P. Arne Fjeld: Betraktninger etter bispevielsen i Trondheim

Publisert 13. oktober 2020 | Oppdatert 19. oktober 2020

I tiden fremover vil flere ordensfolk dele sine minner fra den historiske bispevielsen i Trondheim lørdag 3. oktober på katolsk.no. Først ute er p. Arne Fjeld O.P. ved St. Dominikus kloster, Oslo.

MOT BISPESETET: P. Arne Fjeld i prosesjonen av prester og ordensfolk påvei mot biskop Erik Vardens nye bispesete, St. Olav domkirke, etter vielsen i Nidarosdomen. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Min opplevelse av bispevielsen i Nidaros 3. oktober 2020

Kanskje tenker man at overgangen fra liv som cisterciensermunk til administrator av et stift, er vanskelig. Men en abbed i et kloster har omsorg for sine medbrødre og han må tenke fremover på klosterets fremtid. Dom Erik klarte det, skriver p. Arne Fjeld i sine betraktninger over den historiske bispevielsen i Nidarosdomen 3. oktober 2020.

I 1970-årene hadde dominikanerinnene fra Katarinahjemmet i Oslo og dominikanerne hvert sitt rekkehus i Sildråpeveien på Angeltrøa i Trondheim. Jeg besøkte kommunitetene noen ganger. Unge Anita og Karl Gervin kom ofte til messe i peisestuen der.

Da var den katolske sognekirken en tidligere vognhall eller lignende fra den nedlagte jernbanestasjonen. Den hadde fått tårn, og var malt rosa utvendig, og var ganske bedårende. Senere ble denne kirken erstattet av et moderne bygg, med en fondvegg i natursten-mosaikk av Håkon Bleken. Denne ble etterhvert for liten.

Tilfeldigvis var jeg til stede da Biskop Bernt nedla grunnstenen til den nye katolske domkirken, og også ved innvielsen. Takket være bl. a. sogneprest Egil Mogstad, ble denne en basilika, som minner om dominikanernes Santa Sabina i Roma, som er hele 800 år eldre enn vår Orden. I kirken står dominikanersøster Else-Marie Norlands versjon av Olavs-antemensalet – her er Olav mandigere enn i den gotiske originalen. Jeg kjenner også giveren av billedet av «Maria med barnet» over døpefonten, så det var en glede å se kirken igjen.

Bispevielsen ble en mektig opplevelse: Prosesjonen inn i Nidarosdomens skip med det lange perspektivet til fantastisk musikk var minneverdig. Kjente og kjære ansikter blant legfolk og søstre hilste oss.

Det var tydelig at alle gledet seg over at nettopp Dom Erik ble viet: Vi har hørt ham tale både hjemme i Neuberggaten (St. Dominikus kloster), på MF (MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn) og i Trondheim; vi har lest hans bok om kristen erindring, som omfatter hans personlige erindringer, og det er tydelig at han er venn av biskop Bernt. Jeg har sittet i presterådet i O.K.B. med biskop Berislav Grgić, mens biskop Czeslaw Kozon av København og jeg har felles venner i København – det lover godt for den Nordiske bispekonferanse!

«Under biskop Eriks ledelse gikk Mount Saint Bernard over fra produksjon av ost til ølbrygging. Såvidt jeg forstår har vår nye biskop også hatt medansvar for hele sin Orden, og kan styre etter Kirken og det sekulære samfunns lover.»

Kanskje tenker man at overgangen fra liv som cisterciensermunk til administrator av et stift, er vanskelig. Men en abbed i et kloster har omsorg for sine medbrødre og han må tenke fremover på klosterets fremtid. Dom Erik klarte det! Under hans ledelse gikk Mount Saint Bernard Abbey over fra melkeproduksjon til ølbrygging. Såvidt jeg forstår har vår nye biskop også hatt medansvar for hele sin Orden, og kan styre etter Kirken og det sekulære samfunns lover. Slik vil han være hyrde for katolikkene i Midt-Norge, og dele sin visdom, tappet fra den monastiske spiritualitets kilder. Han er fortsatt en cistercienserbror, slik søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra understreket i en tale etter vielsen.

Forberedelsen og gjennomføringen av feiringen var imponerende – og selv trykksakene var vakre og verdige den historiske begivenhet. Takk til blant andre økonom Per Albert Vold og ministrantansvarlig Jan Inge Fossmo, som hører til vennekretsen omkring sogneprest Egil Mogstad. For meg var det også en glede å se p. Paul Opata i aksjon; jeg har fulgt ham fra han begynte i presteseminaret. Likeledes var det fint at søster Anne-Lise Strøm fra Lunden kloster ble gjort ære på: Hun leste annen lesning i messen. Diakon Sindre Bostad er også en gammel venn av dominikanerne, så jeg følte meg litt «hjemme».

VED OLAVS GRAV: Biskop Erik Varden feiret Den hellige eukaristi etter vielsen sammen med de tre andre tilstedeværende biskoper: Bernt I. Eidsvig av Oslo, Berislav Grgić av Tromsø og Czeslaw Kozon av København. Her er den pontifikale kvartett samlet i høyalteret, ifølge tradisjonen Olavs grav. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Det er også gledelig at Den norske kirke var positivt nærværende, allerede ved å la katolikkene bruke Nidarosdomen. Det er del av min egen historie, at jeg ble bedt om å ikle p. Egil Mogstad messehaglet – sammen med legmannen Bernt Sandstad – da han ble ordinert der. Siste gang jeg besøkte kirken var til min venn domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaas bisettelse: Selv om han var katolikk, var seremonien i domen. Det er eneste gang jeg har lest Evangeliet der …

Nå var Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit til stede, biskop av Nidaros Herborg Finnset og domprost Ragnhild Jepsen, som også sang i Schola Sancta Sunnivae. Da Biskop Erik hadde delt ut nattverden, vendte han seg til de sortkledte representantene for Den norske kirke og velsignet hver enkelt av dem. Anita og Karl Gervin var også til stede, som i gamle dager!

I sin bok om Hellig Olav antyder Lars Roar Langslet at Den norske kirke ved jubileet for slaget på Stiklestad i 1930 nølte med å fokusere på Olavs person; det ble istedenfor et jubileum for kristningen av Norge. Å ære helgener er falt ut av Den norske kirkes tradisjon: Folk vet knapt hvem Sankt Hans er. Hans fest betyr nå nærmest bare «midtsommer». Med lutheranernes nye aktelse for tradisjonen, kan vi vente oss mer fokus på Helgenkongen i 2030, slik vi så det ved feiringen jubileet for Olav dåp, i Rouen i 2014.

Biskop Bernt endte sin preken med å si: «Nå har jeg talt lenge, uten å nevne Evangeliet, så jeg får bøte på det med å sitere noen linjer.» Mens biskop Erik, etter å ha hilst menigheten på flere språk, sa: «Jeg føler at jeg også burde si noe på trøndersk … .» Man hørte latter i katedralen.

FØRSTE PONTIFIKALMESSE: Søndag 4. oktober feiret biskop Erik Varden sin første pontifikalmesse i egen domkirke. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Etter messen toget man ut til praktfullt høstvær, og de fleste ble stående utenfor St. Olav domkirke, mens man på storskjerm kunne se sogneprest Egil ta imot nyvigslede biskop Erik inne i kirken, som nå er hans bispesete.

Ved biskop Eriks første messe søndag 4. oktober siterte han ord, som er meg kjære: «Ama nesciri», altså «Gled deg over å leve tilbaketrukket». Kardinal Newman beskriver dem også som program for sitt liv i «Apologia pro Vita Sua». Vår nye biskop av Trondheim siterte også John Donnes «No Man is an Island». Denne festlige helgen fikk jeg nyheter om venners dødsfall, så mange gravferder ventet: «Do not ask for whom the Bells toll. The Bells toll for thee.» Også ved denne messen var det praktfull musikk ved to organister, kor og en virtuos violinist.

Biskop Bernt sto i koret i fiolett; der ble han værende idet prosesjonen toget ut, slik det nok er foreskrevet. Jeg syntes der og da at han virket litt forlatt, men jeg vet at han er omgitt av aktelse og varme. Jeg håper vi får beholde ham lenge i Oslo katolske bispedømme.

P. Arne Fjeld, O.P.