Budskap fra Hans Hellighet, pave Benedikt XVI, for feiringen av Verdens Fredsdag, 1. januar 2011
(oversettelse: Gunnar Wicklund-Hansen)
RELIGIONSFRIHET, VEIEN TIL FRED
1. Ved begynnelsen av det nye året sender jeg dere alle gode ønsker om sjelefred og velbefinnende, men spesielt om fred. Dessverre har det året som nå snart er over, igjen vært markert av forfølgelse, diskriminering, forferdelige voldshandlinger og religiøs intoleranse.
Mine tanker går på en spesiell måte til vårt elskede land Irak, som fortsetter å være skueplassen for vold og strid, samtidig som det nå jobber for en fremtid med stabilitet og forsoning. Jeg tenker på de nylige lidelsene i den kristne kommuniteten, og særlig på det klanderverdige angrepet på den syrisk-katolske Vår Frue-katedralen i Bagdad, hvor to prester og over femti troende ble drept da de samlet seg for å feire den hellige messe. I dagene som fulgte forekom det andre angrep, også mot private hjem. Dette skapte frykt innenfor det kristne fellesskapet, og mange ønsket å emigrere for å søke et bedre liv. Jeg forsikrer dem om at jeg står dem nær, og det gjelder hele Kirken. Denne nærheten fant sitt konkrete uttrykk i bispesynodens spesielle samling for Midtøsten. Synoden oppmuntret de katolske fellesskap i Irak - og Midtøsten ellers - til å leve i kommunion, og til å fortsette å være modige vitner om troen i disse landene.
Jeg gir min hjerteligste takk til de myndigheter som arbeider for å lette lidelsene til disse våre brødre og søstre i den menneskelige familie, og jeg ber alle katolikker om deres bønn og støtte for deres brødre i troen, som er ofre for vold og intoleranse. I denne sammenhengen har jeg sett det som særlig riktig å dele noen refleksjoner over religionsfrihet som veien til fred. Det er smertefullt å tenke på at i noen områder av verden er det umulig å praktisere troen fritt, uten risiko for liv og personlig frihet. I andre områder ser vi mer subtile og sofistikerte former for fordommer og fiendtlighet overfor troende og religiøse symboler. For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser, og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten, tror på Jesus Kristus, og deres hjertefølte bønn om respekt for den religiøse frihet. Denne situasjonen er ikke akseptabel, siden den representerer en fornærmelse overfor Gud og den menneskelige verdighet. Videre er den en trussel mot sikkerhet og fred, og en hindring for å oppnå en autentisk og integrert menneskelig utvikling. (1)
Religionsfrihet uttrykker det som er unikt ved den menneskelige person, for den tillater oss å rette vårt personlige og sosiale liv mot Gud. I hans lys vil personens identitet, mening og formål fullt ut bli forstått. Å nekte eller vilkårlig begrense denne friheten er å fremme en begrenset visjon av den menneskelige person. Å kutte ut religionens offentlige rolle er å skape et samfunn som er urettferdig, fordi det unnlater å ta hensyn til den menneskelige persons sanne natur. Dette er å hindre veksten av en autentisk og varig fred for hele den menneskelige familie.
Av denne grunn bønnfaller jeg alle menn og kvinner av god vilje til å fornye sitt engasjement for å bygge en verden hvor alle er frie til å følge sin religion eller tro, og til å uttrykke sin kjærlighet til Gud med hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sitt sinn (jfr Matt 22,37). Dette er holdningen som inspirerer og leder dette Iudskap for Verdens Fredsdag XLIV, som har som tema Religionsfrihet, veien til fred.
En hellig rett til liv og til et åndelig liv
2. Retten til religionsfrihet har sin rot i selve den menneskelige persons verdighet. (2) Dens transcendentale natur må ikke bli ignorert eller oversett. Gud skapte mann og kvinne i sitt eget bilde (jfr 1 Mos 1,27). Av denne grunn er hver person utstyrt med den hellige rett til et fullstendig liv, altså fra et åndelig standpunkt. Uten anerkjennelse av dens åndelige vesen, uten åpenhet mot det transcendente, trekker den menneskelige person seg inn i seg selv, mislykkes i å finne svar på hjertets dypeste spørsmål om meningen med livet, mislykkes i å skaffe seg varige etiske verdier og prinsipper, og mislykkes til og med i å erfare autentisk frihet, og å bygge opp et rettferdig samfunn. (3)
Den Hellige Skrift, i harmoni med vår egen erfaring, åpenbarer den menneskelige verdighets dype verdi: "Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter" (Sal 8,4-7).
Når vi ser den menneskelige naturs sublime realitet, kan vi erfare den samme forbløffelse som Salmisten følte. Vår natur viser seg som en åpenhet mot Mysteriet, en kapasitet til å stille dype spørsmål om oss selv og universets opprinnelse. Vi opplever et dypt ekko av Guds høyeste kjærlighet, begynnelsen og slutten for alle ting, for hver person og hvert folk. (4) Personens transcendentale verdighet er en høyst viktig verdi i den jødisk-kristne visdom, men takket være forstanden kan den bli forstått av alle. Denne verdigheten, oppfattet som en kapasitet til å transcendere ens egen materielle form og søke sannheten, må bli erkjent som et universelt gode, uunnværlig for å bygge opp et samfunn rettet mot menneskelig oppfyllelse. Respekt for de viktigste elementene i den menneskelige verdighet, som retten til liv og retten til religionsfrihet, er en betingelse for hver sosiale og lovmessige norms moralske legitimitet.
Religionsfrihet og gjensidig respekt
3. Religionsfrihet er knyttet til opprinnelsen til moralsk frihet. Åpenhet mot sannhet og fullkommen godhet, åpenhet mot Gud, har sin rot i den menneskelige natur. Den overfører full verdighet til hvert individ, og er garantien for full gjensidig respekt mellom personer. Religionsfrihet bør derfor ikke bare bli forstått som immunitet mot tvang, men mer fundamentalt som en evne til å innrette ens egne valg i overensstemmelse med sannheten.
Frihet og respekt kan ikke skilles fra hverandre. "I utøvelsen av sine rettigheter er individer og sosiale grupper bundet av den moralske lov om å ta hensyn til andres rettigheter, deres egne plikter overfor andre og det felles gode for alle". (5)
En frihet som er fiendtlig eller indifferent til Gud blir selvfornektende og garanterer ikke full respekt for andre. En vilje som tror om seg selv at den er radikalt ute av stand til å søke sannhet og godhet, har ingen objektive grunner eller motiver for å handle, uten de som kommer fra dens flytende og avhengige interesser. Den har ingen "identitet" å ta vare på og bygge opp gjennom frie og bevisste avgjørelser. Som et resultat av dette kan den ikke forlange respekt fra andre "viljer", som selv er avskåret fra sitt eget dypeste vesen og ikke i stand til å ha andre "grunner", eller noen "grunn" i det hele tatt. Illusjonen om at moralsk relativisme er nøkkelen til fredelig sameksistens, er i virkeligheten opprinnelsen til splittelser og fornektelse av menneskers verdighet. Derfor kan vi se behovet for å erkjenne to dimensjoner innenfor den menneskelige persons enhet: en religiøs dimensjon og en sosial dimensjon. I denne forbindelse: "Det er utenkelig at troende må undertrykke en del av seg selv - sin tro - for å bli aktive borgere. Det burde aldri være nødvendig å fornekte Gud for å kunne nyte ens rettigheter". (6)
Familien, skolen for frihet og fred
4. Hvis religiøs frihet er veien til fred, er religiøs undervisning hovedveien som fører nye generasjoner til å se andre som sine brødre og søstre. Med dem er de kalt til å reise og arbeide sammen, slik at alle vil føle at de er levende medlemmer av den ene menneskelige familie. Ingen kan være ekskludert fra den.
Familien som er grunnlagt i et ekteskap, som uttrykk for den nære union og komplementaritet mellom en mann og en kvinne, finner sin plass her som den første skole for barnas sosiale, kulturelle, moralske og åndelige formasjon og vekst. De burde alltid være i stand til å se sin far og sin mor som de første vitner om et liv rettet mot troen og Guds kjærlighet. Foreldre må alltid være frie til å overføre sin arv av tro, verdier og kultur til sine barn, ansvarlig og uten tvang. Familien, den første cellen i det menneskelige samfunn, forblir det primære treningsområde for harmoniske relasjoner på hvert nivå av sameksistens: menneskelig, nasjonalt og internasjonalt. Visdommen antyder at dette er veien til å bygge opp et sterkt og broderlig sosialt mønster der unge mennesker kan bli forberedt til å ta på seg sitt ansvar i livet, i et fritt samfunn, og i en ånd av forståelse og fred.
En felles arv
5. Det kan sies at blant de fundamentale rettigheter og friheter som har sin rot i personens verdighet, nyter religionsfrihet en spesiell status. Når religionsfrihet blir anerkjent, blir den menneskelige persons verdighet respektert ved dens rot, og folkenes etos og institusjoner blir styrket. På den annen side, når religiøs frihet blir fornektet, og forsøk blir gjort på å hindre folk i å utøve sin religion eller tro og leve etter den, blir menneskelig verdighet angrepet. Resultatet blir en trussel mot rettferdighet og fred, som begge har sitt grunnlag i den rette sosiale orden som er etablert av Den høyeste Sannhet og høyeste Godhet.
Religionsfrihet er, i denne mening, også et resultat av en sunn politisk og juridisk kultur. Det er et høyst viktig gode: Hver person må være i stand til fritt å utøve retten til å erklære og manifestere, individuelt eller i et fellesskap, sin religion eller tro, offentlig og privat, i undervisning, i praksis, i publikasjoner, i tilbedelse og i rituelle handlinger. Det bør ikke være noen hindringer hvis hun eller han eventuelt ønsker å tilhøre en annen religion, eller ingen i det hele tatt. I denne sammenhengen er internasjonal lov en modell og et viktig referansepunkt for stater, i det den ikke tillater noen nedsettelse av religionsfriheten, så lenge den offentlige ordens rettmessige krav blir overholdt. (7) Den internasjonale orden erkjenner altså at rettigheter av religiøs natur har den samme status som retten til liv og til personlig frihet. Det er et bevis på det faktum at de tilhører den vesentlige kjernen i menneskerettighetene, de universelle og naturlige rettigheter som menneskelig lov aldri kan fornekte.
Religiøs frihet er ikke de troendes eksklusive arv, men tilhører hele familien av jordens folk. Den er et meget viktig element i en konstitusjonell stat. Den kan ikke bli fornektet uten på samme tid å fornekte alle fundamentale rettigheter og friheter, siden den er deres syntese og sluttsten. Den er "lakmustesten for respekten for alle de andre menneskerettigheter". (8) Mens den fremmer utøvelsen av våre mest spesifikke menneskelige evner, skaper den det nødvendige grunnlag for å oppnå en integrert utvikling som angår personens helhet i hver enkelt dimensjon. (9)
Religionens offentlige dimensjon
6. Religionsfrihet, som enhver frihet, utgår fra den personlige sfære og blir oppnådd i relasjoner med andre. Frihet uten fellesskap er ikke full frihet. Religionsfrihet er ikke begrenset til den individuelle dimensjon alene, men blir oppnådd innenfor ens fellesskap og i samfunnet, på en måte som er konsistent med personens plass i fellesskapet og religionens offentlige natur.
Fellesskap er en avgjørende komponent i religionsfrihet. Det tilskynder de troendes kommunitet til å praktisere solidaritet for det felles gode. I denne fellesskapsdimensjonen forblir hver person unik, og kan ikke bli gjentatt, mens den på samme tid finner fullstendighet og full realisering.
Man kan ikke fornekte religiøse fellesskaps bidrag til samfunnet. Tallrike veldedige og kulturelle institusjoner vitner om den konstruktive rolle troende spiller i samfunnets liv. Enda viktigere er religionens etiske bidrag i den politiske sfære. Religion må ikke bli marginalisert eller forbudt, men må bli sett på som noe som effektivt bidrar til fremme av det felles gode. I denne sammenheng bør vi nevne kulturens religiøse dimensjon. Den er bygget opp gjennom århundrer takket være religionens sosiale, og spesielt etiske bidrag. Denne dimensjonen er på ingen måte diskriminerende mot dem som ikke deler dens tro, men forsterker i stedet sosial sammenheng, integrasjon og solidaritet.
Religionsfrihet, en kraft til frihet og sivilisasjon: Farer som oppstår hvis den blir utnyttet
7. Utnyttelse av religionsfrihet til å dekke over skjulte interesser, som omveltning av den etablerte orden, utnyttelse av ressurser eller en enkelt gruppes makt, kan forårsake enorm skade i samfunnene. Fanatisme, fundamentalisme og praksiser som står i motsetning til menneskelig verdighet, kan aldri bli rettferdiggjort, og enda mindre i religionens navn. En religionsutøvelse kan ikke bli utnyttet eller pålagt ved maktmidler. Stater og de forskjellige menneskelige fellesskap må aldri glemme at religionsfrihet er betingelsen for å søke sannheten, og sannheten kan ikke bli pålagt ved makt, men vil vise seg "i kraft av sin egen sannhet". (10) I denne mening er religion en positiv drivkraft for å bygge opp samfunnet.
Hvordan kan noen fornekte de store verdensreligioners bidrag til sivilisasjonens utvikling? Den oppriktige søken etter Gud har ført til større respekt for menneskelig verdighet. Kristne fellesskap, med sin arv av verdier og prinsipper, har bidratt mye til å gjøre individer og folk oppmerksomme på sin identitet og sin verdighet, etableringen av demokratiske institusjoner og anerkjennelsen av menneskerettigheter og de plikter som følger med dem.
Også i dag, i et stadig mer globalisert samfunn, blir de kristne kalt, ikke bare gjennom deres ansvarlige involvering i sosialt, økonomisk og politisk liv, men også gjennom deres kjærlighets og tros vitnesbyrd, til å gi et verdifullt bidrag til den krevende og stimulerende søken etter rettferdighet, integrert menneskelig utvikling og den rette måten å opptre på. Utelukkelse av religionen fra det offentlige liv fratar dette en dimensjon som er åpen til transcendens. Uten denne fundamentale erfaringen blir det vanskelig å lede samfunn mot universelle etiske prinsipper, og etablere en lovmessig orden på det nasjonale og internasjonale nivå som fullt ut erkjenner og respekterer fundamentale rettigheter og friheter, slik som disse ble fremlagt i 1948 i den Universelle deklarasjon om menneskerettigheter. Disse blir dessverre fremdeles sett bort fra eller motsagt.
Et spørsmål om rettferdighet og dannethet: Fundamentalisme og fiendtlighet overfor troende kompromitterer staters positive sekularitet
8. Den samme bestemmelse som fordømmer enhver form for fanatisme og religiøs fundamentalisme, må også gå imot enhver form for fiendtlighet overfor religion som vil begrense de troendes offentlige rolle i samfunnsliv og politikk.
Det bør være klart at religiøs fundamentalisme og sekularisme er like, ved at de begge representerer ekstreme former for forkastelse av lovlig pluralisme og sekularitetens prinsipp. Begge gjør et redusert og delvis syn på den menneskelige person til noe absolutt. På den ene side fremmer man former for religiøs integrering, og på den annen side rasjonalisme. Et samfunn som voldelig vil pålegge, eller motsatt, forkaste religion, er ikke bare urettferdig overfor individer eller Gud, men også overfor seg selv. Gud lokker menneskeheten med en elskende plan som engasjerer hele personen i dens naturlige og åndelige dimensjoner, og ber om et fritt og ansvarlig svar som engasjerer hele ens hjerte og væren, individuelt og i fellesskap. Også samfunnet, som et uttrykk for personen og alle de dimensjoner den utgjør, må leve og organisere seg selv på en måte som fremmer åpenhet til transcendens. Nettopp av denne grunn kan et samfunns lover og institusjoner ikke bli formet på en slik måte at de ignorerer borgernes religiøse dimensjon, eller ser helt bort fra den. Gjennom den demokratiske aktivitet fra borgere som er klar over sitt høye kall, må disse lovene og institusjonene helt reflektere personens autentiske natur, og støtte dens religiøse dimensjon. Siden det sistnevnte ikke er skapt av staten, kan det ikke bli manipulert av staten, men må snarere bli anerkjent og respektert av den.
Når det lovmessige systemet på ethvert nivå, nasjonalt eller internasjonalt, tillater eller tolererer religiøs eller antireligiøs fanatisme, mislykkes det i sin sendelse, som består i å forsvare og fremme rettferdighet og alles rettigheter. Dette kan ikke bli overlatt til lovgiverens eller majoritetens diskresjon, siden, som Cicero engang pekte på, rettferdighet er noe mer enn bare en handling som fremskaffer og anvender lov. Den involverer å anerkjenne hver persons verdighet. (11) Denne ender opp med å bli nedskåret og skadet hvis ikke religiøs frihet blir garantert og levd slik den skal. Den vil være utsatt for å falle inn under idoler, relative goder som så blir absolutte. Alt dette utsetter samfunnet for former for politisk og ideologisk totalitært styre. Dette legger vekten på den offentlige makt, som svekker og skjærer ned på samvittighetsfriheten, den frie tanke og religion som potensielle konkurrenter.
Dialog mellom sivile og religiøse institusjoner
9. Den prinsippenes og verdienes arv som blir uttrykt gjennom en autentisk religiøsitet, er en kilde til berikelse for folkene og deres etos. Den taler direkte til menn og kvinners samvittighet og sinn, får dem til å huske behovet for moralsk omvendelse, og oppmuntrer til å praktisere en elskende væremåte overfor andre som brødre og søstre, som medlemmer av den større menneskelige familie. (12)
Med sann respekt for statsinstitusjoners positive sekularisme må religionens offentlige dimensjon alltid bli anerkjent. En sunn dialog mellom sivile og religiøse institusjoner er fundamental for den menneskelige persons integrerte utvikling og for den sosiale harmoni.
Å leve i kjærlighet og sannhet
10. I en globalisert verden preget av økende multi-etniske og multi-religiøse samfunn, kan de store religionene tjene som en viktig faktor for enighet og fred for den menneskelige familie. På grunnlag av deres religiøse overbevisninger og deres fornuftige søken etter det felles gode, blir de troende kalt til å gi et ansvarlig uttrykk for sitt engasjement innenfor en ramme av religiøs frihet. Innenfor mangfoldet av religiøse kulturer er det et behov for å verdsette de elementer som fremmer sivil sameksistens, men å forkaste det som står i motsetning til menn og kvinners verdighet.
Det offentlige rom som det internasjonale fellesskap gjør tilgjengelig for religionene, og deres forslag til hva som utgjør et "godt liv", hjelper til å skape en viss enighet om sannhet og godhet, og en felles moralsk forståelse. Begge disse er grunnleggende for en rettferdig og fredelig sameksistens. Lederne for de store religionene er takket være deres stilling, deres innflytelse og deres autoritet innenfor sine respektive fellesskap, de første som blir kalt til gjensidig respekt og dialog.
Kristne, for sin del, blir motivert gjennom sin tro på Gud, Herren Jesu Kristi Far, til å leve som brødre og søstre som møter hverandre i Kirken, og arbeider sammen for å bygge opp en verden hvor individer og folk "hvor ingen skader og ødelegger noe ... for landet er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn" (Jes 11,9).
Dialog som en gjensidig beskjeftigelse
11. For Kirken representerer dialogen mellom følgesvenner for forskjellige religioner et viktig middel for samarbeid med alle religiøse fellesskap for det felles gode. Kirken selv forkaster ikke noe av det som er sant og hellig i forskjellige religioner. "Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker." (13)
Veien å gå inn på er ikke relativismens eller den religiøse synkretismes vei. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg. (14) Dette utelukker på ingen måte dialog og den felles søken etter sannheten i forskjellige områder av livet, for, som St. Thomas Aquinas ville si: "Enhver sannhet, hvem som enn ytrer den, kommer fra den Hellige Ånd." (15)
Året 2011 markerer 25-årsdagen for Verdensdagen for bønn om fred, sammenkalt av pave Johannes Paul II i Assisi i 1986. Ved denne anledningen vitnet lederne for de store verdensreligionene om det faktum at religion bidrar til forening og fred, og ikke til splittelse og konflikt. Minnet om denne erfaringen gir grunn til håp om en fremtid der alle troende ser seg selv, og vil virkelig være, fremdrivere for rettferdighet og fred.
Moralsk sannhet i politikk og diplomati
12. Politikk og diplomati bør se på den moralske og åndelige arv som de store religioner tilbyr verden for å erkjenne og bekrefte universelle sannheter, prinsipper og verdier, som ikke kan bli fornektet uten å fornekte den menneskelige persons verdighet. Men hva betyr det i praksis å fremme moralsk sannhet i politikkens og diplomatiets verden? Det betyr å handle på en ansvarlig måte, på grunnlag av en objektiv og integrert kunnskap om fakta. Det betyr å avsløre politiske ideologier som ender med å fortrenge sannhet og menneskelig verdighet, og som erstatter dem med pseudoverdier som forutsettes å stå for fred, utvikling og menneskeretter. Det betyr å fremme et urokkelig engasjement for en positiv lov, basert på prinsipper i naturretten. (16) Alt dette er nødvendig og i samsvar med respekten for den menneskelige persons verdighet og verdi, slik det ble vedtatt i Charter of the United Nations i 1945. Der presenteres universelle verdier og moralske prinsipper som et referansepunkt for normene, institusjonene og systemene som styrer sameksistensen på de nasjonale og internasjonale nivåer.
Bortenfor hat og fordommer
13. Til tross for lærdommen fra historien, og innsatsen fra stater, internasjonale-, regionale- og ikke-statlige organisasjoner og de mange menn og kvinner av god vilje som daglig arbeider for å forsvare grunnleggende rettigheter og friheter, er dagens verden også vitne til tilfeller av forfølgelse, diskriminering, voldshandlinger og intoleranse basert på religion. På en særlig måte i Asia og Afrika er hovedofrene medlemmer av religiøse minoriteter, som blir forhindret fra fritt å stå for sin religion eller gå over til en annen religion. Dette skjer ved å skremme dem og gjøre vold på deres rettigheter, grunnleggende frihet og viktige goder, noe som inkluderer tapet av personlig frihet og kanskje livet.
Det eksisterer også - som jeg har sagt - mer sofistikerte former for fiendtlighet til religion. I vestlige land gir de seg til tider uttrykk i en fornektelse av historien og forkastelse av religiøse symboler som gjenspeiler identitet og kultur for flertallet av borgerne. Ofte skaper disse fiendtlige holdningene også hat og fordommer. Dette er ikke i samsvar med et rolig og balansert syn på pluralisme og institusjonenes verdslighet. Her er det et skremmende faktum at kommende generasjoner risikerer å miste kontakten med sine lands uvurderlige åndelige arv.
Religion blir forsvart ved å forsvare de religiøse fellesskaps rettigheter og friheter. Lederne for de store verdensreligionene og nasjonenes ledere bør derfor fornye sitt engasjement for å fremme og forsvare religionsfrihet, og særlig for å forsvare religiøse minoriteter. Disse utgjør ikke en trussel for majoritetens identitet, men snarere en mulighet for dialog og gjensidig kulturell berikelse. Å forsvare dem, er den ideelle måten å konsolidere den gode viljes ånd på: en åpenhet og gjensidighet som kan sikre forsvaret av grunnleggende rettigheter og friheter i alle områder og regioner i verden.
Religionsfrihet i verden
14. Til slutt ønsker jeg å si et ord til de kristne fellesskap som lider under forfølgelse, diskriminering, vold og intoleranse, særlig i Asia, i Afrika, i Midtøsten og særlig i Det hellige land - et sted valgt og velsignet av Gud. Jeg forsikrer dem enda en gang om min faderlige hengivenhet og bønner, og jeg ber alle dem som har makt til straks å slutte med enhver urettferdighet mot de kristne som bor i deres land. Stilt overfor dagens vanskeligheter må Kristi følgesvenner ikke miste motet, for å vitne om evangeliet er, og vil alltid være, et motsigelsens tegn.
La oss ta ordene fra Herren Jesus til vårt hjerte: "Salige er de som sørger, for de skal finne trøst ... Salige er de som hungrer og tørster etter Guds rettferd, for de skal få stillet sin sult ... Ja, salige er dere, når dere for min skyld blir spottet og forfulgt, og all slags ondskap blir løyet dere på, gled dere og fryd dere da! For en stor lønn venter dere i himmelen" (Matt 5,4-12). La oss fornye "løftet vi gir om å være tilgivende, og om å tilgi når vi påkaller Guds tilgivelse i Fadervår. Vi fastlegger selv betingelsene og utstrekningen av den barmhjertighet vi ber for når vi sier: "Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss" (Matt 12,6). (17) Vold blir ikke overvunnet gjennom vold. Må våre skrik av smerte alltid bli fulgt av tro, av håp og av vitnesbyrd om vår kjærlighet til Gud. Jeg uttrykker også mitt håp om at det i Vesten, og særlig i Europa, vil bli slutt på fiendtlighet og fordommer mot kristne, fordi de har besluttet å orientere sine liv på en måte som faller sammen med verdiene og prinsippene som blir uttrykt i evangeliet. Må Europa snarere bli forsonet med sine egne kristne røtter, som er grunnleggende for å forstå verdensdelens fortid, nåtid og fremtidige rolle i historien. På denne måten vil den komme til å erfare rettferdighet, enighet og fred ved å dyrke en oppriktig dialog med alle folk.
Religionsfrihet, veien til fred
15. Verden trenger Gud. Den trenger universelle og forente etiske og åndelige verdier, og religion kan tilby et verdifullt bidrag til det som søkes: Å bygge opp en rettferdig og fredelig sosial orden på de nasjonale og internasjonale plan.
Fred er en gave fra Gud, og på samme tid en oppgave som aldri blir helt fullført. Et samfunn forsonet med Gud er nærmere freden, som ikke bare er fravær av krig eller resultatet av militær eller økonomisk overmakt, og avgjort ikke av bedrag eller fiks manipulering. Fred er snarere resultatet av en renselsesprosess, og av en kulturell, moralsk og åndelig fremgang som involverer hvert individ og folk - en prosess der menneskelig verdighet blir fullt ut respektert. Jeg inviterer alle dem som ønsker å skape fred, særlig de unge, til å lytte til stemmen som taler til dem i deres hjerter. Da vil de i Gud finne det stabile referansepunktet for å oppnå autentisk frihet, den uuttømmelige styrken som kan gi verden en ny retning og ånd, og overvinne fortidens feil. Sagt med ordene til pave Paul VI, som med visdom og klarsyn innstiftet Verdensdagen for fred: "Det er fremfor alt nødvendig å bringe fred med andre våpen - forskjellige fra dem som er bestemt til å drepe og utrydde menneskeheten. Det som mer enn noe annet trengs, er moralske våpen, de som gir styrke og prestisje til internasjonal lov - i første rekke å opprettholde pakter." (18) Religionsfrihet er et autentisk fredsvåpen, med en historisk og profetisk misjon. Fred bringer til full blomstring de dypeste kvaliteter og potensialer i den menneskelige person - kvaliteter som kan forandre verden og gjøre den bedre. Dette gir håp om en fremtid med rettferdighet og fred, også når man blir stilt overfor alvorlig urettferdighet og materiell og moralsk fattigdom. Må alle menn og kvinner, og samfunn på ethvert nivå og i hver del av jorden, snart bli i stand til å erfare religionsfrihet, veien til fred!
Fra Vatikanet, 8. desember 2010.
FOTNOTER:
1. Jfr Benedikt XVI: Encyklikalt brev Caritas in Veritate, 29, 55-57.
2. Jfr Annet Vatikankonsil, Erklæring om religionsfrihet Dignitatis Humanae, 2.
3. Jfr Benedikt XVI: Encyklikalt brev Caritas in Veritate, 78.
4. Jfr Annet Vatikankonsil, Erklæring om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner Nostra Aetate, 1.
5. Id., Erklæring om religiøs frihet Dignitatis Humanae, 7.
6. Benedikt XVI: Tale til generalforsamlingen i FN 18. april 2008.
7. Jfr Annet Vatikankonsil, Erklæring om religiøs frihet Dignitatis Humanae, 2.
8. Johannes Paul II, Tale til deltagere i OEECs parlamentmøte 10. oktober 2003.
9. Jfr Benedikt XVI: Encyklikalt brev Caritas in Veritate, 11.
10. Jfr Annet Vatikankonsil, Erklæring om religionsfrihet Dignitatis Humanae, 1.
11. Jfr Cicero: De Invenione, 11, 160.
12. Benedikt XVI: Tale til representanter for andre religioner i Storbritannia, 17. september 2010.
13. Jfr Annet Vatikankonsil, Erklæring om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner, Nostra Aetate, 2.
14. Ibid.
15. Super Evangelium Joannis, 1, 3.
16. Jfr. Benedikt XVI, Tale til sivile myndigheter og diplomatiske korps på Kypros, 4. juni 2010.
17. Paul VI: Budskap for Verdens Fredsdag 1976.
18. Ibid.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (31. desember 2010)