Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 10. mai, et par dager før reisen til Fátima, holdt pave Frans sin tjueførste katekese om det kristne håpet og snakket om Maria, Guds tjenestekvinne og mor: Hun lytter og er lydig, tillitsfull og nærværende. «Ved Jesu kors sto hans mor». Maria «sto». Hun blir stående, og hun «bisto» også det første disippelfellesskapet.
Under audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. (Joh 19,25-27)
Det kristne håpet – 21. Håpets mor
Kjære brødre og søstre, god dag!
I denne katekeserekken om det kristne håpet skal vi i dag se på Maria, håpets mor. Maria måtte gjennom mange mørke netter i sitt liv som mor. Helt fra da hun dukker opp i evangeliene framstår hennes skikkelse som om hun skulle vært en figur i et drama. Det var ikke enkelt å svare «ja» til det som engelen innbød henne å være med på: Men selv om hun, denne kvinnen som ennå var i sin beste ungdom, ikke visste noe om hva som ventet henne, svarte hun et modig svar. I det øyeblikket ligner Maria på en av de mange mødrene i vår verden, som er modige til det ytterste når det gjelder å ta imot, i sitt morsliv, historien om et nytt menneske som blir til.
Dette «ja»-et er det første av de mange, lydige «ja» i hennes liv som mor. Så Maria framstår i evangeliene som en stille kvinne, som ofte ikke forstår alt det som skjer rundt seg, men som grunner over hvert ord og hver hendelse i sitt hjerte.
Denne innstillingen gir et meget vakkert innblikk i Marias sjeleliv: Hun er ikke en kvinne som blir nedtrykt når hun står overfor usikkerhet, spesielt ikke når alt later til å gå den gale veien. Heller ikke er hun en kvinne som protesterer voldsomt, som forbanner livets ofte ublide tilskikkelser. Hun er i stedet en kvinne som lytter – ikke glem at å håpe er nært forbundet med å lytte. Maria er en kvinne som lytter. Hun tar livet slik det blir gitt oss, med glade dager, men også med tragedier som vi aldri skulle ha ønsket å støte på. Helt til Marias dypeste natt, når hennes sønn blir naglet til korset.
Fram til da var Maria nesten forsvunnet fra handlingen i evangeliene: De bibelske forfatterne lar oss ane at hun stiller seg i skyggen, at hun tier overfor mysteriet med en Sønn som adlyder sin Far. Men Maria dukker opp igjen nettopp i det kritiske øyeblikket: Når frykten hadde fått de fleste av vennene til å forsvinne. Mødre skuffer ikke, og ingen av oss kan vite hvem som led mest i det øyeblikket, ved korset: den uskyldige mannen som dør på korsets galge, eller moren som gjennomlever de siste øyeblikkene i sønnens liv. Evangeliene sier svært lite og er meget diskré. Morens nærvær angis med et enkelt verb: «sto» (Joh 19,25). Hun «sto». Det står ingenting om hvordan hun reagerte – om hun gråt, eller ikke gråt… ingenting, ikke engang ett penselstrøk for å beskrive hennes smerte: Med stor fantasi skulle poeter og malere komme til å ta seg av detaljene og gi oss bilder som er gått inn i kunst- og litteraturhistorien. Men i evangeliene står det bare at hun «sto». Hun sto der, i det verste øyeblikket, i det mest grusomme øyeblikket og led med sønnen. Hun «sto».
Maria «sto», hun var ganske enkelt tilstede. Her er hun igjen, den unge kvinnen fra Nasaret, nå grå i håret for det har gått mange år. Fortsatt strir hun med en Gud, som en bare bør omfavne, og med et liv som nå står på randen av det dypeste mørke. Maria «sto» i det dypeste mørket, men hun «sto». Hun gikk ikke sin vei. Maria er alltid der, trofast tilstede, når det gjelder å holde et lys tent på et sted med tåke og dis. Ikke engang hun kjenner til den bestemmelsen – til å stå opp – som hennes sønn er i ferd med å åpne for alle oss mennesker: Hun er der fordi hun er trofast mot Guds plan – på sitt kalls første dag hadde hun erklært at hun var Guds tjenestekvinne – men også fordi hun på grunn morsinstinktet ganske enkelt må lide, hver gang et barn lider. – Lidende mødre: Vi har alle kjent sterke kvinner, kvinner som «stått på» når barna led!
Vi finner henne igjen på Kirkens første dag, henne, håpets mor, midt i fellesskapet av svake disipler: En hadde fornektet Jesus, mange hadde stukket av, alle hadde vært redde (jf. Apg 1,14). Men hun sto der ganske enkelt, på en alminnelig måte, som om det var noe helt normalt: i den første Kirken som hadde oppstandelsens lys strålende omkring seg, men som skalv på grunn av sine første skritt i verden.
Derfor elsker vi alle henne som mor. Vi er ikke foreldreløse: Vi har en mor i himmelen, som er Guds hellige mor. Vi elsker henne fordi hun lærer oss å vente, også når alt later til å være meningsløst: Hun har alltid tillit til Guds mysterium, også når det kan synes som om han trekker seg tilbake på grunn av alt det onde i verden. Må Maria, den moren som Jesus ga oss alle, alltid gå med oss når vi har vansker, må hun alltid si til vårt hjerte: «Stå opp! Se framover, se mot horisonten!», for hun er håpets mor.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse