Biskop Eidsvigs preken under vigslingsmessen i Nidarosdomen
HISTORISK VIGSLING: – Vi er dypt takknemlige overfor biskop preses, Nidaros biskop og domprost for at vi får bruke vår nasjonalhelligdom ved denne anledning – enda mer for at dere er til stede. sa biskop Bernt I. Eidsvig (midten) i sin preken under vigslingen av Erik Varden til biskop av Trondheim. Biskop Eidsvig flankeres av biskop-prelat Berislav Grgić av Tromsø (t.v.) og biskop Czeslaw Kozon av København i domens oktogon. Foto: Jan Erik Kofoed
Kjære biskop-elekt Erik, kjære biskop Czeslaw og biskop Berislav; kjære biskop Eriks søster og familie. Jeg hilser med stor glede Den norske kirkes preses, biskop Olav Fykse Tveit, og Nidaros biskop Herborg Oline Finnset, biskop emeritus Tor Singsaas og fungerende biskop i Møre, Olav Gading. Det er en ære å kunne hilse Trøndelags fylkesmann, Frank Jenssen, ordfører Rita Ottervik, Frelsesarmeens kommandør Knud David Welander, domprost Ragnhild Jepsen, direktør Bjørgvin Thorsteinson, fader Aleksander Volokhan, fra Den russisk ortodokse kirke, Trondheim stifts prester og representanter for det troende folk, kjære brødre og søstre i Kristus,
dette er allerede en lang hilsen, men jeg skulle ha ønsket at den hadde vært enda lengre. Vi savner blant andre de fleste av våre nordiske biskoper og en rekke andre biskoper og geistlige samt biskop Eriks venner fra utlandet – for ikke å nevne de mange troende som på grunn av den gjeldende adgangsbegrensning ikke kan være med her. Jeg hilser derfor særskilt de mange som følger messen på nett.
Vi har erfart noen nervøse øyeblikk underveis. For at en bispevielse kan finne sted på lovlig vis, må det være minst tre medvirkende biskoper. Det så lenge ut til at bare biskop Berislav og jeg kunne delta, og til vår overraskelse oppnådde vi en pavelig dispensasjon for to biskoper, som vi hadde fått vite var uoppnåelig. Jeg er glad for at vi ikke trenger den, selv om den vil være blant skattene i stiftets arkiv. Biskop Czeslaw Kozon av København, vår bispekonferanses president, har holdt ut noen ensomme dager i karantene her i Trondheim. Vi er ham dypt takknemlige for at han har lagt alle andre gjøremål til side for kollegialiteten og brorskapets skyld.
Vi er dypt takknemlige overfor biskop preses, Nidaros biskop og domprost for at vi får bruke vår nasjonalhelligdom ved denne anledning – enda mer for at dere er til stede. For oss betyr det meget at vi kan ordinere vår biskop i den kirke hvor Olav den helliges levninger er stedt til hvile.
Den siste katolske bispevielse på dette sted skjedde sent i mars 1537; det var Sigmundr Eyjolfsson, utnevnt til biskop Skálholt, som ble ordinert av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Biskop Sigmundrs karriere ble kort; han døde i Norge 19 dager etter sin konsekrasjon.
Munker av de strengeste ordener skal ifølge tradisjonen spares for å bli biskoper. Dette kjenner de som er ansvarlige for din utnevnelse meget godt til og, for alt jeg vet, har du minnet dem på det. Vår felles venn, biskop John Willem Gran, mottok sin utnevnelse via kardinal Agagianian i 1963, og reagerte med forferdelse. Cisterciensermunken brukte alle argumenter han kunne finne for å slippe. Kardinalen gikk derpå til brutalt motangrep, væpnet med diplomatisk høflighet. Han fortalte biskop-elekt Gran til slutt at Paven var alle ordeners øverste sjef – utnevnelsen kom fra ham. Med andre ord, John Willem Gran hadde ikke noe virkelig valg.
RÅD PÅ VEIEN: – Kjære Erik, jeg ville ikke være overrasket om du allerede har forstått hvordan du kan bli en lykkelig og samtidig effektiv biskop? Den viktigste del av svaret kjenner du meget godt: Legg all din tvil og dine store spørsmål frem for Gud i bønn, sa biskop Eidsvig i sin preken under vigslingen. Foto: Jan Erik Kofoed
Jeg har grunn til å tro at Bispekongregasjonens prefekt, kardinal Oullet, gikk adskillig mildere til verks i ditt tilfelle, og sa at han ville godta ditt ja eller ditt nei. Jeg tror jeg nå taler på vegne av Trondheim stift samt landets presteskap og troende: Vi er takknemlige for at du til slutt svarte ja. Vi sier mer enn det: Vi skal støtte deg med vår bønn, vår hjelp og vårt råd; hva du måtte be om. Vi er lykkelige for at Trondheim igjen har fått en biskop, og glade for at du er biskopen.
I sine memoarer siterer biskop Gran Benedikts klosterregel, som er din og var hans:
Til deg er da min tale vendt – du som gir avkall på din egen vilje for å tjene den sanne konge, Herren Kristus,
og tar lydighetens sterke og strålende våpen i bruk.
Jeg våger å tro at disse ord til sist ble avgjørende for dere begge, tungt og samtidig befriende som det kan være å ta lydighetens våpen i bruk.
Tidligere iår utkom det en bok av Brian Dive med titelen Accountability and Leadership in the Catholic Church; What needs to be Improved. Det er en god del som bør forbedres og forandres, særlig hva biskopenes virke og myndighet angår, ifølge Dive. Han har mange gode poenger – og han kommer til endel konklusjoner som gjør inntrykk, særlig når det gjelder utnevnelsesprosessen for biskoper og vurderingen av deres forutsetninger for embedet.
En biskop har et tungt administrativt og økonomisk ansvar; han må treffe beslutninger om offentlighetsarbeide, prinsipielle uttalelser, skoler, sykehus, ansettelser og bygninger, for å nevne noe. Forfatteren skriver at biskopene har stor makt, lite kompetanse og mottar utilstrekkelig faglig og menneskelig støtte. Han hevder også at det ikke finnes noen ensommere lederstilling i verden enn den de ca. 6000 biskoper innehar. Jeg er imidlertid ikke sikker på om Dive har møtt veltilpassede og lykkelige biskoper.
Kjære Erik, jeg ville ikke være overrasket om du allerede har forstått hvordan du kan bli en lykkelig og samtidig effektiv biskop? Den viktigste del av svaret kjenner du meget godt: Legg all din tvil og dine store spørsmål frem for Gud i bønn.
Dernest, bli kjent med prestene og lær deg å se de troendes styrke og offervilje, og gjør deg nytte av den. Del deres sorger og gleder. Dtte har jeg, inspirert av gode forbilder, forsøkt å gjøre, og jeg er sjelden blitt skuffet. Alt vi trenger, all visdom og innsikt finnes i Guds folk, og rikdommen i det troende folk utløses ved samarbeide og fortrolighet. – Jeg har aldri bedt om hjelp uten å få den.
Be alltid om de troendes forbønn; den vil bære deg når du settes på prøve. Søk også det økumeniske fellesskap Trondheim byr på. Jeg er sikker på at du vil trives med dine kolleger i Den norske kirke, Den ortodokse kirke og frikirkene. Jeg vet du vil sette pris på naboskapet til synagogen.
Den første biskop-prelat av Trondheim Gerhard Schwenzer kom til byen som administrator i 1974, 35 år gammel. Han hilser og gratulerer deg hjertelig. Hvis helsen hadde tillatt, ville han selvsagt ha vært til stede her, men han vil støtte deg med sin bønn. I begynnelsen av hans tid telte stiftet ca. 580 registrerte katolikker. Sist mandag sa statistikken 16.190, av alle tungemål og folk. En verdenskirke i miniatyr sier adskillig om Kirkens universalitet, og den er alltid en inspirerende.
For egen regning, siden dette er siste gang jeg har anledning til å si noe som stiftets administrator, vil jeg gi uttrykk for en dyptfølt takknemlighet. Mange spør meg om jeg er lettet og glad for å slippe ansvaret. Mest glad er jeg for den biskop som idag ordineres og innsettes, men Trondheim har riktignok vært et stort ansvar – jeg nevner for eksempel bygging og finansiering av St. Olav domkirke – men ansvaret har hele tiden vært balansert av glede. Jeg vil uttrykke en hjertelig takk til dere alle. Pass godt på og be generøst for deres biskop Erik!
VIL DU TROFAST OG UTEN OPPHØR FORKYNNE KRISTI EVANGELIUM? – Ja, det vil jeg, svarte ennå biskop-elekt Erik Varden. Deretter la han seg ned mens menigheten sang Allehelgenslitaniet og ba. Foto: Jan Erik Kofoed
Kjære biskop, du kommer til dine egne. I stiftet er det to klostre av din orden, du har ett av den hellige Birgittas orden og en kommunitet av Missionary Servants of the Holy Trinity. Ingen av våre nordiske kirkedistrikter har et slikt monastisk preg. Du vet hvilken styrke og hvilket fellesskap du har tilgang til, og trøst deg med at det er få biskoper som på et lignende vis kan komme til sine egne.
Siden 1932 har Kirken i Norge vært oppdelt i tre selvstendige distrikter direkte underlagt Roma, mens de andre nordiske land bare har ett bispedømme hver. Vi tre norske biskoper har alle våre utfordringer, og vi har neppe vært flinke nok til å se Den katolske kirke i Norge som et felles anliggende, for å uttrykke meg noe verdslig. Det er ingen som tvinger oss til å samarbeide hvis vi ikke vil gjøre det av egen vilje og overbevisning. I dag våger jeg å be en bønn for god vilje og overbevisning.
Kjære oppmerksom brødre og søstre i Herren, dere har nok i deres stille sinn bemerket at jeg i denne lange preken ennå ikke har nevnt evangeliet med et ord. Jeg avslutter derfor med ord som er Herrens instruks til sin geistlighet – fra det evengelium dere har hørt:
Da sa Jesus til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med dere; men den største blant dere skal være som den yngste, og den øverste som en tjener.
+Bernt Eidsvig
Trondheim, Nidarosdomen, 3. oktober 2020
KONGENS MANN: Etter vigslingen hilste biskop Erik Varden på de troende og gjester.
Her står han utenfor St. Olav domkirke med Kongens mann i Trøndelag, fylkesmann Frank Jenssen.
Foto: Jan Erik Kofoed
Les mer
Se flere bilder fra vigslingen og biskop Vardens første pontifikalmesse
- Bispevigsel i Nidarosdomen lørdag 3. oktober
- Biskop Vardens første pontifikalmesse i St. Olav domkirke, Trondheim, søndag 4. oktober