Foto: «Vi kan bare forsøke å tenke oss ut av den tidsdimensjon som vi er fanget inn i...» - RV
For ti år siden utkom pave Benedikt XVI’s encyklika om det kristne håpet – samme tema som pave Frans har valgt for sin nåværende katekeseserie. Encyklikaen het «Spe Salvi», altså «Frelst i håpet», etter Romerbrevets «For i håpet er vi frelst» (Rom 8,24). I et av kapitlene spør Benedikt: Hva sikter det kristne håpet – det store håpet – mot? Hva er evig liv? Om menneskets fundamentale situasjon skriver han blant annet:
«Vi ønsker på sett og vis selve livet, det egentlige, et liv som ikke blir berørt av døden; men samtidig kjenner vi ikke det vi higer etter. Vi kan ikke slutte å strebe etter det, og allikevel vet vi at alt det vi kan erfare og realisere, ikke er det vi lengter etter. Dette ukjente er det egentlige «håp» som driver oss.»
«Spe Salvi» er blitt oversatt til norsk av Anne Krohn og utgitt på St. Olav forlag. Her følger kapitlet «Evig liv – hva er det?»:
Evig liv – hva er det?
10. Hittil har vi snakket om troen og håpet i Det nye testamentet og i den første kristenhet, men det har hele tiden vært tydelig at vi ikke bare taler om fortiden, at alt dette dreier seg om menneskenes liv og død i sin alminnelighet, at det altså også angår oss her og nå. Allikevel må vi nå spørre oss helt uttrykkelig: Er kristentroen også for oss i dag et håp som forvandler og bærer vårt liv? Er den «performativ» for oss – et budskap som gir selve livet en ny form, eller er den simpelthen «informasjon», noe som vi etter hvert har avskrevet, noe som nyere informasjoner tilsynelatende har gjort ugyldig? Når jeg skal forsøke å svare på dette spørsmålet, vil jeg ta utgangspunkt i den klassiske formen av dialogen som innledet dåpsritualet hvor den nyfødte ble innlemmet i de troendes fellesskap og gjenfødt i Kristus. Presten forhørte seg først om hvilket navn foreldrene hadde valgt til barnet og spurte så: Hva søker dere i Guds Kirke? Svar: Troen. Og hva gir troen deg? Det evige liv. I denne dialogen bad foreldrene om at barnet skulle få adgang til troen, til de troendes samfunn, fordi de betraktet troen som nøkkelen til «det evige liv». Faktisk er det også i dag dette det dreier seg om ved dåpen, når vi blir kristne: det er ikke bare en handling som gjør oss til del av menigheten, ikke bare en opptagelse i Kirken. Foreldrene venter seg mer for dåpsbarnet: at troen, som også omfatter Kirkens legeme og sakramentene, skal gi barnet liv – det evige liv. Tro er håpets substans. Men da blir spørsmålet: Vil vi egentlig det – leve evig? Kanskje grunnen til at mange mennesker i dag ikke vil tro, simpelthen er at de ikke synes tanken på et evig liv er forlokkende. De ønsker aldeles ikke noe evig liv, men dette liv, og da synes troen på et evig liv snarere som en hindring. Å leve evig – uendelig – synes snarere som en forbannelse enn som en gave. Riktignok vil man gjerne utsette døden så lenge som overhodet mulig. Men å leve for bestandig og uten ende – det kan når alt kommer til alt, allikevel bare være kjedsommelig og etter hvert uutholdelig. Nettopp det sier for eksempel kirkefaderen Ambrosius i gravtalen over sin avdøde bror Satyrus: «Døden var ikke del av naturen, men den er blitt en del av naturen. Gud ville ikke døden fra opphavet av, men han har innstiftet den som et botemiddel […] På grunn av synden er menneskenes liv blitt preget av daglig møye og uutholdelig elendighet, det er blitt bedrøvelig. Det måtte settes en grense for det onde, slik at døden kunne gjenopprette det livet hadde forspilt. Uten nåden ville udødelighet snarere være en byrde enn en gave». I forveien hadde Ambrosius allerede sagt: «La oss ikke gråte over døden, den er årsak til menneskenes frelse […]»
11. Hva nå den hellige Ambrosius nøyaktig ville si med disse ordene – så er det i et hvert fall sant at hvis døden ble avskaffet eller utsatt mer eller mindre på ubegrenset tid, da ville jorden og menneskeheten komme i en umulig situasjon, og det ville heller ikke være noen velgjerning for den enkelte. Det finnes en åpenbar selvmotsigelse i vår innstilling, som peker mot en indre selvmotsigelse i selve vår eksistens. På den ene side vil vi ikke dø, fremfor alt vil ikke de andre som er glad i oss, at vi skal dø. Men på den annen side ønsker vi heller ikke å leve videre slik i det uendelige, og jorden er heller ikke skapt for det. Hva ønsker vi da egentlig? Dette paradokset i vår egen innstilling får oss til å stille et dypere spørsmål: Hva er egentlig «liv»? Og hva betyr egentlig «evighet»? Det finnes øyeblikk da vi plutselig føler: Ja, akkurat slik er det – det sanne «liv» - slik må det være. I sammenligning med det er det vi i dagligtale kaller «liv», på ingen måte noe virkelig liv. Augustin skrev en gang i sitt store brev om bønnen til Proba, en rik romersk enke og mor til tre konsuler: Egentlig ønsker vi jo bare én ting – «det lykkelige liv», et liv som simpelthen er liv, simpelthen er «lykke». Til syvende og sist ber vi ikke om noe annet. Vår reise har intet annet mål – det dreier seg bare om dette ene. Men Augustin sier så også: Strengt tatt vet vi aldeles ikke hva vi egentlig lengter etter, hva vi egentlig ønsker. Vi kjenner det ikke; selv i slike øyeblikk da vi synes at vi kan røre ved det, når vi det ikke virkelig. «Vi vet ikke hva vi skal be om,» sier han og siterer den hellige Paulus (Rom 8,26). Vi vet bare: At det er ikke dette. Selv om vi ikke vet, vet vi allikevel at denne virkeligheten må finnes. «I oss finnes så å si en viss vitende uvitenhet (docta ignorantia),» skriver han. Vi vet ikke hva vi virkelig ønsker; vi kjenner ikke dette «egentlige liv», og allikevel vet vi at det må finnes noe som vi ikke kjenner, og som vi higer mot.
12. Augustin gir her etter mitt skjønn en meget nøyaktig og fortsatt gyldig beskrivelse av menneskets fundamentale situasjon, en situasjon som er kilde til alle våre motsetninger og håp. Vi ønsker på sett og vis selve livet, det egentlige, et liv som ikke blir berørt av døden; men samtidig kjenner vi ikke det vi higer etter. Vi kan ikke slutte å strebe etter det, og allikevel vet vi at alt det vi kan erfare og realisere, ikke er det vi lengter etter. Dette ukjente er det egentlige «håp» som driver oss, og nettopp fordi det er ukjent, er det både årsak til all fortvilelse og til alle positive og alle ødeleggende fremstøt mot den autentiske verden, mot det autentiske menneske. Uttrykket «evig liv» er et forsøk på å gi dette ukjente kjente et navn. Det er nødvendigvis et irriterende, et utilstrekkelig uttrykk. For med «evig» tenker vi på noe som er uten ende, og det skremmer oss. Med «liv» tenker vi på det liv vi kjenner, som vi elsker og ikke vil miste, og som samtidig allikevel alltid gir oss mer møye enn tilfredsstillelse, slik at vi på den ene side ønsker det, og på den annen side ikke ønsker det. Vi kan bare forsøke å tenke oss ut av den tidsdimensjon som vi er fanget inn i, og å ane at evighet ikke er en ubrutt rekke av kalenderdager, men noe i retning av et øyeblikk som er fylt av tilfredsstillelse, der vi blir omsluttet av det hele og omslutter det hele. Det måtte være et øyeblikk der vi er senket ned i et hav av uendelig kjærlighet, hvor det ikke lenger finnes noen tid, ikke finnes noe før eller etter. Vi kan bare forsøke å tenke oss at dette øyeblikket er livet i ordets fulle mening, hvor vi alltid på ny blir omsluttet av en uendelig væren, og simpelthen blir overveldet av glede. Jesus uttrykker det slik hos Johannes: «vi skal møtes igjen, og da skal gleden bli stor – en glede som ingen skal ta fra dere» (Joh 16,22). Det er i denne retning vi må tenke hvis vi vil forstå hva det kristne håpet sikter mot; hva vi venter av troen, av vårt samliv med Kristus.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse