Biskop Eidsvigs preken ved høymessen i Rouen

Søndag 19. oktober ble det feiret fransk/norsk pontifikalmesse i katedralen i Rouen i forbindelse med 1000-årsfeiringen av Olav den Helliges dåp. Biskop Eidsvigs preken kan leses under.

Se en billedstrøm fra dagene i Rouen (klikk på bildene for å få informasjon)

Kjære erkebiskop og broder i bispeembedet, Jean-Charles Descubes,

Det er en stor ære og glede sammen med Dem å kunne feire messen i Deres katedral ved dette jubileum for St. Olavs omvendelse og dåp. Deres forgjenger, erkebiskop Robert forberedte selv det norske kongsemnet til dåpen, som skjedde her; av Roberts bror hertug Richard lærte Olav hva et sivilisert og moderne statsstyre innebar. Hva vi kaller Olavs norske kristenrett – hvor den svake for første gang i vår historie oppnådde beskyttelse mot den sterke – hadde vært utenkelig uten kongens læretid i Rouen. Jeg tør legge til at Olav forstod at han kom til sin egne, og han ble mottatt som en landsmann – ifølge den norske saga og andre gode kilder.

Tør jeg på vegne av alle de norske pilegrimer, med biskop preses, Helga Byfuglien, og Nidaros biskop, Tor Singsaas, i spissen si at vi er blitt mottatt som venner og forbundne av Dem og Deres medarbeidere? For oss skjer den viktigste del av vår feiring av Olav den helliges dåp nettopp her i Rouen, i fellesskap med byens erkebiskop og katolske og evangeliske kristne. Vi håper å kunne motta Dem som vår gjest og venn i Trondhjem og på Stiklestad i nær fremtid.

Det er med ydmyk glede vi har med en relikvie av Olav den hellige. Igjen er han nærværende i denne kirke og by hvor han overgav seg til Kristus. Som han ber for Norge, stoler vi på hans forbønn for dere.

Det evangelium vi har hørt, må ha vært godt kjent av kong Olav. Hans innfallsvinkel var ikke den samme som vår, for han var den norske Cæsar. Hvilke feil og svakheter Olav enn må ha hatt, han så monarkens begrensninger: Ingen skulle gi ham det som tilkommer Gud. I moralsk og åndelig henseende var han underlagt – og ville være underlagt – sakramental autoritet, selvom han ikke var i stand til følge Kirkens bud til fullkommenhet. Så feirer vi da heller ikke hans fullkommenhet, men hans omvendelse fra det som står Gud imot. Omvendelsen var en varig innflydelse i hans liv; han vendte tilbake til den, ofte med god grunn. Men, for konger som for andre gjelder det at vi dømmes av Gud ut fra det vi vil og ikke for våre tilkortkommelser.

Olav overvant til slutt det onde ved å gi sitt liv hen for den kristne rett, for Norges enhet, forat hans folk ikke skulle bli underlagt vilkårlig og fremmed styre. Han var den første, tror jeg, av elleve europeiske herskere som ble gitt titelen Rex perpetuus; hans kongstanke skulle også lede hans efterfølgere og gi folket trygghet. I generasjon på generasjon holdt folket monarken ansvarlig for Olavs forrang, for deri lå deres rettssikkerhet. Minst to av våre konger i det 20. århundre, Haakon og Olav, var seg denne arv bevisst, særlig i krigsårene med fremmed okkupasjon.

Det norske myntvesen lå naturligvis under kongens myndighet, og Olav lot slå sølvmynt med korset på den ene og sitt eget bilde på den annen side. Symbolikken her er klar: Korset var overordnet; kongen var underordnet. Korset var det blivende seierstegn; kongens makt var begrenset av tid. Dette stred nok imot vikingenes instinkter, for det var bare deres styrke eller svakhet som begrenset deres makt. De romerkse keisere så seg selv i guddoms glans, og alle undersåtter var forpliktet til å ofre på monarkens alter. Kong Olav adlød altså en høyere lov. Når han utsyrte mynten med Kristi kors, så han seg selvsom undersått, han stilte seg under korset. Kristus er den mektigste Herre; også kongen skulle avlegge regnskap for ham, i skriftemålet såvel som ved det jordiske livs slutt.

Olav visste godt hva keiserens er. Uten lov og en rettferdig stat – for Norges del betydde det kongemakt den gang – er landet nettopp lovløst og makt utøves vilkårlig. Her har ingenting forandret seg. Millioner av mennesker i vår egen tid regjeres av selvforherligende herskere som ikke holder seg selv ansvarlige for menneskerettigheter og lov, enn si for Gud.

Når vi norske pilegrimer gjester Rouen, vender vi tilbake til vår kirkes begynnelse. Den betydde omvendelse fra synd og ondskap for kong Olav. Vi minnes idag vår egen dåpspakt og vårt kall til omvendelse, og vi forplikter oss på ny til å gi Gud hva Guds er.

Hellige Olav, be for oss.
Alle Frankrike og Norges hellige, be for oss.