 |
Det er tradisjon at Den hellige far publiserer et budskap til Verdens Fredsdag, som hvert år feires ved Høytiden for Guds hellige mor Maria den 1. januar. Budskapet for nyttårsdag 2010 ble offentliggjort ved en pressekonferanse i Vatikanet den 15. desember og foreligger i norsk oversettelse av diakon Gunnar Wicklund-Hansen.
Hvis du ønsker å fremme freden, så bevar skaperverket
Pave Benedikt XVIs budskap til Verdens Fredsdag, 1. januar 2010
1. Ved begynnelsen av dette nye året ønsker jeg av hele mitt hjerte å gi fredshilsener til alle kristne fellesskap, internasjonale ledere og mennesker av god vilje verden over. For den 43. Verdens Fredsdag har jeg valgt mottoet: Hvis du ønsker å fremme freden, så bevar skaperverket. Respekt for skaperverket har den største betydning, også fordi "skapelsen er begynnelsen og opphavet til alle Guds verker" [1] og bevaring av det er blitt stadig viktigere for menneskehetens fredelige sameksistens. Menneskers grusomhet mot mennesker har ført til tallrike trusler for freden og for autentisk og helhetlig menneskelig utvikling - kriger, internasjonale og regionale konflikter, terrorhandlinger og brudd på menneskerettighetene. Ikke mindre bekymringsfulle er truslene som oppstår ved forsømmelse - eller regelrett misbruk - av jorden og de naturlige goder som Gud har gitt oss. Derfor er det nødvendig for menneskeheten "å fornye og styrke den pakt mellom menneske og omverden som skal være et speilbilde på Guds skaperkjærlighet. I den har vi vår opprinnelse, og mot den er vi underveis." [2]
2. I encyklikaen Caritas in veritate har jeg understreket at menneskets helhetlige utvikling står i nær forbindelse med de plikter som oppstår ut fra menneskets forhold til omverden og natur. Miljøet må bli oppfattet som Guds gave til alle, og bruken av det medfører et ansvar overfor hele menneskeheten, og særlig overfor de fattige og de kommende generasjoner. Jeg har dessuten vist til at når ansvarsbevisstheten truer med å av avta i menneskenes sinn, vil naturen, og fremfor alt mennesket selv, bare bli sett på som produkter av tilfeldigheter eller en evolusjonsdeterminisme. [3] Hvis vi derimot ser skaperverket som en Guds gave til menneskeheten, hjelper dette oss til å forstå menneskets kall og verdi. Med salmedikteren kan vi virkelig rope ut i forbløffelse: "Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?" (Sal 8,4-5). Betraktningen av skaperverkets skjønnhet inspirerer oss til å erkjenne Skaperens kjærlighet, den kjærlighet som "beveger solen og de andre stjernene". [4]
3. For tyve år siden har pave Johannes Paul II viet budskapet til Verdens Fredsdag til temaet Fred med Gud, Skaperen, fred med hele skapningen. Dermed ledet han oppmerksomheten mot det forhold som vi, som Guds skapninger, har med alt som omgir oss. "I våre dager merker man", skrev han, "en voksende bevissthet om at verdensfreden også er truet gjennom mangelen på den rette respekt for naturen." Og han tilføyde at "miljøbevisstheten ikke må bli svekket, men snarere bli fremmet, slik at den utvikler seg, og kan finne et adekvat uttrykk i programmer og konkrete initiativer." [5] Andre av mine forgjengere har påpekt forholdet mellom menneskene og miljøet. I året 1971 har for eksempel pave Paul VI, i anledning av 80-årsdagen for pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum, fremhevet at "menneskene har utnyttet naturen så ubetenksomt at den står i fare for å bli ødelagt, og at skadene ved et slikt misbruk faller tilbake på dem selv." Og han anfører videre: "Men ikke bare menneskets omverden blir stadig fiendtligere overfor den, som for eksempel ved miljøforurensning og avfall, nye sykdommer, fullstendig ødeleggelse. Mennesket har heller ikke lenger grepet på selve det menneskelige samfunn, slik at det for fremtiden kan frembringe livsbetingelser som er fullstendig uutholdelige for det. Det dreier seg om det sosiale spørsmål, som har så vide dimensjoner at det omfatter hele menneskehetens familie." [6]
4. Også når Kirken unngår å ytre seg om bestemte faglige løsninger, anstrenger den seg, som "ekspert på menneskelighet", for å lede oppmerksomheten mot forholdet mellom Skaperen, menneskene og skaperverket. Pave Johannes Paul II har i 1990 talt om en "miljøkrise", og under henvisning til at den i første rekke er av etisk natur, har han fremhevet at "en ny solidaritet er tvingende moralsk nødvendig". [7] Stilt overfor økende tegn på en krise blir dette oppropet enda mer aktuelt, og det ville være uansvarlig ikke å ta denne krisen alvorlig. Hvordan kan man forbli likegyldig overfor fenomener som den globale klimaendring, ørkenspredningen, reduksjon og tap av produktivitet i store jordbruksområder, forurensning av elver og vannførende lag, tap av biodiversitet, økende antall naturkatastrofer og avskogningen i ekvatoriale- og troperegioner? Kan vi se bort fra det økende problemet med "miljøflyktninger", folk som ved nedbrytningen av deres naturlige livsområder blir tvunget til å møte vanskelighetene og usikkerheten ved påtvunget flytning? Kan vi forbli passive overfor aktuelle og potensielle konflikter som vedrører tilgang til naturressurser? Alt dette er temaer med en dyp innflytelse på utøvelsen av menneskerettigheter, slik som liv, mat, helse og utvikling.
5. Men man må ikke glemme at miljøkrisen ikke kan bli bedømt uavhengig av andre spørsmål som er knyttet til den. For den henger nært sammen med selve utviklingsbegrepet, og med vår forståelse av mennesket i dets forhold til andre, og til resten av skapningen. Derfor er det meningsfylt å foreta en dyptgående og langsiktig prøving av vår utviklingsmodell. Den må tenke over både meningen med økonomien og dens formål, for å korrigere misforhold og feilaktige anvendelser. Planetens økologiske tilstand forlanger dette, men det forlanges også på grunn av menneskets kulturelle og moralske krise. Symptomene på denne har allerede i lang tid vært åpenbare i alle deler av verden. [8] Menneskeheten trenger en dyp kulturell fornyelse. Den behøver å gjenoppdage de verdier som kan tjene som den solide basis for å bygge opp en lysere fremtid for alle. De krisesituasjoner vi nå opplever - enten det er på det økonomiske området, i tilførselen av næringsmidler, i miljøet eller sosialt sett - er til syvende og sist også moralske kriser som alle hører sammen. De gjør det nødvendig å planlegge menneskenes felles vei på ny. De krever særlig en livsstil preget av måtehold og solidaritet, med nye regler og former for innsats. Den må tillitsfullt og modig følge de strategier som virkelig virker, og bestemt forkaste negative væremåter. Bare på denne måten kan den nåværende krise bli en anledning til innsikt og til en ny strategisk planlegging.
6. Er det ikke sant at det vi kaller "natur", innenfor en kosmisk mening har sin opprinnelse i en "kjærlighetens og sannhetens plan"? Verden er ikke resultatet av en eller annen nødvendighet, en blind skjebne eller av tilfeldigheter. Vi tror den springer ut av Guds frie vilje til å gi skapningen del i sitt vesen, sin visdom og sin godhet." [9] 1. Mosebok peker på sine første sider på den vise oppbygning av kosmos, som er en frukt av Guds tanke. Som dets kulminasjon fremstår mann og kvinne, som er et bilde på Skaperen og skulle "oppfylle jorden" og bli innsatt av Gud selv for å "herske over den" som "forvaltere" (jfr. 1 Mos 1,28). Den harmoni mellom Gud, menneskeheten og skaperverket som Den hellige Skrift beskriver, ble brutt gjennom Adams og Evas synd. De var mannen og kvinnen som ville innta Guds plass og vegret seg for å se seg som hans skapninger. Konsekvensen av dette er at også oppgaven å "herske over jorden, dyrke og bevare den" er blitt skadet, og det oppstod en konflikt mellom dem og den øvrige skapningen (jfr. 1 Mos 3,17-19). Mennesket har latt seg beherske av egoisme og har mistet betydningen av Guds bud av syne. I sitt forhold til skaperverket har det forholdt seg som en utbytter, ut fra et ønske om et absolutt herredømme. Men som 1. Mosebok klart viser, var Guds opprinnelige bud ikke bare en overdragelse av autoritet, men snarere et kall til ansvarlighet. For øvrig erkjente antikkens visdom at naturen ikke står til vår disposisjon "som en samling av tilfeldig utstrødd avfall", [10] mens den bibelske åpenbaring lar oss forstå at naturen er en gave fra Skaperen som har gitt den en indre orden, slik at mennesket kan finne de nødvendige orienteringer i den og "dyrke og passe den" (jfr. 1 Mos 2,15) [11]. Alt som eksisterer tilhører Gud, som har betrodd dette til mennesket, men ikke til vilkårlig forføyning. Når mennesket ikke oppfyller sin rolle som Guds medarbeider, men vil innta Guds plass, fremkaller det til sist at naturen, "som er mer tyrannisert enn styrt av det", [12] gjør opprør. Mennesket
7. Dessverre må man fastslå at et stort antall mennesker i forskjellige land og regioner på jorden opplever økte vanskeligheter, fordi mange andre har forsømt eller nektet å utøve ansvarlig forvalterskap over natur og miljø. Det annet Vatikanske økumeniske konsil har minnet oss om at "Gud har bestemt jorden og alt den innholder for alle folk og nasjoner". [14] Skapelsesarven tilhører dermed hele menneskeheten. Men nåtidens tempo i utbyttingen gjør at noen naturressurser ikke bare står i fare for dagens generasjoner, men fremfor alt for de kommende. [15] Da er det ikke vanskelig å fastslå at nedbrytningen av miljøet ofte skyldes mangel på langsiktige politiske programmer, eller ved at man følger kortsiktige økonomiske interesser som dessverre utvikler seg til å bli en alvorlig trussel for skaperverket. For å kunne møte dette fenomenet på grunnlag av den kjensgjerning at "hver økonomisk avgjørelse har en moralsk konsekvens", [16] er det også nødvendig at de økonomiske aktivitetene viser økt respekt for miljøet. Når man gjør bruk av naturlige ressurser, må man bekymre seg om å bevare dem, idet man anslår kostnadene når det gjelder miljøet og det sosiale området. Disse kostnadene må bli sett på som en vesentlig del av kostnadene ved selve den økonomiske aktivitet. Det internasjonale samfunn og de nasjonale regjeringer er ansvarlige for å gi de riktige signaler for effektivt å motvirke misbruk av miljøet. For å beskytte naturen og bevare de naturlige ressurser og klimaet, må man handle i samsvar med klart definerte regler, også ut fra de juridiske og økonomiske synspunkter. På samme tid må vi holde oss til den solidaritet vi skylder dem som lever i de fattigere deler av verden og de kommende generasjoner.
8. Vi trenger virkelig en større solidaritet mellom generasjonene. Kostnadene som fremkommer ved bruk av de allmenne naturressursene, må ikke bli belastet de kommende generasjoner. "Vi har mottatt arv fra tidligere generasjoner, og vi har trukket fordeler fra våre samtidige. Av denne grunn har vi forpliktelser overfor alle, og vi kan ikke nekte å interessere oss for dem som kommer etter oss og utvider den menneskelige familie. Universell solidaritet representer så vel en fordel som en plikt. Det dreier seg om et ansvar som nåværende generasjoner må ha overfor fremtidens generasjoner, og som også er et ansvar for de enkelte stater og det internasjonale samfunnet." [17] Naturressurser bør bli brukt slik at de umiddelbare fordelene ikke bringer med seg negative følger for menneskene og andre levende vesener i nåtid og fremtid. Beskyttelse av privat eiendom må ikke komme i konflikt med godenes universelle bestemmelse. [18] Menneskenes inngrep må ikke bringe jordens fruktbarhet i fare for folk nå og i fremtiden. I tillegg til en mer rettferdig sans for solidaritet mellom generasjonene er det også et sterkt behov for en fornyet sans for solidaritet innenfor hver generasjon, særlig i forholdet mellom utviklingsland og høyt industrialiserte land: "Det internasjonale samfunn har den uunngåelige oppgave å finne de institusjonelle veier for å regulere utnyttingen av ikke fornybare ressurser, og dette også ved å trekke inn de fattige land og sammen med dem å planlegge fremtiden." [19] Den økologiske krise viser hvor nødvendig det er med en solidaritet som strekker seg ut over rom og tid. Det er viktig å erkjenne at blant årsakene til den nåværende økologiske krise ligger industrilandenes historiske ansvar. Men utviklingslandene, og særlig de land som nå er i tydelig utvikling, er dermed ikke befridd fra ansvaret overfor skaperverket. Forpliktelsen til stadig å foreta virksomme miljøpolitiske utspill er noe som gjelder alle. Dette kunne lettere bli gjennomført dersom egeninteresse spilte en mindre rol
9. Uten tvil består et av de grunnleggende kjernepunktene for det internasjonale samfunnet i å finne felles og ansvarlige strategier for energiressursene. Nåværende og fremtidige generasjoners energibehov må bli tilstrekkelig dekket. For dette formålet må de teknologisk fremskredne samfunnene være beredt til å fremme holdninger som er preget av måtehold, idet de reduserer sitt eget energibehov og forbedrer utnyttingsbetingelsene. Samtidig er det nødvendig å fremme utforskningen og anvendelsen av mer miljøvennlige energier, "slik at også de land som mangler egne kilder, kan få tilgang til dem". [20] Den økologiske krisen byr derfor på den historiske mulighet for å utarbeide en felles handlingsplan som kan sikte på å lede den globale utviklingen mot større respekt for skaperverket og menneskets helhetlige utvikling, inspirert av de verdier som orienterer til sann nestekjærlighet. Jeg går derfor inn for en utviklingsmodell som er grunnlagt på at den menneskelige person er det sentrale, på å fremme det felles vel, på ansvarlighet, på bevisstheten om at det er nødvendig å endre livsstil, og på klokskap som viser oss de handlinger vi må utføre i dag, og som må gjøres med henblikk på hva som vil kunne skje i morgen. [21]
10. For å føre menneskeheten til en varig opprettholdt økonomisk utnytting av miljøet og planetens ressurser, kreves det at menneskene blir ledet mot teknologisk og vitenskapelig forskning og dens praktiske anvendelse. Den "nye solidaritet" som Johannes Paul II etterlyste i sitt Budskap for Verdens Fredsdag i 1990 [22] og den "globale solidaritet" som jeg selv minnet om i Budskap for Verdens Fredsdag i 2009, [23] viser seg som grunnleggende holdninger for våre handlinger for å beskytte skaperverket gjennom en bedre internasjonalt koordinert utnyttelse av jordens ressurser. Særlig i dag er det i økende grad en klar forbindelse mellom å kjempe mot ødeleggelse av miljøet og å fremme en helhetlig menneskelig utvikling. [24] I dag finnes det et antall vitenskapelige utviklinger og nye fremgangsmåter som lover å gi tilfredsstillende og balanserte løsninger på vårt problematiske forhold til miljøet. Man må for eksempel oppmuntre til forskning innenfor effektive metoder til å utnytte solenergiens kolossale potensial. En lignende oppmerksomhet må bli gitt det verdensomspennende problemet med vannforsyning og det globale vannsyklussystemet, som har den største betydning for livet på jorden. Stabiliteten i dette kan bli alvorlig truet ved klimaendringer. Passende strategier for en utvikling basert på småbønder og deres familier bør bli undersøkt, så vel som innføring av riktig politikk for skogskjøtsel, avfallsdeponering og for å styrke forbindelsen mellom å kjempe mot klimaendring og å overvinne fattigdommen. Ambisiøs nasjonal politikk blir krevd, sammen med en nødvendig internasjonal innsats som kan gi viktige fordeler, særlig på middels og lang sikt. Det er virkelig nødvendig å gå bort fra en ren forbrukermentalitet, for å kunne fremme former for jordbruks- og industriell produksjon som respekterer skaperverket og tilfredsstiller alles primære behov. Man må behandle det økologiske problemet, og ikke bare på grunn av de økende muligheter for nedbrytning av miljøet. Den virkelige motivasjon må være en søken etter e
11. Det viser seg stadig tydeligere at temaet miljøødeleggelse utfordrer oss til å undersøke vår livsstil og de herskende modeller for forbruk og produksjon. De er ofte ikke mulig å opprettholde, ut fra en sosial, miljømessig og til og med økonomisk synsvinkel. Vi kan ikke lenger klare oss uten et virkelig nytt syn som vil resultere i nye livsstiler, "der søken etter sannhet, skjønnhet, godhet og fellesskap med andre for den felles veksts skyld er faktorer som bestemmer forbruksvalg, sparing og investeringer". [26] Oppdragelse til fred må i økende grad begynne med langsiktige avgjørelser hos individer, familier, fellesskap og stater. Vi er alle ansvarlige for beskyttelse av og omsorg for miljøet. Dette ansvaret kjenner ingen grenser. I samsvar med subsidiaritetsprinsippet er det viktig at hver og en blir engasjert på sitt nivå, at man arbeider for å overvinne de herskende særinteresser. En spesiell rolle for å vekke oppmerksomhet og forme mennesker ligger hos forskjellige grupper i samfunnet, og til ikke-statlige organisasjoner som arbeider konsekvent og sjenerøst for å spre økologisk ansvar, et ansvar som bør bli stadig dypere forankret i respekt for "humanøkologien". Media har i denne henseende også et ansvar for å tilby positive og inspirerende modeller. Omsorg for miljøet påkaller for oss en bred, global visjon av verden: Vi må i fellesskap anstrenge oss for å komme ut av holdninger basert på egoistiske nasjonale interesser, og stadig være åpne for alle folkeslags behov. Vi kan ikke forbli likegyldige for det som hender rundt oss, for ødeleggelsen av enhver del av planeten angår oss alle. Forholdet mellom individer, sosiale grupper og stater, lik det som består mellom menneskene og miljøet, må være preget av respekt og sann nestekjærlighet. I denne bredere sammenhengen kan vi bare oppmuntre det internasjonale fellesskaps anstrengelser for å sikre økende nedrustning og en verden uten kjernefysiske våpen. Alene at disse er til stede truer livet på planeten og den helhetlige utvikling av dagens generasjoner og de som vil komme.
12. Kirken har et ansvar overfor skaperverket, og den ser det som sin oppgave å utøve dette ansvaret i det offentlige liv, for å beskytte jord, vann og luft som Gud Skaperens gaver, ment for alle. Fremfor alt må menneskeheten bli frelst fra faren for selvødeleggelse. Nedbrytningen av naturen er nært knyttet til kulturelle modeller som skaper menneskenes felles eksistens. Som en konsekvens av dette: "Når "humanøkologi" blir respektert i samfunnet, drar også "miljøøkologi" fordel av det." [27] Unge mennesker kan ikke bli bedt om å respektere miljøet hvis de ikke blir hjulpet, innenfor familien og i samfunnet som helhet, til å respektere seg selv. Naturens bok er én og udelelig. Den inkluderer ikke bare miljøet, men også individuell etikk, familie- og sosialetikk. [28] Vår plikt overfor miljøet utgår fra våre plikter mot personen, betraktet både individuelt og i forhold til andre.
Derfor oppmuntrer jeg gjerne anstrengelser for å fremme en større grad av økologisk ansvar. Dette vil, som jeg viste i min encyklika Caritas in Veritate, sikre en autentisk "humanøkologi", og således kraftig bekrefte menneskelivets usårbarhet på hvert stadium og under ethvert forhold, personens verdighet og familiens unike misjon. I den blir en trenet i kjærlighet til nesten og respekt for naturen. [29] Det er nødvendig å sikre samfunnets menneskelige arv. Denne verdiarven oppstår i og er en del av den naturlige morallov, som er grunnlaget for respekt for den menneskelige person og skaperverket.
13. Vi må heller ikke glemme det meget betydningsfulle faktum at mange mennesker erfarer fred og ro, fornyelse og økende krefter når de kommer i nær kontakt med naturens skjønnhet og harmoni. Her er det en viss gjensidighet: Når vi har omsorg for skaperverket, forstår vi at Gud, gjennom skaperverket, har omsorg for oss. På den annen side vil en korrekt forståelse av forholdet mellom mennesket og miljøet ikke ende med at naturen blir gjort til noe absolutt, eller med å betrakte den som viktigere enn den menneskelige person. Hvis Kirkens læreembete uttrykker alvorlig kritikk av oppfatninger av miljøet som er inspirert av tanker om økologi og biologi som det absolutt sentrale, er det fordi slike ideer fjerner forskjellen i identitet og verdi mellom den menneskelige person og andre levende ting. Ved å anta at alle levende skapninger har den samme "verdighet", ender slike ideer med å forkaste menneskets spesielle og høyerestående rolle. De åpner også veien for en ny panteisme, farget av ny hedenskap. Den ser menneskets frelse i naturen alene, forstått i rent naturalistiske termer. Kirken er for sin del opptatt av at spørsmålet blir behandlet på en balansert måte, med respekt for den "grammatikk" som Skaperen har innført ved å gi mennesket rollen som forvalter og administrator med ansvar for skaperverket. Det er en rolle som mennesket ganske visst ikke må misbruke, men heller ikke noe det kan kaste fra seg. På samme måte vil den motsatte holdning, som ville gjøre teknologi og menneskelig makt til noe absolutt, ende med et alvorlig angrep, ikke bare på naturen, men også på selve den menneskelige verdighet. [30]
14. Hvis du vil fremme freden, bevar skaperverket. Søken etter fred hos mennesker av god vilje vil uten tvil bli lettere hvis alle erkjenner det udelelige forholdet mellom Gud, mennesker og hele skaperverket. I lyset av den guddommelige Åpenbaring og i troskap overfor Kirkens Tradisjon har kristne sitt eget bidrag å levere. De ser på kosmos og dets vidunderlige ting i lyset av Faderens skapende verk og Kristi frelsende arbeid. Gjennom sin død og oppstandelse har han forsonet med Gud "alle ting, de jordiske som de i himmelen" (Kol 1,20). Kristus, korsfestet og oppstanden, har gitt sin hellighets Ånd til menneskeheten, for å lede historiens gang i forventning til den dag da Frelseren vender tilbake. Da vil det bli "nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet skal bo" (2 Pet 3,13). Å beskytte det naturlige miljø for å bygge en fredens verden er således en plikt som faller på enhver av oss. Det er en presserende utfordring, en som må møtes med fornyet og samlet engasjement. Det er også en enestående mulighet til å gi kommende generasjoner utsikt til en bedre fremtid for alle. Må dette være klart for verdens ledere og for dem som på ethvert nivå er opptatt av menneskehetens fremtid: beskyttelse av skaperverket og det å skape fred er dypt knyttet til hverandre! Av denne grunn inviterer jeg alle troende til å sende en brennende bønn til Gud, den allmektige Skaper og all barmhjertighets Far, om at alle menn og kvinner skal engasjere seg i den presserende appellen: Hvis du ønsker å fremme freden, så bevar skaperverket.
Fra Vatikanet, 8. desember 2009
BENEDICTUS PP. XVI
1. Den Katolske Kirkes Katekisme, 198.
2. Benedikt XVI, Budskap for Verdens Fredsdag 2008, 7.
3. Jfr. nr. 48.
4. Dante Aligheri, Den guddommelige komedie, Paradiset, XXXIII.
5. Budskap for Verdens Fredsdag 1990, 1.
6. Apostolisk brev Octogesima Adveniens, 21.
7. Budskap for Verdens Fredsdag 1990, 10.
8. Jfr. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 32.
9. Den Katolske Kirkes Katekisme, 295.
10. Heriklatus av Ephesus (ca. 535-ca. 475 f. Kr.) Fragment 22B124.
11. Jfr. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 48.
12. Johannes Paul II, Encyklisk brev Centesimus Annus, 37.
13. Jfr. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 50.
14. Pastoral konstitusjon Gaudium et Spes, 69.
15. Jfr. Johannes Paul II, Encyklisk brev Sollicitudo Rei Socialis, 34.
16. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 37.
17. Pontifical Council for justice and peace, Compendium of the Social Doctrien of the Church, 467; jfr Paul VI, Encyklisk brev Populorum Progressio , 17.
18. Jfr. Johannes Paul II, Encyklisk brev Centesimus Annus, 30-31, 43.
19. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 49.
20. Ibid.
21. Jfr. Thomas Aquinas, S. Th. II-II, q. 49.5.
22. Jfr. No. 9.
23. Jfr. No. 8
24. Paul VI, Encyklisk brev Populorum Progressio , 43.
25. Encyklisk brev Caritas in Veritate, 69.
26. Johannes Paul II, Encyklisk brev Centesimus Annus, 36.
27. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 51..
28. Jfr. ibid, 15,51.
29. Jfr. ibid, 28, 51, 61; Johannes Paul II, Encyklisk brev Centesimus Annus, 38, 39.
30. Jfr. Benedikt XVI, Encyklisk brev Caritas in Veritate, 70.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (16. desember 2009)