Debattinnlegg i Aftenposten
Av Marius Emberland, Senter for Menneskerettigheter, Oslo
Rita Karlsen, daglig leder i organisasjonen Human Rights Service, skriver 30. november at jeg i min rapport til Kommunaldepartementet om de menneskerettighetsjuridiske aspekter ved Stortingets vedtak om endring i ekteskapsloven og utlendingsforskriften i sommer "avslører ... manglende evne til progressiv fortolkning av menneskerettighetene" og at jeg "unnlater å nevne at også [mine] meninger er tolkninger". Grunnlaget for slike uttalelser er mitt utsagn om at tvangsgifte og flerkoneri etter gjeldende folkerett ikke anses som så graverende brudd på internasjonale menneskerettighetsnormer at Stortinget på menneskerettighetsgrunnlag var forpliktet til å vedta de lovendringer som Stortinget i ettertid har angret på.
Jeg har for så vidt sansen for det postmodernistiske prosjekt som Karlsen her forfekter, og det kan nok glede henne at min personlige lojalitet nok ligger hos undertrykte kvinner og ikke hos ortodokse religiøse ledere. Men Karlsen glemmer et viktig poeng: Kommunaldepartementet anmodet ikke meg om å utrede hva jeg personlig mener, eller om norske myndigheter burde være folkerettslig forpliktet til å vedta lovendringer til styrking av kvinners reelle likestilling for så vidt gjelder skilsmisse. Jeg ble heller ikke bedt om å redegjøre for menneskerettslige utopier. Departementet ba meg om å utrede om Stortinget var forpliktet etter gjeldende folkerett til å vedta lovendringene. Grunnen til at departementet ønsket en utredning om dette, var at lovendringene tilsynelatende ble vedtatt fordi Human Rights Service og forslagsstillerne i Stortinget hevdet at gjeldende folkerett krevde en lovendring. Det gjør gjeldende folkerett ikke, og det var hovedpoenget i min utredning. Dét er en konklusjon jeg ikke står alene om.
I sitt innlegg søker Karlsen å underbygge organisasjonens påstand om at en slik plikt foreligger eller i hvert fall burde foreligge. Det har ingen hensikt å påpeke de menneskerettighetsfaglige svakheter ved hennes argumentasjon her, for de er åpenbare. Men det er interessant at en menneskerettighetsorganisasjon ikke kjenner til grunnleggende aspekter ved menneskerettighetsbegrepet, og at Human Rights Service i sin søken etter å forbedre muslimske kvinners menneskerettslige stilling har vært og fremdeles er villig til å forverre deres situasjon.
Aftenposten fredag 5. desember 2003
5. desember 2003