Den hellige far Frans' budskap til den 53. Verdensdagen for bønn om kall
Kirken, kallenes mor
Kjære brødre og søstre,
jeg ønsker sterkt at alle døpte skal oppleve gleden over å tilhøre kirken i løpet av dette ekstraordinære Barmhjertighetsjubileet! Måtte de alle gjenoppdage at det kristne kallet, så vel som de spesielle kallene, fødes i Gudsfolkets skjød som gaver av den guddommelige barmhjertighet. Kirken er barmhjertighetens hjem og ”jordsmonnet” der kallet spirer, vokser og bærer frukt.
Derfor inviterer jeg dere alle, i anledning av den 53. Verdensbønnedagen for kall 2016, til å betrakte det apostoliske fellesskapet og takke for fellesskapets betydning for hver enkelts kallsreise. I bullen som forkynte det ekstraordinære Barmhjertighetsjubileet mintes jeg Beda den ærverdiges ord om Matteus’s kall: ”Miserando atque eligendo” (Misericordiae Vultus, 8). [I et intervju like før starten på Barmhjertighetsåret fortalte paven blant annet om sin egen kallsreise og hvorfor han valgte ”Miserando atque eligendo” som biskopsmotto.] Herrens barmhjertige handling tilgir våre synder og åpner oss for et nytt liv som tar form i kallet om etterfølgelse og misjon. Ethvert kall i kirken har sitt utspring i Jesu medlidende blikk. Omvendelse og kall er som to sider av samme medalje, og de henger sammen gjennom hele den misjonerende disippelens liv.
I sin apostoliske formaning Evangelii nuntiandi beskrev den salige Paulus VI stegene i evangeliseringen. Ett av disse stegene er tilhørigheten til det kristne fellesskapet (jf. nr. 23), altså til det fellesskapet der vi mottok vitnesbyrdet om troen og en klar forkynnelse av Herrens barmhjertighet. Denne innlemmelsen i fellesskapet omfatter hele det kirkelige livets rikdom, spesielt sakramentene. Og kirken er ikke bare stedet der man tror, men også en del av det vi tror på: Det er derfor vi i trosbekjennelsen sier ”Jeg tror på én ... Kirke”.
Guds kall blir formidlet i fellesskapet. Gud kaller oss til å være en del av kirken, og etter en viss modning i kirken, gir han oss et særegent kall. Kallsreisen foretar vi sammen med de brødrene og søstrene som Herren gir oss: Vi blir kalt sammen. Den kirkelige dynamikken er en motgift mot likegyldighet og individualisme. Den oppretter det fellesskapet derlikegyldigheten er blitt overvunnet av kjærligheten ettersom den krever at vi går ut av oss selv, stiller våre liv til tjeneste for Guds plan og tilegner oss hans hellige folks historiske situasjon.
På denne dagen, viet til bønn om kall, ønsker jeg å oppfordre alle troende til å ta sitt ansvar når det gjelder å ha omsorg for og å bedømme kall. Da apostlene lette etter noen som kunne ta Judas Iskariots plass, samlet Peter 120 brødre (jf. Apg 1,15); og for å velge de syv diakonene, ble disiplene kalt sammen (jf. Apg 6,2). Paulus gir Titus særskilte kriterier for å velge ut de eldste (jf. Tit 1,5-9). Fortsatt er det kristne fellesskapet alltid tilstede både når det gjelder spiringen av kall, og i deres opplæring og utholdenhet. (jf. den apostoliske formaningen Evangelii gaudium nr. 107).
Kallet fødes i kirken. Helt fra kallets begynnelse trengs det en passende "kirkefølelse". Ingen blir kalt utelukkende for en bestemt region, gruppe eller kirkelig bevegelse, men derimot for kirken og for verden. "Et sikkert tegn på at en nådegave er ekte er dens kirkelige karakter, dens evne til å føye seg harmonisk inn i Guds hellige folks liv, til alles beste" (Evangelii Gaudium, 130). Når unge mennesker svarer på Guds kall, blir deres kirkelige horisont utvidet, de blir i stand til å vurdere ulike nådegaver og slik foreta en mer objektiv bedømmelse. Fellesskapet blir på denne måten hjemmet og familien der kall fødes. Takknemlig opplever kandidatene fellesskapets formidling som et uunnværlig element for deres fremtid. De lærer å bli kjent med og elske brødre og søstre som går andre veier, og disse kjærlighetsbåndene styrker fellesskapet i hver enkelt.
Kallet vokser i kirken. I løpet av opplæringen trenger kandidatene til de forskjellige kallene å bli stadig bedre kjent med det kirkelige fellesskapet, for å overvinne den begrensede synsmåten som vi alle har i begynnelsen. I denne hensikt er det nyttig å gjøre noen apostoliske erfaringer sammen med andre medlemmer av fellesskapet, som for eksempel å bringe det kristne budskapet videre sammen med en god katekist; å oppleve evangeliseringen i periferiene sammen med et ordenssamfunn; å oppdage kontemplasjonens skatter ved å delta i livet i et kloster; å bli bedre kjent med ad gentes-misjonen i kontakt med misjonærer; å fordype seg i pastoralerfaringen med bispedømmets prester i menigheten og i bispedømmet. For de som allerede er under opplæring vil det kirkelige fellesskapet alltid fortsette å være det grunnleggende miljøet når det gjelder å forme dem, og de føler takknemlighet for dette fellesskapet.
Kallet blir støttet av kirken. Vår kallreise i kirken slutter ikke med den endelige forpliktelsen. Den fortsetter med vår beredvillighet til å tjene, holde ut og stadig lære. Den som har viet sitt liv til Herren er beredt til å tjene kirken der kirken trenger det. Paulus' og Barnabas' utsendelse er et eksempel på kirkelig beredvillighet. Etter å ha blitt sendt ut på oppdrag av Den hellige ånd og av menigheten i Antiokia (jf. Apg 13,1-4), vendte de tilbake til menigheten og fortalte om alt det Herren hadde gjort gjennom dem (jf. Apg 14,27). Misjonærer blir ledsaget og støttet av det kristne fellesskapet som forblir et livsviktig holdepunkt, - liksom det synlige hjemlandet som tilbyr trygghet til alle de som er på pilegrimsferd mot det evige livet.
Blant de pastorale medarbeiderne er prestene spesielt viktige. Gjennom deres tjeneste blir Jesu ord nærværende: "Jeg er porten inn til sauene [...] Jeg er den gode gjeteren" (Joh 10,7.11). Den pastorale omsorgen for kall er en grunnleggende del av deres sjelesorgtjeneste. Prestene ledsager både de som er på leting etter sitt kall og de som allerede har stilt sitt liv til tjeneste for Gud og fellesskapet.
Alle troende er kalt til å bli seg bevisst kallenes kirkelige dynamikk, slik at trosfellesskapene skal kunne, på Jomfru Marias eksempel, bli morsskjød som tar imot Den hellige åndens gave (jf. Luk 1,35-38). Kirkens moderlighet kommer til uttrykk i stadig bønn for kall og i arbeidet med å utdanne og følge opp alle de som fornemmer Guds kall. Moderligheten kommer også til uttrykk ved omhyggelig utvelgelse av kandidater til presteembedet og det gudviede livet. Til sist er kirken kallenes mor i hennes stadige støtte til alle dem som har viet sitt liv til å tjene andre.
Vi ber Herren om å gi alle som er på kallsreise en dyp følelse av tilhørighet til kirken, og vi ber Den hellige ånd styrke prestenes og alle de troendes fellesskap, dømmekraft, og åndelige farskap og morskap.
Barmhjertighetens Far, du som ga oss din Sønn for vår frelses skyld og som alltid holder oss oppe med din Ånds gaver, gi oss levende, brennende og glade kristne fellesskap, der livet som søsken springer ut og der de unges lengsel etter å vie seg til deg og til evangeliseringen blir vekket. Støtt fellesskapene i deres arbeid med å tilby adekvat kallskatekese og fremgangsmåter ved særlig innvielse. Gi visdom for å kunne bedømme kall, slik at storheten i din barmhjertige kjærlighet kan skinne overalt. Må Maria, Jesu mor og oppdrager, gå i forbønn for hvert kristent fellesskap slik at de - fruktbare ved Den hellige ånd - kan være utspring for ekte kall til tjenesten for Guds hellige folk.
Fra Vatikanet, 29. november 2015
Første søndag i advent
Frans
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse