Pavens tale til Den romerske rota ved åpningen av rettsåret 2013

Det er katolsk lære at det mellom døpte kun kan eksistere ekteskap som er sakrament. Derved oppstår spørsmålet om slikt ekteskap der den personlig tro mangler, må være ugyldig ettersom sakramentmottagelse hos voksne forutsetter tro. Foranlediget av at man er inne i «Troens år», var det denne problemstilling som paven avveiet i årets tale. Selv om manglende personlig tro ved ekteskapsinngåelse ikke uten videre fører til at ekteskapet blir ugyldig, understreket paven troens store positive betydning i et ekteskap.

Talen ble holdt i Sala Clementina lørdag 26. januar 2013. Oversatt til norsk av msgr. Torbjørn Olsen.

Pave Benedikt XVI

TALE I ANLEDNING ÅPNINGEN AV RETTSÅRET [2013] VED DOMSTOLEN DEN ROMERSKE ROTA

Kjære dere som virker ved domstolen Den romerske rota!

Det er for meg en glede å møte dere i anledning åpningen av rettsåret. Jeg takker deres dekan, msgr. Pio Vito Pinto, for de tanker han gav uttrykk for i dere alles navn og som jeg tar til hjertet. Dette møte gir meg mulighet til på nytt å understreke min verdsettelse av og aktelse for den høye tjeneste som dere yter Peters etterfølger og hele Kirken, og om ikke annet så for å spore dere til stadig større iver på et sikkert besværlig område, men verdifullt for sjelenes frelse. Prinsippet at salus animarum [sjelenes frelse] er den øverste lov i Kirken (jf. CIC, kan. 1752), må være dere ganske bevisst og hver dag i deres arbeid finne det nedslag som det har krav på.

Med Troens år som kontekst vil jeg på en særskilt måte feste meg ved noen aspekter ved forholdet mellom tro og ekteskap under iakttagelse av den aktuelle troskrise som berører forskjellige deler av verden, og som fører med seg en krise i det ekteskapelige samliv med all den byrde av lidelse og savn som dette innebærer, også for barna. Vi kan ta som utgangspunkt den alminnelige språklige rot som begrepene fides [tro] og foedus [pakt] har på latin. Det er med dette siste ord at Den kanoniske lovbok betegner ekteskapets naturlige realitet som ugjenkallelig pakt mellom mann og kvinne (jf. kan. 1055 § 1). Den gjensidige betroelse til hverandre er når det kommer til stykke, det ufrakommelige grunnlag for enhver pakt eller allianse.

På det teologiske plan antar forholdet mellom tro og ekteskap en enda dypere betydning. Skjønt det ekteskapelige bånd er en naturlig realitet, er det jo mellom døpte av Kristus opphøyet til verdighet av sakrament (jf. ibidem).

Den uoppløselige pakt mellom mann og kvinne krever ikke med sikte på sakramentaliteten brudefolkenes personlige tro; for det som kreves som minste nødvendige vilkår, er intensjonen om å gjøre det som Kirken gjør. Men selv om det er viktig ikke å blande intensjonsproblematikken med den om de ekteskapsstiftendes personlige tro, er det dog ikke mulig totalt å adskille dem. Som den internasjonale teologiske kommisjon lot bemerke i et dokument fra 1977 at «i tilfelle der det ikke finnes noe spor av tro på denne måte (med betydningen som ligger i begrepet «credenza», disposisjon til å tro) og heller ikke noe lengsel etter nåden eller etter frelsen, oppstår problemet å vite om den generelle og virkelig sakramentale intensjon som vi har talt om, i realiteten er til stede eller ikke, og om ekteskapet er gyldig stiftet eller ikke» (Den katolske lære om ekteskapets sakrament [1977], 2.3: Dokumenter 1969-2004, vol. 13, Bologna 2006, s. 145). Den salige Johannes Paul II presiserte dog da han for ti år siden vendte seg til denne domstol at «et forhold hos brudefolkene som ikke rommer den overnaturlige dimensjon ved ekteskapet, kan gjøre dette kirkerettslig null verd alene når det berører gyldigheten på det naturlige plan som er stedet hvor det sakramentale tegn setter inn» (ibidem.). Omkring denne problematikk vil det – fremfor alt i den aktuelle kontekst – være påkrevd med noen ytterligere refleksjoner.
Den nåværende kultur, merket av en utpreget etisk og religiøs subjektivisme og relativisme, stiller mennesket og familien overfor harde utfordringer. I første omgang overfor spørsmålet om selve det å være i stand for mennesket som sådan til å binder seg og om en binding som varer hele livet, virkelig er mulig og svarer til menneskets natur, eller om det ikke er slik, men derimot heller står i motsetning til dets frihet og til dets selvrealisering. Dette utgjør en del av en utbredt mentalitet, nemlig tanken på at mennesket blir seg selv ved å forbli «autonom» og ved å tre inn i kontakt med en annen alene når det formidler relasjoner som man kan avbryte i ethvert øyeblikk (jf. tale til Den romerske kurie [21. desember 2012]; L’Osservatore Romano, 22. desember 2012, s. 4). Ingen kommer utenom at som valget til mennesket som sådan om å binde seg med et bånd som varer hele livet, er influert av enhvers grunnleggende perspektiv og da ut fra om det er forankret på et rent menneskelig plan eller det må ses i lys av troen på Herren. Alene ved å åpne seg for Guds sannhet er det jo mulig å forstå og realisere i livets konkrethet, også i det ekteskapelige og familiære, sannheten om mennesket som hans barn, gjenfødt i dåpen: «Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» (Joh 15,5) Således lærte Jesus sine disipler og han minnet dem om at mennesket som sådan er substansielt ute av stand til på egen hånd å forstå hva som er nødvendig for å oppnå det virkelig gode. Forkastelse av den guddommelige hensikt fører som konsekvens til en dyp forvirring i alle menneskelige relasjoner (jf. tale til den internasjonale teologiske kommisjon [7. desember 2012]: L’Osservatore Romano, 8. desember 2012, s. 7), inklusiv den ekteskapelige, og fører lett til en forståelsesvillfarelse om frihet og selvrealisering som sammen med flukten fra tålmodig utholdelse av lidelse dømmer mennesket til å lukke seg inn i sin egoisme og egosentrisme. Derimot gir aksepten av troen at mennesket blir i stand til å gi av seg selv for bare «når det åpner seg for den andre, for de andre, for barna, for familien… når det lar seg selv forme i lidelsen, oppdager det omfanget ved det å være en menneskelig person» (tale til Den romerske kurie [21. desember 2012]: L’Osservatore Romano, 22. desember 2012, s. 4).

Troen på Gud støttet av den guddommelige nåde er følgelig et meget viktig element for å leve ut den gjensidige givelse og den ekteskapelige troskap (katekese ved generalaudiens [8. juni 2011]: Insegnamenti VII/I [2011], s. 792-793). Det er ikke hensikten med dette å hevde at troskapen likesom de andre egenskaper ikke er mulig i det naturlige ekteskap stiftet mellom udøpte. Dette mangler jo ikke de goder som «utgår fra Gud Skaperen og inngår på en inkoativ måte i den ekteskapelige kjærlighet som forener Kristus og Kirken» (Den internasjonale teologiske kommisjon, Den katolske lære om ekteskapets sakrament [1977], 3.4: Documenti 1969-2004, vol. 13, Bologna 2006, s. 147). Sikkert det å lukke seg for Gud eller forkastelsen av den sakrale dimensjon ved den ekteskapelige forbindelse og dens verdier i nådens orden gjør den konkrete kroppsliggjørelse av ekteskapets meget høye forbilde slik det er blitt forstått i Kirken ut fra Guds plan, besværlig, og det kan komme til å underminere selve gyldigheten av denne pakt, slik som det er tatt opp i konsolidert rettsforståelse ved denne domstol; det handler da om forkastelse av prinsippet om selve den ekteskapelige forpliktelse til troskap foruten av de øvrige essensielle elementer eller egenskaper ved ekteskapet.

I det berømte brev til sin hustru der Tertullian taler om det ekteskapelige liv preget av troen skriver han at kristne ektefolk «i sannhet er to i ett eneste kjød, og hvor kjødet er ett, er ånden én. Sammen ber de, sammen kaster de seg ned og sammen faster de; den ene belærer den andre, den ene ærer den andre, den ene støtter den andre» (Ad uxorem libri duo, II, IX: PL 1, 1415B-1417A). I lignende ordelag uttrykker den hellige Klemens av Alexandria seg: «Dersom det imidlertid bare er én Gud for begge, så er det jo for begge en eneste Oppdrager – Kristus –, én er Kirken, én er visdommen, én er bluferdigheten, vi har føden felles, ekteskapet forener oss… Og dersom livet er felles, er også nåden, frelsen, dyden, moralen felles» (Pædagogus, I, IV, 10.1: PG 8, 259B). De helgener som har levd den ekteskapelige og familiære forbindelse i et kristent perspektiv, er blitt i stand til å overkomme også mer utfordrende situasjoner, ja sågar oppnå ektefellens og barnas helliggjørelse med en kjærlighet stadig styrket av en solid tiltro til Gud, av en sikker religiøs fromhet og av et intenst sakramentalt liv. Særlig disse erfaringer, preget av troen, får oss også i dag til å forstå det særlig verdifulle i offeret båret frem av en ektefelle som er blitt forlatt eller som har gjennomgått en skilsmisse, dersom vedkommende – idet han eller hun anerkjenner uoppløseligheten av et gyldig ekteskapsbånd – ikke inngår «noe ny forbindelse… Et slikt eksempel på kristen troskap og konsekvens er et verdifullt vitnesbyrd for verden og for Kirken» (Johannes Paul II, den ap. formaning Familiaris consortio [22. november 1981], 83: AAS 74 [1092], s. 184).
Til slutt vil jeg kort stanse ved bonum coniugum [det beste for ektefellene]. Troen er viktig i realiseringen av det autentiske ekteskapelige gode som simpelthen består i viljen til alltid og uansett det gode for den andre, i form av et ekte og uoppløselig consortium vitæ [livsfellesskap for livet]. I sannhet i kristne ektefellers forsett om å leve et ekte communio coniugalis [ekteskapelig fellesskap] er det en egen troens dynamikk gjennom hvilken confessio [bekjennelsen], det personlige svar på frelsesbudskapet, trekker den troende inn i Guds kjærlighetshandling. «Confessio» og «caritas» er «de to måter som Gud trekker oss inn, gjør oss til handlende som med ham, i ham og for humaniteten, gjennom hans skaperverk… „Confessio“ er ikke en abstrakt ting, den er „caritas“, den er kjærlighet. Alene slik er den i virkeligheten avglansen av den guddommelige sannhet som – som sannhet – også er uadskillelig fra kjærligheten» (meditasjon under første generalsamling under bispesynodens XIII ordinære generalforsamling [8. oktober 2012]: L’Osservatore Romano, 10. oktober 2012, s. 7). Alene gjennom kjærlighetens flamme er Evangeliets nærvær ikke mer bare ord, men levd virkelighet. Med andre ord, dersom det er sant at «troen uten kjærlighet ikke bærer frukt og kjærligheten uten tro ville være en følelse konstant rammet av tvil», må man konkludere med at «tro og kjærlighet krever hverandre, slik at den ene tillater den andre å gå sin vei» (den ap. skrivelse Porta fidei [11. oktober 2011], s. 14: L’Osservatore Romano, 17-18. oktober 2011, s….)
Dersom dette da gjelder i den større kontekst av felleslivet, må det gjelde desto mer i den ekteskapelige forbindelse. Det er i denne – virkelig – at troen gjør at ektefellenes kjærlighet vokser og bærer frukt idet den gir rom for Den treenige Guds nærvær og gjør selve det ekteskapelige liv, slik det blir levd ut, til «det glade budskap» for verden.

Jeg aksepterer vanskelighetene, sett fra en juridisk og praktisk synsvinkel, med å komme til kjernen av det essensielle element ved bonum coniugum, spesielt under forutsetningen om forholdet til tilfellene med inkapasitet [det ikke å være i stand til noe] (jf. CIC, kan. 1095). Bonun commune får relevans også på området konsens-simulering. Sikkert i sakene underkastet deres pådømmelse vil etterforskningen in facto [om det faktiske forhold] være for å akseptere det eventuelle grunnlag for dette nullitetspunkt, som fortrinnlig nullitetspunkt eller koeksistent med et annet punkt blant de tre augustinske «goder», avkommet, eksklusiviteten og varigheten. Man må således ikke se bort fra betraktningen som kan gi seg i noen tilfeller, der selve mangelen særlig på trostilslutning kan ha avgjørende innflytelse på det beste for ektefellene og således utelukke selve konsensusen; f.eks. i tilfelle av forvirring fra den ene av partene, forårsaket av en villfarelse mht. det ekteskapelige bånd, paritetsprinsippet, ja, i tilfelle av forkastelse av den tosidige forbindelse som kjennetegner ekteskapsbåndet, i forbindelse med den mulige koeksistente eksklusjon av troskap og av bruken av samkvem på humano modo [menneskelig vis].

Med de foreliggende betraktninger har jeg sikkert til hensikt ikke å hevde en lett form for automatikk mellom mangelen på tro og den ekteskapelige forbindelses ugyldighet, men mer å tydeliggjøre at slik mangel kan – skjønt ikke nødvendigvis – berøre også ekteskapets goder, ut fra det forhold at henvisningen til den naturlige orden villet av Gud henger sammen med den ekteskapelige pakt (jf. 1 Mos 2,24).

Kjære brødre, jeg nedber Guds hjelp over dere og over alle dem i Kirken som vier seg til å sikre sannheten og rettferdigheten med henblikk på ekteskapets sakrale bånd og derved også den kristen familie. Jeg betror dere til den hellige Marias beskyttelse, Kristi mor, til den hellige Josefs beskyttelse, verneren av familien fra Nasaret, den stille og lydige iverksetter av frelsens guddommelige plan, samtidig som jeg gjerne lyser den apostoliske velsignelse over dere og deres kjære.