Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 24. mai holdt pave Frans sin tjuetredje katekese om det kristne håpet. «Og vi som hadde håpet at…», sier Emmausdisiplene. Jesus slår følge med dem og lar dem få snakke ut. Hjertet deres tar til å brenne med ekte håp, og så kjenner de ham igjen når han bryter brødet – slik han bryter seg selv, slik han bryter oss.
Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24,28-32)
Det kristne håpet – 23. Emmaus, vandring i håpet
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag ønsker jeg å stoppe opp ved de to Emmausdisiplenes opplevelse, som Lukasevangeliet forteller oss om. Vi kan forestille oss scenen: To menn vandrer, skuffede og triste, overbeviste om at det de nå legger bak seg er bitterheten over en historie som fikk en dårlig slutt. Før denne påsken hadde de vært veldig entusiastiske, overbeviste om at disse dagene ville være avgjørende når det gjaldt å få innfridd deres egne forventninger og hele folkets håp. De hadde lagt sitt liv i Jesu hender, og nå lot det til at han endelig var kommet til det avgjørende slaget: Etter lenge å ha holdt seg tilbake og forberedt seg, skulle han nå vise sin kraft. Det var dette de forventet. Slik gikk det ikke.
Det håpet som disiplene næret var et rent menneskelig håp, og det ble nå knust. Korset på Golgata var det mest talende tegnet på et uforutsett nederlag. Hvis denne Jesus virkelig var etter Guds hjerte, så måtte de konkludere at Gud var våpenløs, forsvarsløs i hendene på voldelige menn, ute av stand til å gjøre motstand mot det onde.
Så den søndagsmorgenen flykter de to fra Jerusalem. De kan ikke bli kvitt synet av Jesus som led og døde; tankene kretser fortsatt kvalfullt om det som var hendt for på lørdag hadde de vært nødt til å holde seg i ro. Påskefesten, da de skulle ha istemt frihetssangen, var i stedet blitt den verste dagen i deres liv. De drar fra Jerusalem for å komme seg vekk til en rolig landsby. Alt tyder på at de prøver å bli kvitt et minne som har brent seg inn i dem. De vandrer altså trist avsted på veien. Denne scenen – veien – hadde vært viktig i evangeliefortellingene; den kommer til å bli stadig viktigere, nå som historien om Kirken begynner.
Det later til at det er helt tilfeldig at Jesus treffer på disse to disiplene: Det later til å være et av livets mange sammentreff. De to disiplene marsjerer tankefullt avsted og et ukjent menneske kommer opp ved siden av dem. Det er Jesus, men deres øyne er ikke i stand til å gjenkjenne ham. Og da begynner Jesus sin «håpsterapi». Det som finner sted på denne veien er en «håpsterapi». Hvem gjør terapien? Jesus.
Først og fremst spør han og lytter: Vår Gud er ikke påtrengende. Selv om han allerede vet hvorfor de to er skuffet, gir han dem tid til å lodde dybden i sin bitterhet. Ut av det kommer en bekjennelse som lyder som et typisk refreng fra menneskelivet: «Og vi som hadde håpet at…» «Og vi som hadde håpet at…» (vers 21). I alle menneskeliv er det mye trist, mange nederlag og skuffelser. I grunnen ligner vi alle mer eller mindre på disse to disiplene. Hvor ofte har vi vel ikke håpet, hvor ofte har vi vel ikke trodd at vi var bare ett skritt unna lykken, og så har vi igjen dumpet skuffet ned. Men sammen med alle de motløse, som vandrer med senket hode, går Jesus. Og ved å gå sammen med dem klarer han, på en diskré måte, å gi dem håpet tilbake.
Jesus snakker til dem først og fremst gjennom skriftene. Den som tar Guds bok i hånden vil ikke finne historier om lettvinte heltegjerninger eller lynkriger. Det ekte håpet er aldri billig: Det går alltid gjennom nederlag. Håpet til den som ikke lider er muligens ikke engang et håp. Gud liker ikke å bli elsket som en hærfører, som en som sleper med seg folket til seier og tilintetgjør sine fiender et blodbad. Vår Gud er et skjært lys som brenner der det er kaldt og blåser, og om enn hans nærvær i denne verden kan synes svakt, har han valgt det stedet som vi alle ser ned på.
For de to disiplene gjør så Jesus igjen den gesten som er kardinalgesten i enhver eukaristi: Han tar brødet, velsigner det, bryter det og gir det til dem. Fins kanskje ikke hele historien til Jesus i denne rekken av gester? Og fins det ikke, i enhver eukaristi, tegnet på hva Kirken bør være? Jesus tar oss, velsigner oss, «bryter» livet vårt – for uten offer fins det ikke kjærlighet – og gir det til de andre, han gir det til alle.
Det er et raskt møte, Jesu møte med de to Emmausdisiplene. Men hele bestemmelsen til Kirken fins i den. Det forteller oss at det kristne fellesskapet ikke lukker seg i en festning, men vandrer i det som er dets mest livskraftige omgivelse, nemlig på veien. Og der møter den menneskene, med deres håp og noen ganger store skuffelser. Kirken lytter til alle som forteller, til alt det som kommer ut av den personlige samvittighetens skrin; så byr den på livets Ord, vitnesbyrdet om kjærlighet, kjærlighet som er tro helt til slutten. Og menneskenes hjerte tar da igjen til å brenne av håp.
Vi har alle hatt vanskelige, mørke tider i livet; tider da vi vandret trist, tankefullt, uten horisonter, med bare en vegg foran oss. Jesus er alltid ved vår side for å gi oss håp, for å varme hjertet vårt og si: «Fortsett å gå, jeg er med deg. Fortsett.» Her er hele hemmeligheten med veien til Emmaus: Selv om det kanskje ikke virker slik, er vi fortsatt elsket, og Gud vil aldri slutte å være glad i oss. Gud vil gå sammen med oss, alltid, også i de vonde stundene, også i de verste stundene. Også i nederlagets stund er Herren med. Og dette er vårt håp. La oss fortsette å gå, med dette håpet! For han er ved vår side og går sammen med oss, alltid!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse