«Den uplettede unnfangelse» malt av Tiepoli. Maleriet henger i Museo del Prado, Madrid. Foto: RV
I anledning høytiden for jomfru Marias uplettede unnfangelse gjengir vi begynnelsen av kapitlet «Uten noen flekk eller rynke» fra Wilfrid Stinissens bok «Maria i Bibelen og i vårt liv», oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen og utgitt på St Olav forlag:
I «UTEN NOEN FLEKK ELLER RYNKE»
Når en snakker om jomfru Marias uplettede unnfangelse, tenker mange, selv blant katolikkene, på Kristi unnfangelse i Marias skjød. Den skjedde ved Den hellige Ånds spesielle inngripen, uten at Maria mistet sin jomfruelighet. Også Marias uplettede unnfangelse er i sannhet Den hellige Ånds verk, men det skjedde i henne da hun selv ble til. Fra og med det første øyeblikket i sitt liv var Maria fri fra arvesynden. Maria ble altså skånet for den smitte fra menneskenes arvesynd som rammer hele menneskeheten. Fra begynnelsen av var hun fullstendig skyldfri.
Hvorfor dette «privilegiet»?
La oss straks slå fast at ordet «privilegium» egentlig ikke passer i dette tilfellet. «Privilegium» er beslektet med ordet «privat». Jo flere privilegier et menneske får, desto mer inntar det en særstilling og skiller seg ut fra alle andre. Men det som Maria har fått, har hun fått for andres skyld. Selvhevdelse er helt fremmed for Maria: hun har aldri, slik som mange av oss, hatt en lengsel etter å være mer enn andre. Derfor har teologene gjort henne urett når de har villet smykke henne med alle mulige privilegier, noe som gjorde henne til en uendelig opphøyd skapning som man ikke lenger kan ha noe menneskelig forhold til.
De liturgiske tekstene som kirken anvender ved festen for den uplettede unnfangelse (8. desember) uttrykker klart hvorfor Maria har blitt spart for arvesyndens byrde og for all annen synd «Du har», sier kirken til Gud Faderen, «gjort rede en verdig bolig til din Sønn» (kirkebønnen). Maria var forutbestemt til å bli Guds mor. Gud hadde utvalgt henne for at hun, under innvirkning av Den hellige Ånd, skulle føde et barn som var Guds egen Sønn, «lik oss», men «bare uten synd» (Hebr 4,15). Hvordan hadde hun kunnet være en verdig partner til Ånden og føde en «uplettet» Sønn, om hun ikke selv hadde vært uten synd? Gud ville at Jesus skulle få alt det av henne som et barn normalt får av sin mor. Ikke bare sin fysiske kropp, men også sine arveanlegg, sitt temperament, hele sin psyke. Det inngikk i Guds plan at Sønnen uten forbehold skulle ta imot sitt liv fra sin mor. Intet i henne skulle trenge å bli avvist, intet bli lukket ute. Maria var så tvers igjennom hellig at hun helt kunne gi seg selv til sitt barn. Enhver annen ordning ville ha skapt en kløft mellom mor og Sønn, en kløft som kunne ha blitt tolket slik at Gud ikke hadde akseptert alle konsekvenser ved inkarnasjonen.
Liturgien sier også at Maria ble bevart fra synden «for at hun skulle bli et tegn på kirken, hans brud, uten noen flekk eller rynke» (prefasjon). Maria er ikke bare Jesu mor. Når hun står under korset, blir hun den nye Eva. Der står hun i et brudeforhold til den nye Adam. Kirken, som er tenkt av Gud som Kristi brud (jfr. 2 Kor 11,2; Ef 5,32) er ikke bare en samling mennesker, men sammenfattes i en konkret, levende person. Kirken var til stede da Jesus gav sitt eget liv på korset. I Maria var den med. Hvis Maria ikke hadde vært uplettet, hadde hun aldri kunnet bli et urbilde for kirken, «så den kunne stå frem for ham i all sin glans, uten noen flekk eller rynke» (Ef 5,27).
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse