I sommer endret Stortinget ekteskapsloven, slik at enhver som vil gifte seg nå må undertegne på at de "anerkjenner at [deres] fremtidige ektefelle har lik rett til skilsmisse" som dem selv. Selv om hensikten ligger på ordene "lik rett" (dvs. på likestilling mellom kjønnene), er det vanskelig å tenke seg hvordan løftet kan oppfattes uten at man samtidig høytidelig erklærer at man forestiller seg at ekteskapet man vil inngå, skal kunne ende i skilsmisse. Jamfør: "Jeg lover på ære og samvittighet at min fremtidige ektefelle har lik rett til å ta livet av sin svigermor som jeg har". Teoretisk er dette greit, for vi vet at ingen har rett til å ta livet av sin svigermor. Men i praksis er dette "svigermorløftet" umulig.
Ikke bare vil det forlovede par finne det en smule uromantisk å utveksle skilsmisseløfter. Men det stiller også løftet om å leve sammen "til døden skiller oss ad" i et merkelig lys. Er det man kneler ned og lover foran Herrens alter, bare et "lissom-løfte"? Nei, ekteskapet er uoppløselig, og den som vil gifte seg i Den katolske kirke, kan ikke ha en innstilling som er i strid med det.
Denne lovendringen, som skyltes et håp om å gjøre det lettere for muslimske jenter som var blitt tvangsgiftet, å komme seg ut av ekteskapet uten å bli stigmatisert av slekt og nærmiljø, ble gjennomført uten noen form for høring og etter en rekordrask saksbehandling i Stortinget. Vi ser med det blotte øye at den skaper store problemer for Den katolske kirke (og vel for mange andre kristne), men ikke desto mindre har det skjedd uforvarende. Man har ikke gitt seg tid nok til å tenke gjennom konsekvensene. Det neste steg følger hakk i hel, på familiegjenforeningsområdet: Stortinget har vedtatt at det skal bli umulig å få sin ektefelle til landet dersom man har giftet seg utenlands og de utenlandske vigselsdokumentene ikke inneholder noe om "lik adgang til skilsmisse". Vi får håpe at de byråkrater som nå har fått den utakknemlige oppgave å utforme selve forskriftsteksten til Utlendingsloven, finner en finurlig måte å skrive på som likevel gjør det mulig for innvandrede polske og filippinske sykepleiere på våre sykehjem å hente sine menn og barn til Norge, og som gjør det mulig for folk bosatt i Norge å inngå ekteskap utenlands, uten at det gjøres vold mot noens samvittighet eller religionsfrihet.
Nå som folk skal måtte undertegne på "skilsmisseløfter", vil det bety at deres ekteskap automatisk vil bli ugyldige i katolsk kirkerettslig forstand? Ikke helt, men nesten. La oss sammenligne med en tredjeklassing som tar diktat under en skoletime. Læreren dikterer: "Jeg skal spise sjokolade hver dag, og jeg skal slutte å pusse tennene". Betyr det at eleven nå kommer til å få hull i tennene? Nei. Eleven må først la seg lure av det dikterte, mobilisere sin vilje og fast bestemme seg for å spise masse sjokolade og slutte å pusse tennene. Men det er ikke så sikkert at eleven gjør det. Problemet er altså ikke at eleven plutselig får hull i tennene. Hva er da problemet? At denne type undervisning kan føre til at barnet får hull i tennene. At skolen har en lærer som underviser på den måten. Gode foreldre vil gjøre klokt i enten å få læreren til å skjerpe seg eller slutte i jobben. Går ikke det, gjør de klokt i å finne en annen skole til sine barn, eller rett og slett starte "hjemmeskole".
Mens Den katolske kirke i Norge som en god mor tenker seg grundig om hva hun bør gjøre i denne situasjon, taler hun hvertfall klart og tydelig til sine barn om hva som er rett og galt i denne situasjonen. Prestene er pålagt å instruere giftelystne på en slik måte at det løfte som de nå pålegges, ikke innebærer at de danner seg noen personlig intensjon mot sine ekteskaps prinsipielle uoppløselighet. Det vil si at ekteskapsløftet "inntil døden skiller oss ad" fremdeles må stå fast for den som vil vies katolsk.
Leder i "Broen - katolsk kirkeblad" nr. 4 / 2003
20. august 2003