Den salige Helena Emilia Aiello (it: Elena) ble født den 10. april 1895 i Montalto Uffugo i provinsen Cosenza i regionen Calabria. Etter at moren døde i 1905, var Helena hjemme så hun kunne hjelpe sin far i familiens skredderbutikk og gjøre husarbeid, men også hjelpe de fattige og syke. Hun ønsket å bli ordenssøster og elske Gud i lidelsen. Hun valgte «Instituttet for Søstrene av det dyrebare blod», som hun hadde fått sin skolegang hos, men ble alvorlig syk. Hun gjennomled smertefulle operasjoner uten bedøvelse med heroisk tro, men ble utvist fra kongregasjonen og sendt hjem for å dø. Men så viste Jesus seg for henne og sa at hun skulle komme seg, men at hun på Langfredag hvert år skulle lide Hans smerter på korset. Og slik ble det, hvert år svettet Helena blod og fikk stigmata på kroppen, men på påskeaften hadde arrene mirakuløst forsvunnet.
Hennes venninne Luigia Mazza var også ivrig etter å bli ordenssøster, så de to flyttet til Cosenza og grunnla instituttet «Minstesøstre av Vår Herre Jesu Kristi lidelse» (Suore Minime della Passione di Nostro Signore Gesù Cristo – MP). Moder Helena ble superior og bygde sin religiøse familie på ydmykhet, veldedighet og offer. Som modell brukte de Jesu lidelse og nestekjærlighetens forrang som bevitnet av den hellige Frans av Paola (1416-1507), grunnlegger av Minstebrødrene. Hennes kongregasjon var en del av Kirkens oppdrag med å gjenopprette det sosiale nettverket i sin tid og hjelpe svake og trengende, spesielt barn i nød.
Moder Helena dro til Roma for åpningen av et nytt hus i Via Dei Baldassini, og der døde hun den 19. juni 1961, 66 år gammel. Uforklarlige mirakler og oppsiktsvekkende omvendelser skjedde fra dagen etter hennes død og frem til i dag. Moder Helena hviler i kapellet i moderhuset i Via dei Martiri 9 i Cosenza. Den 22. januar 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. april 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Den salige Frans Paleari (it: Francesco) ble født den 22. oktober 1863 i Pogliano Milanese i provinsen Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han bodde i et hus med nummer 27 i gaten som nå er oppkalt etter ham. Hans foreldre var fattige, men troende bønder. Franceschino (lille Frans) vokste ikke mye og skulle alltid være heller liten av vekst og slank av kroppsbygning. Sognepresten i Pogliano så i ham alle gode tegn på et prestekall, og takket være økonomisk hjelp fra «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn» (Piccola Casa della Divina Provvidenza) i Torino i regionen Piemonte, som var grunnlagt av den hellige Josef Benedikt Cottolengo (1786-1842), kunne han begynne på seminaret der. Etter å ha gjennomgått alle nødvendige studier, ble han presteviet den 18. september 1886 i en alder av 23 år, med en pavelig dispensasjon for sin unge alder. Etter hvert ble han bare kalt «Den lille presten av Cottolengo»., Han krydret alt han gjorde med sitt umiskjennelige smil, som gjorde ham elsket av alle. Han ble medlem av sekularprestkongregasjonen «Prester av Den hellige Treenighet», nå «Presteselskapet av St. Josef Benedikt Cottolengo» (Societas Presbyterorum Sancti Iosephi Benedicti Cottolengo – SSC).
Den unge presten fikk i oppdrag å undervise i latin for studentene i Cottolengo. Han underviste i mange år, alltid flittig, forberedt, tålmodig og overbevisende med sitt vanlige smil. Etter hvert kom det flere og flere forespørsler fra bispedømmet Torino, og i mer enn førti år var han skriftefar og åndelig veileder for bispedømmets presteseminar og ble også en berømt predikant. Han ble også provikar for erkebispedømmet Torino, og fra 1922 kannik av Corpus Domini. Han var en klok rådgiver for biskopen og for bispedømmet, selv om noen, kanskje av misunnelse, satte nesen i været og mente at med hensyn til intelligens og evner, kunne man i Torino ha funnet noen bedre. Alle som kom i kontakt med ham, sluttet aldri å undre seg over den utrolige mengden arbeid han klarte å utføre.
I 1936 ble den 73-årige p. Paleari rammet av flere hjerteinfarkt, noe som tvang ham til absolutt ro. Naglet til sitt kors av sykdom var det snakk om en langsom dødskamp for hans klare og livlige sinn. Med tårer i øynene sa han til dem som kontaktet ham: «Vi må være i Guds hender, som en ball i hendene på et lekende barn. Jo sterkere ballen blir kastet i bakken, jo høyere spretter den opp». Hans sykerom ble som et kapell, hvor han med et barns enkelhet fortsatte å adlyde alle. Etter flere dager med dødskamp døde han den 7. mai 1939 i Torino, etter tre år med lidelser hvor hans vitalitet langsomt døde hen.
Den 6. mai 1946 ble hans levninger flyttet fra kirkegården i Torino til kirken i Cottolengo og bisatt nær grunnleggeren Josef Benedikt Cottolengo. Cottolengo-instituttet har en regel om ikke å bruke ressurser på saligkåringsprosesser for sine medlemmer, men den 11. juni 1947 gjorde de et unntak og åpnet en prosess for Don Francesco Paleari. Den 6. april 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. desember 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han var den første presten fra Cottolengo som er saligkåret etter grunnleggeren Josef Benedikt Cottolengo selv.
Disse to nye salige er nummer 809 og 810 i pave Benedikts pontifikat, i 95 seremonier. Paven har presidert ved bare to av disse seremoniene, nemlig saligkåringene av John Henry Newman i England og pave Johannes Paul II i Roma. Pave Benedikt har ledet Kirken i snart 6 ½ år, og da forgjengeren Johannes Paul II hadde regjert like lenge (mars 1985), hadde han foretatt 171 saligkåringer. Til gjengjeld har pave Benedikt redusert antallet helligkåringer. Han har til nå helligkåret 34 personer (det kommer tre nye i oktober), mens pave Johannes Paul II hadde helligkåret 110 på samme tidspunkt (103 av dem riktignok i én seremoni, de hellige Korea-martyrene). Han endte opp med 1345 saligkåringer og 483 helligkåringer i sitt pontifikat.
Katolsk Informasjonstjeneste – Oslo (pe)