Kardinal Óscar Andrés Rodríguez Maradiaga SDB, erkebiskop av Tegucigalpa i Honduras, er blant pave Frans' nærmeste rådgivere og ble i april 2013 utnevnt til koordinator for kardinalkommisjonen som rådgiver paven om reform av Den romerske kurie.
Den 71 år gamle salesianeren er også president i Caritas Internationalis, og besøkte denne uken Norge i anledning Caritas Norges 50-årsjubileum.
I et videointervju med Katolsk Informasjonstjeneste snakker kardinalen om den pågående kuriereformen, bispesynoden om familien, pave Frans' prioriteringer, katolsk sosiallære og Caritas Norges 50-årsjubileum.
Noen høydepunkter
Om kuriereformen: Kuriereformen er ifølge Maradiaga helt nødvendig for å tilpasse seg en ny virkelighet. Reformen har så langt vært «krevende» men er i ferd med å bære frukter. Kardinalkommisjonen samler inn all informasjon og ulike forslag fra bispedømmer og enkeltpersoner. Kommisjonen analyserer også arbeidet og organiseringen til alle dikasterier i Den romerske kurie, mer enn 30 ulike enheter. Det store antallet «vanskeliggjør pavens arbeid» og er en av grunnene til reformen.
En av kommisjonens hovedideer er opprettelsen av en Kongregasjon for legfolket. Både biskoper, prester og ordensfolk har egne kongregasjoner, men «majoriteten» av de troende, legfolket, har det ikke, kun et pavelig råd, fremhever kardinalen. Maradiaga ser for seg at denne kongregasjonen kan ledes av et ektepar. Det er ikke nødvendig for alle kongregasjoner å ha «mange biskoper og prester» som medlemmer, sier han. Legfolk kan også spille en sentral rolle.
Bispesynoden om familien: Bispesynoden var «ikke en fiasko» men første del i en lengre prosess hvor synodefedrene jobber etter tre hovedlinjer: «observere, bedømme og handle». Synoden i oktober dreide seg om det første punktet, «å observere», sier Maradiaga.
Manglende flertall for synodens kanskje mest kontroversielle og omdiskuterte spørsmål, kommunion til skilte gjengifte og pastorale tilbud til homofile, «betyr ikke nødvendigvis at de ble forkastet» da disse allikevel fikk en del tilslutning blant synodefedrene, fremhever kardinalen.
Å berøre kontroversielle emner «er bra» fordi det fører til «dypere refleksjon», for eksempel rundt spørsmålet om kommunion til skilte gjengifte.
På spørsmål om vi parallellt med bispesynoden var vitne til en egen "mediesynode", svarer Maradiaga at pressen «alltid leter etter overskrifter», og at enkelte mediers fremstilling av at kirkens enhet nå er truet, er en «falsk iakttagelse».
Pave Frans' stil og prioriteringer som en latinamerikansk pave:
Paven «later ikke som om han vet alt» men opptrer «slik han alltid har gjort». Paven er helt avhengig av å være «nær folket», og i forbindelse med de daglige messene i Casa Santa Marta hilser han personlig på alle de rundt 80 messedeltagerne. Hans levesett er «vakre tegn» og en naturlig følge av pavens og de latinamerikanske biskopers tese om «forrang for de fattige».
Kirkens sosiallære og «likegyldighetens globalisering»:
Pave Frans har gjentatte ganger kritisert det han kaller «likegyldighetens globalisering». Kirkens rolle i å bekjempe denne er helt sentral, da Evangeliets kjerne er budet om å elske din neste, fremhever kardinalen.
Da paven hørte om bårforliset i Lampedusa i 2013, ønsket han umiddelbart å reise dit fordi saken fikk for lite medieoppmerksomhet, forteller salesianeren. Takket være pavens besøk «kom problemet igjen på dagsorden i mediene», noe som gjorde det lettere å hjelpe.
Paven «ønsker å besøke de fattigste landene», sier Maradiaga, og besøket til Albania «var utenkelig» bare for noen år siden. Fokuset på Asia er også nødvendig da 60% av verdens befolkning bor der.
Kardinalen er «overbevist om» at det kapitalistiske systemet «de senere år har blitt mer brutalt» og ikke evner å se at forskjellene globalt sett øker. Norge er her et unntak, sier Maradiaga, og fremhever norske stortingspolitikeres moderate lønn, noe som viser Norges fokus på «sosial rettferdighet».