 |
Verdensbønnedagen for kall 2010, eller Kallssøndagen, feires i år den 25. april. I anledning kallssøndagen, Den gode hyrdes søndag, kommer Den hellige far hvert år med et budskap - som også i år er oversatt til norsk.
VITNESBYRD VEKKER KALL
Kjære medbrødre i bispe- og presteembeter, kjære brødre og søstre!
Den 47. verdensbønnedag for kall, som blir feiret 25. april 2010, 4. søndag i påsketiden - Den gode hyrdes søndag - gir meg anledning til å tilby dere et meditasjonstema som på en god måte føyer seg inn i presteåret: Vitnesbyrd vekker kall. Om våre anstrengelser for å frembringe kall vil bære frukt, avhenger først og fremst av Guds frie handling. Men den pastorale erfaring viser imidlertid at også kvalitet og rikdom i det personlige og sosiale vitnesbyrdet fra dem som allerede har besvart Herrens kall i presteembetet eller det gudinnviede liv, bidrar til fruktbarhet i kallsarbeidet. For deres vitnesbyrd kan vekke et ønske hos andre om å besvare Kristi kall like sjenerøst. Kallstanken står altså i nær sammenheng med liv og sendelse hos presten og gudinnviede menn og kvinner. Derfor vil jeg innby alle som Herren har kalt til å arbeide i hans vingård, til å fornye sitt trofaste svar, særlig i dette presteår som jeg proklamerte på 150-årsdagen for Den hellige Jean-Marie Vianneys død, sognepresten i Ars, som alltid vil være et forbilde som prest og pastor.
I Det gamle testamente visste profetene at de var kalt til å vitne med sitt eget liv om det de forkynte, og de var forberedt på å måtte møte manglende forståelse, forkastelse og forfølgelse. Den oppgave Gud tiltrodde dem, engasjerte dem fullt ut, som en "brennende ild" i hjertet, en ild man ikke kunne slukke (jfr.Jer 20,9). Så var de beredt til ikke bare å gi Herren sin stemme, men hele sin eksistens. I tidens fylde vitner Jesus, sendt av Faderen (jfr. Joh 5,36), gjennom sin sendelse om Guds kjærlighet til alle mennesker, uten noe skille, og med særlig omsorg for de minste, for synderne, de utstøtte og fattige. Han er det mest opphøyde vitne om Gud og hans vilje til å frelse alle mennesker. Når denne nye tid bryter frem, vitner Johannes Døperen med sitt liv, som helt er rettet inn på å forberede veien for Kristus, om at Guds løfter er blitt oppfylt i Sønnen til Maria av Nasaret. Da han så ham komme til elven Jordan, der han døpte, peker han ham ut for sine disipler som "Guds lam, han som tar bort verdens synd" (Joh 1,29). Vitnesbyrdet hans var så effektivt at to av hans disipler "hørte hva han sa og fulgte etter Jesus" (Joh 1,37).
På lignende måte skjedde Peters kall, som vi leste om hos evangelisten Johannes, gjennom hans bror Andreas' vitnesbyrd. Etter å ha møtt Mesteren og akseptert hans invitasjon til å være med ham, følte han det øyeblikkelig nødvendig å dele med Peter hva han hadde oppdaget ved å "være med" Herren: "Vi har funnet Messias!" (Messias betyr 'den Salvede', Kristus). Så førte han ham til Jesus (Joh 1,41-42). Slik forholdt det seg også med Natanael, Bartolomeus, takket være enda en disippels vitnesbyrd. Filip fortalte ham gledesfylt om sin store oppdagelse: "Han som Moses har skrevet om i Loven og som profetene har talt om, ham har vi funnet; det er Jesus, sønn av Josef fra Nasaret" (Joh 1,45). Guds frie og nådige initiativ møter og utfordrer det menneskelige ansvar hos alle dem som aksepterer han invitasjon til å bli, gjennom sitt eget vitnesbyrd, redskaper for dette guddommelige kallet. Dette skjer i Kirken også i dag: Herren gjør bruk av vitnesbyrdet hos prester som er trofaste overfor sin misjon, til å vekke nye preste- og ordenskall til tjeneste for Guds folk. Av denne grunn vil jeg gjerne nevne tre aspekter ved en prests liv som jeg betrakter som svært viktige for et effektivt prestelig vitnesbyrd.
Et fundamentalt element, et som kan bli sett i hvert kall til presteskapet og det vigslede liv, er vennskap med Kristus. Jesus levde i et stadig fellesskap med Faderen, og det er dette som gjorde disiplene ivrige etter å ha den samme erfaringen. Fra ham lærte de å leve i kommunion og uavbrutt dialog med Gud. Hvis presten er en "Guds mann", en som tilhører Gud og hjelper andre til å kjenne og elske ham, må han pleie en dyp forbindelse med Gud, forbli i hans kjærlighet og holde rom åpent for å høre hans Ord. Bønn er det viktigste vitnesbyrd som vekker kall. Lik apostelen Andreas, som forteller sin bror at han har lært Mesteren å kjenne, må enhver som ønsker å være en disippel og et vitne om Kristus, ha "sett" ham personlig, ha lært ham å kjenne. Han må ha lært å elske ham og forbli hos ham.
Et annet aspekt ved vigslingen til presteskapet og ordenslivet er at man må gi seg selv fullstendig til Gud. Apostelen Johannes skriver: "At han gav sitt liv for oss - det er kjærlighetens kjennetegn. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre" (1 Joh 3,16). Med disse ordene inviterer han disiplene til å gå inn i Jesu eget sinn, han som i hele sitt liv fulgte Faderens vilje, helt til den ytterste selvhengivelse på korset. Her åpenbarer Guds barmhjertighet seg i hele sin fylde - en barmhjertig kjærlighet som har overvunnet det ondes mørke, syndens og dødens. Bildet av Jesus som ved Det siste aftensmåltid reiser seg fra bordet, legger drakten sin fra seg, tar et linklede om seg og bøyer seg for å vaske apostlenes føtter, uttrykker den tjeneste og gave som han hadde vist gjennom hele sitt liv, i lydighet overfor Faderens vilje (jfr. Joh 13,3-15). Ved å følge Jesus, må enhver som er kalt til et liv som er særlig vigslet, gjøre sitt ytterste for å bli vitner om den fullstendige overlatelse til Gud. Ut fra dette kommer evnen til å gå inn i en fullstendig, stadig og trofast hengivelse overfor dem som forsynet har tiltrodd ham i hans hyrdetjeneste. Det må skje med en fullstendig, stadig og trofast hengivelse, og med gleden ved å være en følgesvenn på reisen for så mange brødre og søstre. Det kan gjøre også dem i stand til å bli åpne for å møte Kristus, slik at hans Ord kan bli et lys for deres fottrinn. Ethvert kalls historie er nesten alltid knyttet til vitnesbyrdet ved en prest som glad lever ut seg selv som gave til sine brødre og søstre, for Guds rikes skyld. Dette er fordi en prests nærvær og ord har evnen til å reise spørsmål, og til og med lede til definitive avgjørelser (jfr. Johannes Paul II, det post-synodale apostoliske brev Pastores Dabo Vobis, 39).
Et tredje aspekt som nødvendigvis karakteriserer presten og den vigslede person er et liv i fellesskap. Jesus viste at tegnet på dem som ønsker å være hans disipler, er et dypt fellesskap i kjærlighet: "For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler: At dere har en slik innbyrdes kjærlighet" (Joh 13,35). På en særlig måte må presten være en fellesskapets mann, åpen for alle, i stand til å samle til ett den pilegrimsflokk som Herren i sin godhet har betrodd ham. Han må hjelpe til å hindre splittelser, helbrede brudd, få slutt på konflikter og misforståelser, og tilgi fornærmelser. Da jeg i juli 2005 talte til presteskapet i Aosta, nevnte jeg at hvis unge mennesker ser prester som synes å være fjerne og bedrøvede, vil de neppe føle seg oppmuntret til å følge deres eksempel. De vil forbli nølende hvis de blir ledet til å tro at dette er en prests liv. I stedet trenger de å se eksempler på et liv i fellesskap som kan åpenbare for dem skjønnheten ved å være en prest. Bare da vil en ung prest si: "Ja, dette kunne være min fremtid; jeg kan leve slik" (Insegnamenti I, [2005], 354). Når Det annet Vatikankonsil taler om vitnesbyrd som vekker kall, legger det vekt på eksemplet på kjærlighet og broderlig samarbeid som prester må stå for (jfr. dekretet Optatam Totius, 2).
Her vil jeg gjerne minnes ordene til min ærverdige forgjenger Johannes Paul II: "Prestenes liv, deres ubetingede hengivelse til Guds flokk, deres vitnesbyrd om elskende tjeneste for Herrens og hans Kirke - et vitnesbyrd betegnet ved fri godtagelse av Korset i håpets og påskegledens ånd - deres broderlige enhet og iver for evangeliseringen av verden, er den fremste og mest overbevisende faktor i fremveksten av kall" (Pastores Dabo Vobis, 41). Det kan sies at prestekall blir født ved kontakt med prester, en slags kostelig arv som blir overrakt gjennom ord, eksempel og hele måten å leve på.
Det samme kan bli sagt med hensyn til vigslet liv. Ordensfolks liv forkynner alltid Kristi kjærlighet når de følger ham i fullstendig troskap mot evangeliet, og med glede tar til seg dets kriterier for bedømmelse og adferd. De blir "motsigelsens tegn" for verden, hvis tankegang ofte er inspirert av materialisme, selvopptatthet og individualisme. Ved å la seg bli vunnet over av Gud gjennom å gi avkall på seg selv, gjennom sin trofasthet og kraften i sitt vitnesbyrd, våkner det stadig i mange unge menneskers hjerter et ønske om at også de må følge Kristus, på en måte som er sjenerøs og fullstendig. Å etterfølge Kristus, den kyske, fattige og lydige, å identifisere seg med ham: Dette er idealet i det vigslede liv, et vitnesbyrd om Guds absolutte førsterang i menneskenes liv og historie.
Enhver prest, enhver vigslet person, trofast overfor hans eller hennes kall, utstråler gleden ved å tjene Kristus, og forsøker ved det å få alle kristne til å besvare det universelle kall til hellighet. Som en følge av dette: For å fremme kall til presteskapet og det vigslede liv, og for å være mer effektive i å bedømme kall, kan vi ikke gjøre dette uten eksemplet fra dem som allerede har sagt "ja" til Gud, og til hans plan for hvert individs liv.
Personlig vitnesbyrd, i form av konkrete eksistensielle valg, vil oppmuntre unge mennesker til å ta krevende avgjørelser som angår deres fremtid. De som skal hjelpe dem, trenger å ha egenskaper for å møte mennesker og komme i dialog med dem. Fremfor alt må de være eksempler på liv levd som et kall. Dette var hva den hellige sognepresten i Ars gjorde. Han var alltid i nær kontakt med sine menighetslemmer. Og han lærte dem "først og fremst gjennom sitt livs vitnesbyrd. Det var fra hans eksempel at de troende lærte å be" (Brev som forkynte Presteåret, 16. juni 2009).
Må denne Vvrdensdagen enda en gang gi mange unge mennesker en verdifull mulighet til å reflektere over sitt eget kall, og være trofast overfor det i enkelhet, tillit og fullstendig åpenhet. Må Jomfru Maria, Kirkens Mor, våke over hvert lite frø til kall i hjertene hos dem som Herren kaller til å følge ham mer nært, og må hun hjelpe til slik at det gror til å bli et modent tre, som kan bære mye god frukt for Kirken og for hele menneskeheten. Med denne bønnen gir jeg dere alle min Apostoliske Velsignelse.
Fra Vatikanet, 13. november 2009
Benedikt XVI
Oversatt av diakon Gunnar Wicklund-Hansen
VIS - Vatican Information Service (23. april 2010)