Biskop Erik Vardens preken under sin første pontifikalmesse

Publisert 6. oktober 2020 | Oppdatert 6. oktober 2020

27. søndag, år A

Jes 5:1-7: Herrens vingård er Israels hus.

Fil 4:6-9: Alt som er godt og rosverdig, fyll tanke og sinn med det.

Matt 21:33-43: Den sten som byggmestrene vraket, er blitt husets hjørnesten.

FØRSTE PONTIFIKALMESSE: – I møte med Ordet, i lesninger og i sakramenter, må vi ta av oss våre tresko av skråsikkerhet som gjør at vi bare hører eget tramp, sa biskop Erik Varden i sin første preken som biskop av Trondheim. Foto: Jan Erik Kofoed

Kjære brødre og søstre i Kristus,

noe slående ved Bibelen, er hvor ufrom den har det med å være. Grunnbetydningen av ordet from, er «fordelaktig»; og det er vel slik at vi gjerne blar i Skriften for å finne ord som beroliger, som sier oss at alt er, eller skal bli, vel; ord som trøster. Dagens lesninger setter oss derimot på tiltalebenken. Bildespråket er det samme i Jesajas profeti og i evangeliet. Det handler om en vingård Herren hadde plantet i håp.

Vinen er viktig i frelseshistorien. Da Noah steg ut av arken for å gi vår slekt en ny sjanse, en beretning som taler til vår tid, idet vannene stiger omkring oss — dengang var det ikke poteter han plantet, men vin. Hva skal det bety? At mennesket på dypet nekter å finne seg til rette med at verden er en tåredal.

Dypt i oss ligger minnet om en mer harmonisk jord, skapt til lyst. Vinens overflødighet gir den symbolkraft. Vin betegner samvær, velstand, fest. Bibelen snakker om «vinen som gleder hjertet». Drømmen om å sitte under «sin vinranke og sitt fikentre» ble et bilde på oppfyllelsen av Guds løfter. Når salmedikteren uttrykte sin glede i Gud, sa han at den overgikk, «selv den glede vi får ved vin i overflod». At Herren planter vinranker, peker mot hans ønske om at jorden skal bli til trivsel. I tillegg vekkes vår lengsel etter en dag, en dag uten aften, å nyte, ved hans bord, den nye vin i evighet.

Tekstene vi har lest, sier at Guds håp for mennesket ble skuffet. Vingården som skulle bli et frihetens, ansvarets sted, ble isteden en ramme for utbytting og vold. Vintrærne bar bitter frukt. Derfor la Herren eiendommen brakk. Hva fortellingen betyr prinsipielt, er lett å se. Men hva sier den oss, dere og meg? Hva er oppgaven den inngir?

FEIRET EUKARISTIEN: 4. oktober feiret biskop Erik Varden for
første gang messe sammen med de troende i sitt stift. Foto: Jan Erik Kofoed

At Skriften er et rop som kaller på svar,

var vesentlig for en fordums munk som, noen-og-førti år gammel, ble vigslet til biskop: Gregor den Store. Det hadde seg slik at jeg, en fredag i september i fjor, satt og leste én av hans prekener. Dagen før hadde jeg fått uventet besøk. Nuntius i London var kommet for å si at biskopen av Roma, Gregors etterfølger, hadde utnevnt meg til Trondheim. Mens jeg bad og tenkte, med stort alvor, på hva jeg skulle svare, ble jeg slått av munkepavens innsikt. Han reflekterer over dét, at han rett som det er, ikke selv finner ut av Guds ord. Han kan oppleve at han på egen hånd hverken finner mål eller mening med det han leser. Men så skjer noe rart. Hører han samme ord lest i fellesskap, i Kirken, er betydningen med ett åpenbar. «Det jeg alene ikke skjønner, skjønner jeg da». Han oppsummerer: coram fratribus intellexi. «Ansikt til ansikt med mine brødre, er jeg kommet til forståelse». Disse ordene satte en støkk i meg, og jeg tenkte: Er det nå virkelig biskop jeg skal bli, er dette en ledestjerne å følge.

Hva ligger i utsagnet jeg har valgt til motto? Slik jeg ser det, finnes tre viktige aspekter. Det første kan synes så innlysende, at det knapt er verd å nevne. Jeg nevner det okke som. Det gjelder at Gud er virkelig, nærværende. Vi risikerer så lett å gjøre Gud til en avgud, til å forstene alt livs kilde til noe skrumpet, livløst, ja, absurd. Mange erklærte ateister kan egentlig ha rett, i den grad guden de fornekter, er en parodisk gestalt, forenklet og forkleinet, dessverre, av oss som erklærer oss troende. En første utfordring fra Gregor er å leve oppmerksomt lyttende overfor Guds åpenbaring, som stort sett er stillferdig. Dette åpner for aspekt nummer to, som dreier seg om ydmykheten vi trenger i forhold til en sannhet som alltid, per definisjon, er større enn våre begreper.

I evangeliet ser vi det stadig: Folk avfeiet Kristus, fordi de mente å vite hvordan Gud burde handle. Og Ordet som var blitt kjød, svarte ikke til forventingene. I møte med Ordet, i lesninger og i sakramenter, må vi ta av oss våre tresko av skråsikkerhet som gjør at vi bare hører eget tramp. Vi må gå barføttes og varsomt, slik det sømmer seg fattigfolk på hellig grunn, og lytte til både det Gud svarer og til det han spør om. Han har åpenbart sitt navn én gang for alle. Gudskjelov! Men han retter så blikket mot hver og én av oss og spør: «Hvem sier du at jeg er?»

Ingen kan svare på mine vegne, eller dine. Vi må selv stå til svars, og det er måten vi lever på som viser om svaret er myndig og sant. Hva med det tredje aspeket? Gregor erfarer at Guds ord ikke lar seg privatisere. Det retter seg ikke kun til ham, men til Kirken. Det annet Vatikankonsil erklærte, i en gedigen innsikt, at Kirken, selv når den fremstår som en liten flokk, kalles til å være en «kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten». Å gjøre den kimen synlig, fruktbar og livgivende, er oppgaven som er oss betrodd. For å vie oss den, trenger vi hverandre.

«Dette underlige år 2020 har vist hvor objektivt sant det er, det dikteren John Donne engang skrev, at No man is an island. Vi er ikke øyer spredt ut i en mørk kaosflod. Vi er elementer av jord kalt til å bindes sammen til et vidt kontinent som åpner seg mot himmelen.»

Dette underlige år 2020 har vist hvor objektivt sant det er, det dikteren John Donne engang skrev, at No man is an island. Vi er ikke øyer spredt ut i en mørk kaosflod. Vi er elementer av jord kalt til å bindes sammen til et vidt kontinent som åpner seg mot himmelen. Slik så Gud det den syvende dag, og han så at det var såre godt. På dette kontinent, vil han at edeldruen skal får vokse, modnes, og presses. Derfor, brødre og søstre: Måtte vi vise oss gode, kloke, trofaste forvaltere av vingården som er oss, dere og meg, betrodd her oppe i nord! La oss sammen lytte forventningsfullt til Guds ord for å søke å forstå det rett og følge det i tillit, fullstendig, med glede og takknemlighet. Dét vi har fått, har vi fått for å gi videre. Gud elsker en glad giver, da han selv er så glad i å gi. Han signe vårt virke og fellesskap. Amen.

+Erik Varden