Den 62-årige Romero ble den 24. mars 1980 skutt og drept av en ukjent gjerningsmann mens han sto ved alteret under en messe i et sykehuskapell. Erkebiskopen hadde gjennom sin utrettelige innsats for de fattiges og undertryktes rettigheter pådratt seg reaksjonære krefter i landets hat. Morderens oppdragsgiver var sannsynligvis militær, men bakgrunnen for ugjerningen har aldri blitt oppklart. I borgerkrigen i El Salvador mellom sikkerhetstropper, høyreorienterte dødsskvadroner og venstreorienterte geriljagrupper frem til 1992 ble rundt 75 000 mennesker drept.
I begynnelsen av februar 2015 anerkjente pave Frans Romero som martyr og åpnet dermed veien for en saligkåring. Prosessen for Romero ble åpnet i 1990 i San Salvador og senere fortsatt i Vatikanet. Men den ble flere ganger blokkert, fordi Romero av noen aktører i prosessen ble mistenkt for å være en representant for frigjøringsteologien, og i tillegg måtte det klargjøres om Romero ble drept på grunn av sin trosoverbevisning eller på grunn av sin politiske stillingtaken mot den daværende regjeringen. Pave Benedikt XVI (2005-13) friga prosessen i desember 2012, og pave Frans ga den nok et skyv fremover kort etter sitt valg i mars 2013.
Mange har ment og uttalt at de to «reaksjonære» pavene Johannes Paul II (1978-2005) og Benedikt XVI var motstandere av en saligkåring av Romero og gjorde alt de kunne for å blokkere prosessen. Men sakens postulator, erkebiskop Vincenzo Paglia, president for Det pavelige rådet for familien, avkrefter dette. Pave Johannes Paul II ble dypt rystet da han fikk høre om mordet på Romero, sier Paglia. To år etter Romeros døde sa paven til ham under en felles frokost: «Romero tilhører oss, han tilhører Kirken».
Problemet hadde bestått i «at Romero i El Salvador ikke bare hadde venner, men også mange fiender. Han ble bakvasket, og disse informasjonene kom også til Vatikanet». Kort etter at saligkåringsprosessen ble åpnet på bispedømmenivå i 1997, hadde noen kardinaler fra Latin-Amerika og fra Vatikanet blokkert prosessen. De forlangte at saken skulle overlates til Troslærekongregasjonen på grunn av teologiske uoverensstemmelser. Deretter begynte en vanskelig vei.
Paglia sier at «pave Johannes Paul II likevel alltid var overbevist om Romeros hellighet. Under sin reise til El Salvador i 1983 ba han lenge ved Romeros grav. Og i Det hellige år 2000 lot paven til og med hans navn tilføye i det liturgiske heftet for minnefeiringen for Martyrene fra det tyvende århundre. Han hadde bemerket at Romero manglet i listen over de nye martyrene». Også pave Benedikt XVI var grunnleggende en tilhenger av Romero, mener Paglia: «Han studerte saken nøye mens han ennå var prefekt i Troslærekongregasjonen og kjente hans skrifter. Han var overbevist om at Romero ikke var noen frigjøringsteolog i marxistisk betydning». Paglia mener at saken ikke var blokkert så lenge på grunn av innholdet, men snarere av opportune grunner. Paven sa til ham under en audiens den 20. desember 2012: «Nå har øyeblikket kommet til å videreføre saken».
Med pave Frans på Peters stol gikk saligkåringsprosessen svært raskt fremover, men det skjedde også en annen utvikling, sier sakens postulator: «Frem til da var det store flertallet i Vatikanet mot Romero, men da vi den 8. januar 2015 kunne forelegge for teologkommisjonen sakens Positio, altså det avsluttende dokumentet, var dommen enstemmig i Romeros fordel. Alt var plutselig helt annerledes. Det var mulig i løpet av kort tid å overvinne hindre som frem til da hadde virket uoverkommelige. Jeg er overbevist om at det var en guddommelig inngripen». Den 19. mars 2015 kunne han for første gang feire en messe ved graven til den nye martyren sammen med alle biskopene fra El Salvador.
Romero ble ikke i egentlig forstand henrettet in odium fidei, uti fertur, interfecti («formodentlig drept av hat til troen»), slik standardformuleringen er ved anerkjennelsen av et martyrium. Men i stedet døde han «av hat til en Kirke av Andre Vatikankonsil, som offentlig stiller seg på de fattiges side», erklærer erkebiskop Paglia. Denne forståelsen av Kirken finner man allerede i Gaudium et Spes, deretter i dokumentene fra den latinamerikanske bispekonferansen (CELAM) fra Medellin (1968) og Puebla (1979). Forståelsen av en Kirke på vandring, som tjener de fattige, ble hatet blant de ekstreme høyrepartiene i El Salvador. Paglia sier: «Regimet drepte alle prester som ville leve slik. Det var en kamp mot en Kirke som ville være nær det salvadoranske folket». Fra nå av har Kirken en bredere og dypere forståelse av martyriet. Mens den tidligere bare betraktet de som uttrykkelig ikke fornektet sin tro som martyrer, anerkjenner Kirken i dag også dem som blir drept av solidaritet med sin neste eller av kjærlighet til fred eller rettferdighet, som martyrer.
Et annet spørsmål skapte noe av forsinkelsen, nemlig martyriets vesen. Problemet for Roma var åpenbart at Romero ble myrdet av katolikker, altså av mennesker av samme tro som ham selv. Vanligvis har martyrer blitt drept av mennesker med en annen tro, som muslimer, protestanter, nazister eller kommunister. Martyrer blir normalt ikke «skapt» av katolikker, men av «den andre siden». Men kontroversen handlet først og fremst om mordet på Romero utelukkende skjedde «av hat til troen», eller om det var influert av politikk eller av hans åpne kritikk av regimet under borgerkrigen.
Kirken i El Salvador er fortsatt splittet, sier erkebiskop Paglia. Han er overbevist om «at Kirken i El Salvador gjennom denne saligkåringen igjen vil bli forent. Mange kan nå igjen tro på Kirken». I mellomtiden blir Romere anerkjent av alle som en universell personlighet. Anglikanerne har satt opp en statue av ham blant andre moderne martyrer på fasaden av Westminster Abbey, og FN har erklært hans dødsdag 24. mars til «Internasjonal dag for retten til sannhet om alvorlige brudd på menneskerettighetene og for ofrenes verdighet», til minne om hans martyrium.
Ved avslutningen av generalforsamlingen i Caritas Internationalis, Caritas-nettverket med rundt 165 medlemsorganisasjoner verden over, i Vatikanet den 17. mai 2015, ble det kunngjort at Oskar Romero blir skytshelgen for Caritas Internationalis. I begynnelsen av mars mottok den daværende presidenten for Caritas Internationalis, kardinal Oscar Andres Rodriguez Maradiaga, menneskerettighetsprisen «Oscar Romero» som deles ut av universitetet i Dayton i delstaten Ohio i USA. Under utdelingen sa han at Romero er en av dem som har inspirert Caritas’ arbeid i størst grad.
Regjeringen i El Salvador hadde invitert alle statsledere i Latin-Amerika til seremonien. Ifølge opplysninger fra regjeringen har følgende bekreftet sitt nærvær: Presidentene Rafael Correa av Ecuador, Orlando Hernández av Honduras, Juan Carlos Varela av Panama, visepresident Helio Fallas av Costa Rica og statsminister Dean Barrow av Belize samt delegasjoner fra Mexico, USA, Brasil, Chile, Columbia, Italia, Nicaragua og Uruguay. Fra Venezuela har det ennå ikke kommet noe svar.
Også utallige geistlige var kommet til San Salvador for saligkåringen av Monseñor Romero, som martyrbiskopen kalles i sitt hjemland. Ved siden av kardinalene Oscar Rodriguez Maradiaga (Honduras), Leopoldo Brenes (Nicaragua), Jose Luis Lacunza (Panama) og Jaime Ortega (Cuba) kunne eventuelt to kardinaler fra USA komme til El Salvador, opplyste organisatorene dagen før. I tillegg hadde femten erkebiskoper og rundt hundre biskoper tilsagt sitt nærvær.
Etter den offisielle opplesningen av saligkåringsdekretet ble et enormt portrett av Romero avduket. Åtte geistlige bar et glasskrin med Romeros blodflekkete skjorte over plassen, den skjorten han bar under messeklærne da han ble myrdet og som nå er en relikvie. Musikalsk ble den store saligkåringsmessen omrammet av et kor med medlemmer fra hele El Salvador, som blant annet fremførte et tonesatt dikt av forfatteren Francisco Andreas Escobar, som døde i 2010 og som skrev diktet umiddelbart etter mordet på Romero. «Hyrde, du som selv var et lam og et beundringsverdig eksempel i troen, måtte Gud motta din død og ditt blods offer», heter det i teksten. Melodien er komponert av Salvador Marroquín, som dirigerte koret.
Fredag og lørdag, dagen før og selve dagen for saligkåringen, var erklært som fridager av regjeringen etter anmodning fra Den katolske kirke, for at så mange som mulig skulle få anledning til å delta i seremonien. Sikkerhetsoppbudet var massivt, og 2 000 politifolk og 1 700 soldater deltok sammen med til sammen 45 000 medlemmer av sivilforsvaret, brannvesenet, Røde kors og andre organisasjoner. Allerede fredag kveld ble rundt et dusin gater i sentrum av San Salvadors sperret for bilkjøring. Fredag ettermiddag gikk en stor prosesjon fra katedralen i hovedstaden til plassen for saligkåringen, hvor mange troende overnattet i det fri. På kvelden var det planlagt en messe med den honduranske kardinal Rodriguez. Deretter fant det sted en bønnevake frem til 05.00.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)