Pavens tale til Den romerske rota
Lørdag 26. januar holdt pave Benedikt XVI årets viktigste kirkerettslige tale, nemlig talen til Den romerske rota i anledning åpningen av rettsåret 2008.
I år tar paven utgangspunkt i hundreårsjubileet for gjenopprettelsen av Rotaen (i 1908, etter at den ved Kirkestatens undergang i 1870 stort sett var «sovnet inn»). Paven trekker frem Rotaens betydning for å skapet en enhetlig «rettsforståelse» (iurisprudentia) i Kirken, ved at den virker normerende for alle de andre domstoler rundt om i verden. Denne rettsforståelse skal ikke være en kompilasjon av tilfeldige rettsavgjørelser, ulike lover og vilkårlige meninger. Derimot skal den ta utgangspunk i Kirkens lære, hva angår ekteskapet i selve forståelsen av ekteskapet. For så vidt har Rotaen del i pavens primatoppdrag i Kirken. Det kan ikke være forskjellige «rettsforståelser» med henhold til ekteskapet rundt om i Kirken, men det må være én rettferdighet, noe Rotaen altså skal bidra til. Paven slutter talen med å oppfordre dommerne til å gjøre bruk av bønn i tjenesten sin.
Her følger pavens tale til Den romerske rota, oversatt til norsk av bispedømmeadministrator for Tromsø stift, msgr. Torbjørn Olsen, som også har doktorgrad i kirkerett:
PAVE BENEDIKT XVI
TALE
TIL DOMSTOLEN DEN ROMERSKE ROTA
I ANLEDNING ÅPNINGEN AV RETTSÅRET
[2008]*
Kjære auditørprelater, embetsmenn og medarbeidere ved domstolen Den romerske rota!
I anledning det først hundreårsjubileum for gjenopprettelsen av den apostoliske domstol Den romerske rota, sanksjonert av den hellige Pius X i 1908 med den apostoliske konstitusjon Sapientia consilio, er nettopp blitt nevnt med de hjertelige ord fra deres dekan, msgr. Antonio Stankiewicz. Denne omstendighet gjør enda mer levende følelsene av aktelse og takknemlighet ved det at jeg treffer dere for tredje gang. Til alle og enhver av dere går min hjertelige hilsen. I dere, kjære auditørprelater, og også i alle de som på forskjellige måter tar del i denne domstols aktivitet, ser jeg personifisert en av Den apostoliske stols institusjoner der det rotfestet i den kanoniske tradisjon åpenbarer seg en kilde av konstant vitalitet. Det hviler på dere oppgaven å holde i live denne levende tradisjon, i overbevisning om således å yte en tjeneste som alltid vil være aktuell ved rettferdighetens forvaltning i Kirken.
Dette hundreårsjubileum er en særskilt anledning til å reflektere over et fundamentalt aspekt ved Rotaens aktivitet, nemlig verdien av den rotale rettsforståelse i det kompleks som rettferdighetens forvaltning i Kirken utgjør. Det er en profil nedlagt i det som kommer frem i selve beskrivelsen som den apostoliske konstitusjon Pastor bonus gjør av Rotaen: «Denne domstol virker som en slags høyere instans ved Den apostoliske stol, vanligvis på ankenivå, for å verge rettighetene i Kirken; den bidrar til en enhetlig rettsforståelse [iurisprudentia]; og den er ved sine egne dommer til hjelp for de lavere domstoler» (art. 126). Mine kjære forgjengere talte ofte i sine årlige taler med aktelse og tillit om Den romerske rotas rettsforståelse, det være seg generelt eller med referanse til konkrete anliggender, spesielt ekteskapelige.
Dersom det er rett og plikt å huske justistjenesten utviklet av Rotaen gjennom dens århundrer av eksistens, og særlig i de siste hundre år, følger det også som hensiktsmessig i anledning av dette jubileum å søke å utdype meningen ved en slik tjeneste som de årlige bind med avgjørelser er en manifestasjon av, samtidig som de er et operativt instrument. Særlig kan vi der søke fordi de rotale dommer besitter en juridisk relevans som går utover det umiddelbare område til de saker der dommene blir avsagt. Når man ser bort ifra den formale verdi som ethvert juridisk system kan tilkjenne tidligere rettspraksis, er det ingen tvil om at de enkelte avgjørelser interesserer i en viss forstand hele samfunnet. I virkeligheten blir de jo bestemmende for hva alle kan vente seg av domstolene, noe som sikkert influerer på det sosiale livets forløp. Et hvilket som helst juridisk system må søke å finne løsninger der - sammen med verdsettelsen ut fra forståelse av tilfellene i deres urepetable konkrethet - de samme prinsipper og generelle bestemmelser om rettferdighet vil være anvendbare. Bare på denne måte skaper man et klima av tillit i forhold til domstolenes virksomhet, og man unngår vilkårlighet ut fra subjektive kriterier. For øvrig finnes det internt i enhver rettsorganisasjon et hierarki mellom de forskjellige domstoler på den måte at dette etablerer selve muligheten til å vende seg til de høyere domstoler, noe som i seg selv innebærer et instrument for å få til unifisering av rettsforståelsen.
De før nevnte betraktninger er fullkomment anvendbare også på de kirkelige domstoler. Til og med slik som de kanoniske prosesser angår de juridiske aspekter ved frelsesgodene eller ved andre timelige verdier som tjener til Kirkens sendelse, blir kravet om enhet i de essensielle kriterier for rettferdighet og behovet for å kunne forutse fornuftsmessig retningen i de rettslige avgjørelser til et offentlig kirkelig gode av særlig relevans for det indre liv i Guds folk og for dets institusjonelle vitnesbyrd i verden. Utover den i seg selv fornuftsmessige medfølte valens i virksomheten til en domstol som ordinært avgjør sakene i siste instans, er det klart at verdien av Den romerske rotas rettsforståelse hviler på dens natur som høyere instans på ankenivå ved Den apostoliske stol. De legale disposisjoner som tilkjennes slik verdi (jfr. kan. 19 CIC; ap.konst. Pastor bonus, art. 126) skaper ikke denne verdi, men erklærer dens eksistens. Dette kommer i siste instans av behovet for å forvalte rettferdigheten i samsvar med like parametre i alt det som - for å være nøyaktig - i seg selv er essensielt likt.
Som konsekvens derav er verdien av den rotale rettsforståelse ikke et hendelig spørsmål i sosiologisk sammenheng, men det er av virkelig juridisk karakter der man stiller den til tjeneste for den substansielle rettferdighet. Følgelig ville det være uriktig å finne en motsetning mellom den rotale rettsforståelse og de lokale domstolers avgjørelser der man er kalt til å fylle en ufrakommelig funksjon for å oppnå en umiddelbar tilgang til rettferdighetens forvaltning og for å kunne undersøke og løse tilfellene innenfor deres konkrethet, stundom knyttet til folkenes kultur og mentalitet. I ethvert tilfelle må samtlige dommer alltid være fundert på prinsippene og på de felles normer for rettferdighet. Slikt behov - felles for enhver rettsordning - får i Kirken en spesifikk pregnans innenfor den sammenheng der fellesskapets krefter kommer i spill, og dette impliserer verge av det som er felles for den universelle Kirke, betrodd på en særskilt måte den øverste autoritet og de organer som ad normam iuris [i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett] er delaktig i dens geistlige myndighet [sacra potestà].
På det ekteskapelige område har den rotale rettsforståelse frembragt et svært anselig arbeid i disse hundre år. Særlig har den kommet med meget betydelige bidrag som har munnet ut i gjeldende kodifikasjon. Når det er sagt, får man ikke tenke seg at viktigheten av den jurisprudensielle [rettsforståelsesmessige] tolkning av retten fra Rotaens side skulle være forminsket. I virkeligheten krever anvendelsen av den aktuelle kanoniske lov særlig at man i den finner den sanne følelse av rettferdighet, fremfor alt bundet til selve eksistensen av ekteskapet. Den romerske rota er konstant kalt til en besværlig oppgave som influerer mye på arbeidet til samtlige domstoler, nemlig den å få frem eksistensen av ekteskap eller i det minst av den ekteskapelige realitet som i sitt innerste vesen er antropologisk, teologisk og juridisk. For bedre å forstå rettsforståelsens rolle ønsker jeg å holde fast på det som jeg sa til dere i fjor vedrørende ekteskapets juridiske dimensjon i seg selv (jf. tale 27. januar 2007, i AAS 99 [2007], s. 86-91). Retten får ikke bli redusert til en ren samling av positive regler som domstolene er kalt til å anvende. Den eneste metode for solid å fundere det jurisprudensielle verk består i å unnfange det i den ekte utøvelse av prudentia iuris [forståelse av retten], av en forståelse som er noe helt annet enn vilkårlighet eller relativisme, ettersom den samtykker i å binde i hendelser eksistensen eller fraværet av den spesifikke justisrelasjon som et ekteskap er med sin virkelige menneskelige og frelsesmessige dimensjon. Bare på den måte oppnår de jurisprudensielle maksimer deres virkelige verdi og blir ikke en kompilasjon av abstrakte og repetitive regler, utsatt for risikoen for subjektive og vilkårlige tolkninger.
Derfor danner den objektive verdsetting av fakta i lys av læreembetet og av Kirkens rett et meget viktig aspekt ved Den romerske rotas aktivitet, og den influerer mye på arbeidet til justismedarbeiderne ved lokalkirkenes domstoler. Den rotale rettsforståelse blir synlig som et eksemplarisk verk av juridisk klokskap, virkeliggjort med autoriteten til den faste domstol dannet av Peters etterfølger for hele Kirkens beste. Takket være et slikt arbeid blir i ekteskapsnullitetssakene den konkrete realitet objektivt bedømt i lys av de kriterier som konstant styrker det uoppløselige ekteskaps realitet, åpent for hver mann og hver kvinne i samsvar med Gud Skaperens og Frelserens plan. Det krever en konstant kraftanstrengelse å nå frem til denne enhet av kriterier for rettferdighet som karakteriserer på en essensiell måte selve begrepet rettsforståelse, og i dette ligger den fundamentale operative forutsetning. I Kirken - særlig gjennom dens universalitet og gjennom forskjellen på de juridiske kulturer der den er kalt til å operere - er det alltid en risiko for at det, sensim sine sensu [litt etter litt, uten å merkes], danner seg «lokale rettsforståelser» i stadig større avstand til den felles tolkning av de positive lover og endog til Kirkens lære om ekteskapet. Jeg ønsker at man studerer de hensiktsmessige midler for å komme frem til en rotal rettsforståelse med stadig mer manifest enhetlighet, samt med effektiv tilgjengelighet for alle rettferdighetens operatører på en måte som kan finne felles anvendelse i samtlige av Kirkens domstoler.
I dette realistiske perspektiv blir også verdien av det kirkelige læreembetes inntreden i de ekteskapsrettslige spørsmål forstått, noe som omfatter Den romerske paves taler til Den romerske rota. De er en umiddelbar veiviser for virksomheten ved samtlige av Kirkens domstoler - for så vidt som de gir undervisning med autoritet, nemlig om det som er essensielt vedrørende ekteskapets realitet. Min ærverdige forgjenger Johannes Paul II advarte i sin siste tale til Rotaen mot den positivistiske mentalitet i forståelsen av retten som tenderer til å skille lovene og de jurisprudensielle kursretninger fra Kirkens lære. Han hevdet: «I realiteten har den autentiske tolkning av Guds ord som er utarbeidet av Kirkens læreembete, juridisk verdi i den utstrekning den sikter inn på jusens område, uten at den trenger noen ytterligere formell innpasning for å bli juridisk og moralsk bindende. For en sunn juridisk hermeneutikk er det videre ufrakommelig å gripe fatt i Kirkens lære som helhet idet man organisk plasserer enhver læreutsagnspåstand på sin plass i tradisjonen. På denne måte vil man kunne unngå på den ene side selektive og avvikende tolkninger og på den andre side ufruktbar kritikk for hvert enkelt skritt.» (AAS 97 [2005], s. 166, nr. 6).
Dette hundreårsjubileum er bestemt til å skulle føre videre den formelle minnemarkering. Det gir anledning til en refleksjon som må kvesse deres forpliktelse idet dere levendegjør den med en stadig dypere kirkelig rettferdighetens følelse, noe som er ekte tjeneste for frelsesfellesskapet. Jeg oppmuntrer dere til daglig å be for Den romerske rota og for alle de som virker i sektoren rettferdighetens forvaltning i Kirken - idet dere tar deres tilflukt til den moderlige forbønn fra den hellige Maria, Speculum iustitiae [rettferdighetens speil]. Denne invitasjon vil kunne synes rent andektig og heller av utvortes respekt for deres tjeneste; imidlertid må vi ikke glemme at i Kirken virkeliggjør alt seg gjennom bønnens kraft som transformerer all vår eksistens og som på nytt fyller oss med håpet som Jesus bragte oss. Denne bønn - uadskillelig fra det daglige, seriøse og kompetente engasjement - vil bringe lys og kraft, troskap og fornyet autensitet i denne ærverdige institusjons liv; ved dens hjelp ad normam iuris utøver biskopen av Roma sin primatsmessige omsorg gjennom rettferdighetens forvaltning i Guds folks indre. Min velsignelse av i dag, full av hengivenhet og av takknemlighet, vil således omfatte så vel dere som her er til stede, som alle de som tjener Kirken og de troende på dette område i hele verden.
VIS / KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (5. februar 2008)