Av Lena Larsen
Co-ordinator, The Oslo Coalition on Freedom of Religion or Belief, Norwegian Centre of Human Rights
"Jeg oppfordrer dere muslimske kvinner til å gjøre revolt!" Denne oppfordringen kom fra Dr. Zaki Badawi på en akademisk konferanse som fant sted i London i 2000. Oppfordringen ble vel mottatt av kvinnene, mens den vakte bestyrtelse blant en del av mennene i forsamlingen. Mennene som åpenbart ikke aksepterte denne utfordringen begrunnet det med at den stred imot det islamske kvinneidealet om å være god hustru og god mor. Videre at kvinnens plass er i hjemmet. En revolt vil til syvende og sist være en trussel mot familien. Kvinnene i salen tok til dels kraftig til motmæle, og hevdet at dette er et tradisjonelt kvinneideal, et ideal som ikke er i tråd med den virkeligheten de muslimske kvinnene lever i Europa. Gemyttene roet seg da Zaki Badawi avsluttet diskusjonen med å presisere oppfordringen: Han oppfordret kvinnene til å gjøre revolt for å bli behandlet etter islamsk standard.
Den islamske diskursen om kvinners rettigheter i Vest-Europa er ikke et isolert tilfelle, men en del av en voksende trend som vi finner blant muslimer fra Indonesia i øst til USA i vest.
Dr. Zaki Badawi er rektor ved the Muslim College, som utdanner imamer for å virke i engelsk kontekst. Han er også kjent som en varm forsvarer for kvinners rettigheter, og har i mer enn tjue år vært leder for The Muslim Law Council. En viktig årsak til at dette shariarådet ble etablert var et stort behov for å assistere muslimske kvinner som ønsket skilsmisse, men som var falt mellom to stoler: Hjemlandets domstoler og den engelske loven. I årenes løp har flere tusen muslimske kvinner fått hjelp, hvorav mellom femten og tjue prosent av disse oppgis å ha fått oppløst tvangsekteskap. The Muslim law Council er ikke det eneste shariarådet i England. The Sharia Council har en litt annerledes teologisk profil, men tendensen er den samme: Tusenvis av kvinner har fått hjelp til å få skilsmisse i følge islamske regler og kan i følge generalsekretæren i rådet, Soheib Hassan, "begynne på nytt".
At muslimske ledere bistår kvinner i familiekonflikter generelt og skilsmissesaker spesielt er en trend vi også finner andre steder i Vest-Europa. Mens muslimske kvinnene er tause på den offentlige arena, står muslimske ledere opp og støtter kvinnene slik at de slipper å leve som skilt i følge nasjonal lov, men fremdeles gift i følge religiøs lov.
Sett i lys av denne virkeligheten fremstår enkelte norske stortingsrepresentanters avvisning av et shariaråd i Norge som noe merkelig. For det første virker det ikke som det innehas faktakunnskap om hva sharia er. For det andre en totalt manglende innsikt i problematikken omkring forholdet mellom shariarettslige skilsmisseregler og norsk lov. Et shariaråd ville kun spille en rolle i saker der skilsmisse etter norsk lov er gitt, dog uten mannens samtykke. Rådets oppgave ville kunne bistå kvinnen med at skilsmissen også får gyldighet i forhold til sharia. At sharia skulle stå over norsk lov er en total misforståelse.
Dette var åpenbart ikke et anliggende for Stortinget da det 19.juni i år vedtok en endring av ekteskapsloven. Fra nå av kreves det bekreftelse fra brudefolkene på at ekteskapet er frivillig inngått og at begge parter anerkjenner den andres rett til skilsmisse. Nesten uten høring - kun én muslim er blitt hørt. I ettertid har det vist seg at loven rammer ortodokse jøder og katolske kristne hardere enn muslimene, som tydeligvis var målgruppen for lovforslaget. Stortingsvedtaket gir også signaler om en noe tvilsom praksis, ikke minst i forhold til artikkel 18 (om trosfrihet) i Verdenserklæringen om menneskerettigheter: At staten griper inn i interne religiøse anliggender, og med makt forsøker å endre regler og praksis utenfra.
Muslimene har i dette tilfelle "vært årsak til" at en lov som skader andre mer enn muslimene selv blir vedtatt. Det er lett å forstå en eventuell irritasjon mot muslimene fra andre tros- og livssynssamfunn i Norge. Her får de tredd en lov over hodet som rammer dem mer enn den rammer muslimene selv.
Alt dette, på grunn av en moralsk indignasjon og ønske om å hjelpe potensielle ofre for tvangsekteskap. Og det er bra. Spørsmålet er likevel om ikke saklig grundighet og solid forarbeid er en forutsetning når lover skal vedtas, slik at de oppfyller sin hensikt. Ikke minst bør muslimer bli hørt i saker som omhandler dem selv. I dette tilfelle med norsk juridisk kompetanse, og med kunnskap om feltet det dreier seg om.
Kanskje trengte vi ikke noen ny lov. Kanskje kunne opprettelsen av et shariaråd løse problemet loven ble vedtatt for å løse. Materiale fra Shariarådenes virksomhet viser at de gjør nettopp det.
Noen vil nok hevde at undertegnede er blåøyd i forholdet til virkeligheten. Det er ikke tilfelle. At muslimer har utfordringer de må løse, og at uønskede tvangsekteskap forkommer er hevet over enhver tvil. Overgrep, kriser og kriminalitet er likevel ikke normaltilstanden blant muslimer. Det er kanskje betimelig med en oppklaring i forhold til hva ansvarlige politikere anser muslimene å være: "et problem som skal løses", eller en ressurs for fremtidens norske samfunn. Svaret burde være klart, og politikken deretter.
KI (artikkelen i Vårt Land 18. september 2003 ble noe forkortet i forhold til ovenstående manuskript)
18. september 2003