| Se også: |
|---|
Bispedømmeadministrator msgr. Torbjørn Olsens preken ved messen for bispevalg i Vår Frue kirke, Tromsø, søndag 14. januar 2007 (tekster: Jes 61, 1-3a; Hebr 5, 1-10; Joh 17.11b. 17-23):
Kjære medtroende!
1. Biskop Gerhard Goebels død i november gjør at vi trenger en ny overhyrde. For tiden står bispestolen vakant. Prosessen med å finne hans etterfølger er så vidt kommet i gang. Det er en viktig prosess fordi biskopen innehar et viktig embete. På en måte er det han som konstituerer Kirken her hos oss.
For den ene hellige katolske Kirke som vi bekjenner i trosbekjennelsen, som Jesus sa han ville bygge med Peter som Klippen (jf. Matt 16, 18) og som Paulus omtalte som Kristi legeme (jf. Ef 1, 22f; Kol 1, 18), den finnes konkret og synlig iblant oss. Funksjonelt møter vi den når Guds ord forkynnes, når liturgien feires og når karitativ innsats utøves, noe som går opp i en høyere enhet hver gang Eukaristien feires. Personelt finnes den i form av en rekke lokalkirker eller partikularkirker - som den offisielt heter - det vil si i form av en rekke bispedømmer.
2. I sitt brev til Titus skrev apostelen Paulus: «Når jeg lot deg bli igjen på Kreta, var det for at du skulle ta deg av alt det som ennå ikke var bragt i orden, og sørge for å innsette presbytere i hver by» (Tit 1, 5). Det greske samfunn var et bysamfunn, bestående av en rekke autonome bystater. Det var i første omgang der Evangeliet slo rot og Kirken ble etablert lokalt. Under ledelse av presbyterne skulle et slikt fellesskap av døpte og troende gjøre den usynlig og universelle Kirke fullt og helt nærværende i byen, både ved å feire gudstjeneste og ved å holde sammen som kirkeenhet.
Noen år senere hadde Kirken i mang en by fått en struktur der det i spissen for presbyterne stod en biskop. Martyrbiskopen Ignatius av Antiokia skrev i sitt berømte brev til smyrnerne ca. 110 e. Kr.: «Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og dere må følge presbyteriet liksom apostlene. Diakonene må dere gi akt på som på Guds bud. Ingen må uten biskopens samtykke foreta seg noe i de ting som angår Kirken. Den eukaristi skal holdes for gyldig som finner sted under biskopens ledelse eller én som har fått det i oppdrag av ham. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom Den katolske kirke er der hvor Kristus Jesus er» (IgnSmyr 8, 1-2).
Byens kirkefellesskap var altså i sin struktur og i sin eukaristiske funksjon så vel Kirken med stor K i Smyrna som et bilde på det himmelske forhold mellom Faderen og Sønnen, og mellom Gud og menneskene.
Ettersom kristendommen bredte seg nordover - ut over den greske og inn i den germanske kulturkrets - kom de lokale bispedømmer territorielt til å bli adskillig større, etter hvert med underliggende kirker og sogn, men teologisk fortsatte de å føre videre den opprinnelige synliggjørelse av den universelle Kirke. Så er også tilfellet med vårt bispedømme, vår lokal- eller partikularkirke, Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge. Ja, hos oss blir likheten med de første lokalkirker enda tydeligere enn ellers. For rett nok har vi et enormt territorium, men antall katolikker er ikke så mye høyere enn tilfellet kunne være i en opprinnelig gresk bykirke.
3. Vår nye biskop kommer av mange grunner til å bli en særdeles viktig person. Ikke bare vil han få mye juridisk og organisatorisk autoritet. (Goebel holdt så meget i sine hender.) Ikke bare vil vesentlige deler av den katolske virksomhet avhenge av biskopens initiativ eller tilslutning. Ikke bare skal mange penger og mye personell passere gjennom hans hender. (Også alt dette kjenner vi godt fra Goebels tid.) Men først og fremst skal han ha en åndelig funksjon som i siste instans bare kan beskrives ved teologiske begreper og ved analogier.
På en måte vil det være hans oppgave å gjøre det samme som alle vi andre kristne og slik være et forbilde for oss. Samtidig skal han gjøre det for oss. Men først og fremst skal han i dette holde oss sammen, som en enhet innen og som en del av den store katolske enhet, ja, som medvandrende med alle generasjoner katolikker før oss.
4. Dette embete har biskopen fra Gud. Han skal som en av oss stå i spissen for oss når vi som menighet tilber Gud, feirer liturgien, bærer frem våre offer, ja, holder Eukaristi. «En yppersteprest blir jo alltid utkåret av sitt folks midt for å være menneskenes representant overfor Gud, og frembære for ham deres offergaver og deres sonoffer for sine synder» (Hebr 5, 1), het det i annen lesning fra hebreerbrevet om den gammeltestamentlige yppersteprest. Det samme kan sies om ham som skal være vår biskop. Så tilføyer forfatteren: «Denne verdighet er det ingen som tiltar seg selv; til den kalles man av Gud, slik som Aron ble det» (v. 4). Biskopen skal ha en gudgitt kultisk tjeneste hos oss.
Kirken er betrodd oppdraget å forkynne Guds ord. Dette hviler på en spesiell måte på biskopen som vår lærer i troen og som den som holder oss fast i den katolske tro, basert på Guds ord. Også det er et oppdrag fra Gud, slik vi hørte i første lesning fra profeten Jesaja: «Herrens Ånd er over meg, for Herren har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for de arme» (Jes 61, 1). Eller for å se det med den mer negative vinkling i hebreerbrevet: «... ta seg av de uvitende og villfarne» (Hebr 5, 2).
Fra tjenesten med ordet er veien kort til omsorgens, styrets og ledelsens oppdrag: «Fordi han selv er menneske og den menneskelig skrøpelighet underlagt, vet han også å forstå og ta seg av» de trengende (jf. Hebr 5, 2), om vi vender tilbake til formuleringen i annen lesning. Alle er vi på ulike måter kalt til å ta del i dette. Biskopen skal gjøre at disse ting samler oss i Gud og Kirken, og ikke sprer oss som individuelle og private Gudsøkere og tjenere.
Om alt dette var det Jesus i den natt da han ble forrådt - ifølge dagens Evangelium - bad for dem som skulle komme til tro på ham ved disiplenes ord: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg - la dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg!» (Joh 17, 21). Til dette sendte Jesus apostlene, og til dette sender han biskopen: «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden» (v. 18).
5. Biskopen vår vil nok ha et embete som kan beskrives med organisasjonsteoretiske formuleringer. Han vil nok utføre en tjeneste som blir underkastet prøving og diskusjon, om han styrer godt eller dårlig, klokt eller dumt. Men vi må aldri glemme at basisen for hans oppdrag først og fremst er at han er sendt av Gud for gjøre en åndelig gjerning iblant oss.
Derfor vil prosessen med å gi oss en ny biskop nå sitt høydepunkt når biskopen blir vigslet eller ordinert til sitt oppdrag, når vi sammen med alle de hellige påkaller Åndens bistand for ham, når nabobiskopene legger sine hender på hans hode, når vi som Guds folk nedber Guds bistand over ham og Gud selv helliger ham til bispeoppdraget.
Dette gjør at det er mange ting som ingen plass bør ha i prosessen med å finne en ny biskop - til tross for at historien er sørgelig full av eksempler på det motsatte: Å kjøpe seg til embetet ville være å erstatte Guds sendelse med menneskelig kjøpekraft. Denne vederstyggelighet ble fra gammelt av kalt simoni. Ikke en gang lang og tro tjeneste for Kirken eller innsats for å kvalifisere seg skal belønnes med et bispeembete. Å gi embetet til noen i kraft av familiære bånd, ville være å ta et irrelevant utgangspunkt i Guds Kirke. Nepotisme ble slik vederstyggelighet kalt. Bedre blir det ikke om vennskap og kameratskap styrer hvem som skal bli biskop. Og bispeembetet er en tjeneste som slett ikke skulle tildeles ut fra politiske preferanser. I dag tales det ofte om karriere. Den som måtte ønske å bli biskop for å nå enda et steg opp på karrierestigen, bør absolutt ikke bli det!
Ikke en biskop som sier hva vi ønsker å høre, men som sier hva vi behøver å høre, er en rett biskop. Ikke en biskop som er slik vi vil ha ham, men som er slik Gud vil ha ham, er den riktige biskop. Men samtidig hjelper det lite om biskopen sier og gjør alt korrekt dersom han ikke når frem til menneskenes hjerter!
6. Dersom alt dette skal legges til grunn, hva skal vi da gjøre for å få den rette biskop? Svaret er - i prinsippet - såre enkelt: Vi skal be Gud om den rette biskop. Og vi skal hele tiden spørre hvem det er som Gud vil at våre øyne skal rette seg imot. Erfaringen viser dessuten at denne åndelige holdning er den beste medisin mot alle slags illegitime holdninger!
Da den eldste disippelflokk skulle få erstattet Judas Iskariot, bad de til Gud: «Du, Herre, som kjenner alles hjerter, vis oss hvem ... du har utvalgt til å overta den plass og få aposteltjenesten som Judas forlot for å gå dit han hørte til» (Apg 1, 24). Det var under faste og gudstjenste i Antiokia at Barnabas og Saulos ble utpekt til deres oppdrag (Jf. Apg 13, 2). Da Mattias overtok plassen etter Judas Iskariot, falt ikke bare loddet på ham ved loddtrekning, men han var også en av to som disiplene ut fra åndelige kriterier hadde funnet kvalifisert til oppdraget (Jf. Apg 1, 21-22).
Bønn til Gud, klokskap - menneskelig og åndelig sådan - og Guds inngripen og inspirasjon er de tre ting som skal til for at Guds sendebud til oss som biskop både blir sendt til oss fra ham, og blir utrustet med den myndighet og de åndelige gaver som han trenger for å være vår overhyrde.
Må tilliten til Gud og lydhørheten overfor ham mer enn noe annet ledsage oss og alle som tar del i den utvelgelsesprosess som nå pågår. Amen.
Melding fra Tromsø stift / KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (15. januar 2007)