirke (bak). Søstrene fra Tautra Mariakloster gikk fremst, bak fanen. Foto: Jan Erik Kofoed

Det er så spennende å leve, for da får vi se hvordan det går – sto det på et kort jeg fikk en gang. Det er spennende å leve, uten å vite hvordan det går. Det har vi kanskje lært litt om i dette korona-året. Likevel – det er jo lov å være litt nysgjerrig?

Noen ganger oppleves livet ekstra spennende. Noen ganger så sterkt at det sitrer i kroppen, selv bare i gleden eller sorgen over øyeblikket. Bispevigselen i Trondheim 3. oktober var slik for meg: Spennende! Så spennende at det sitret i kroppen, av bare glede. I ett år har jeg undret meg – i stor glede, tillit, åpenhet og avventing: Blir abbed Erik frisk nok? Hva er det Herren vil nå? Blir dette godt for ham?

Jeg hadde ikke sett hvor mye aviser og medier hadde fokusert på begivenheten – vi abonnerer bare på avisen Frostingen på Tautra. Jeg gledet meg over at vi skulle få bruke Nidarosdomen, men for meg ville messen og vigslingen og begivenheten vært like stor om det var i hans egen St. Olav domkirke. Stedet og rammen og den historiske begivenheten var ikke for meg det viktigste, men feiringen av Kirken, Kristi legeme og vigslingen av en ny biskop, hyrde og far for vårt bispedømme. Det er en glede så stor at det roper «hurra!» inni meg, selv nå når jeg skriver det etterpå.

NORGES HJERTE: Søstrene ved Tautra Mariakloster i «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), Nidarosdomen, med blikkene vendt mot Høyalteret, der biskop Erik Varden ble vigslet 3. oktober 2020. Foto: Jan Erik Kofoed

Jeg flyttet til Trondheim i 1975 på grunn av Nidarosdomen og Hellig Olav. Jeg var med i en gruppe studenter som var guider i Nidarosdomen i årene før det. Det var en viktig tid da vi ba laudes, sekst og vesper hver dag, av og til også kompletoriet – kanskje en av grunnstenene til et senere klosterkall? To år senere forlot jeg Den norske Kirke og Nidarosdomen som messested, og vandret over gaten til det lille, rare glasshuset St. Olavs kirke. Det var ikke på grunn av skjønnheten i liturgien, men fordi jeg der kunne leve fullt ut den troen på inkarnasjonen som jeg hadde mottatt i Den norske Kirke. Norges hjerte har likevel alltid levd videre i mitt hjerte.

Da klokkene i St. Olav katolske domkirke og Nidarosdomen samtidig begynte å ringe kl.10.45 lørdag 3. oktober, var det som om mine indre kirkedører sprang opp og stod vidåpne idet vi tok fatt på prosesjonen fra vår nåværende kirke til vår gamle kirke, med vår biskop-elekt nest bakerst. Det var viktige minutter nedover Prinsens gate forbi baptistkirken, Frelsesarmeen og synagogen. Politiet som gikk foran og viste vei, blålys ved siden av fotgjengerovergangen, trafikken som sto i begge retninger. Trondheim ønsket vår nye katolske biskop velkommen, og vi fikk være del av dette! St. Olavs hellige by og Norges hjerte.

«Det var mektig. Alt var så utrolig vakkert, rolig, verdig, storslått og samtidig enkelt.»

Andre har fortalt om opplevelsen av messen og vigslingen, liturgien, musikken, sangen. Det var mektig. Alt var så utrolig vakkert, rolig, verdig, storslått og samtidig enkelt. Jeg satte stor pris på at biskop Czeslaw Kozon fra København, leder for Den nordiske katolske bispekonferansen, ryddet rikelig tid til å kunne være i karantene på hotell i Trondheim tidsnok til å delta i vigslingen.

Takknemligheten for biskop Erik, for nuntius, erkebiskop James Green, som foresto prosessen før utnevnelsen, for biskop Bernt Eidsvig, hvis stemme må ha tellet sterkt med, og for Herren som ryddet vei, så vi har fått nettopp Erik Varden O.C.S.O. til biskop, den vil sitte i kroppen lenge. Jeg har kjent vår biskop siden vi var sammen på vår ordens generalkapittel i 2011, og kan ikke forestille meg hvem som nå kunne blitt en større gave til vårt bispedømme og vårt land enn ham. For oss i Tautra Mariakloster og Munkeby Mariakloster er han fremdeles vår bror i Cistercienserordenen, selv om han nå også er blitt vår far.

BROR OG FAR: «For oss i Tautra Mariakloster og Munkeby Mariakloster er han fremdeles vår bror i Cistercienserordenen, selv om han nå også er blitt vår far», skriver sr. Hanne-Maria Berentzen. Foto: Jan Erik Kofoed

At det er Erik Varden som er blitt vår biskop, betyr mye på mange plan, og Norge begynner allerede å oppdage det. Hans dype åndelige og teologiske innsikt vil styrke de troende, og hans usedvanlige åpenhet tror jeg vil hjelpe oss alle til med større trygghet å møte livet med åpenhet.

«Takknemligheten for biskop Bernt er en stor del av bildet. Han har trofast ledet vårt bispedømme i disse mange år.»

HILSET: Under middag hilset sr. Hanne-Maria Berentzen Trondheim
stifts nye biskop på vegne av Tautra Mariakloster. Foto: Mats Tande

Takknemligheten for biskop Bernt er en stor del av bildet. Han har trofast ledet vårt bispedømme i disse mange år. Herren vet hvorfor det skulle bli 11 år. Den rolle han spilte for å få bygd vår domkirke, er synlig og viktig. Like viktig er det hvordan han har lånt oss prester, så alle våre menigheter har hatt prest, og hvordan han har bidratt til enhet og god vekst. Vi er et bispedømme med svært få prester inkardinert, og derfor er takknemligheten ekstra stor både til biskopen og prestene, som generøst har tjent Kirken i Trondheim stift. Det har vært en stor glede å ha en klok og generøs fredens mann som apostolisk administrator – for meg har han rett og slett vært biskopen vår. Vennskapet og varmen og omsorgen mellom vigslende biskop Bernt og den nye biskop Erik er også en smittende glede i feiringen.

En undring følger ettertanken: Vil vi klare å bære med oss inspirasjonen, gleden og takken videre, og spre det paradiset vi var med og opplevde? Det er min bønn til den Hellige Ånd.

Sr. Hanne-Maria Berentzen, O.C.S.O.,