Vatikanet, 21.3.2018 (KI/KAP) – Prefekten for Vatikanets mediesekretariat, den italienske (født i Brasil) Mgr. Dario Edoardo Viganò (55), har gått av. Vatikanet kunngjorde onsdag den 21. mars at pave Frans har akseptert hans tilbud om å trekke seg fra sin stilling. Den omfattende kritikken og polemikken de seneste dagene mot hans arbeid setter hele prosjektet med mediereform i Vatikanet i fare, og derfor tilbød han seg å gå av, skrev Viganò i et brev til pave Frans, som Vatikanet har offentliggjort. Frem til utnevnelsen av en etterfølger vil sekretariatet bli ledet av dets sekretær, den argentinske Mgr. Lucio Adrian Ruiz (53). I brevet hvor pave Frans innvilget avskjedssøknaden, utnevnte han også Mgr. Viganò til assessor i mediesekretariatet, slik at han i fremtiden kan samarbeide med en ny prefekt. Dessuten meddelte pave Frans at Vatikanets avis Osservatore Romano og trykkeriet Tipografia Vaticana skal innlemmes i mediesekretariatet i umiddelbar fremtid.
I forrige uke kom det til en heftig kontrovers om den pavelige kommunikasjonssjefen. Ved den offisielle presentasjonen av en bokserie i elleve bind om pave Frans’ teologi, leste Viganò opp et brev fra pave emeritus Benedikt XVI (2005-13), hvor han priser publikasjonsprosjektet i seg selv, men takker nei til å skrive et innledende essay. Bokserien utgis i anledning pavens femårsjubileum på Peters stol av Vatikanets eget forlag. Mgr. Viganò leste bare opp de to første av tre avsnitt i brevet, og etter presentasjonen offentliggjorde sekretariatet bare brevets første avsnitt samt et foto av brevet, som var delvis manipulert.
Prefekt Viganò fortalte ved bokpresentasjonen at den 91-årige Benedikt, en av verdens fremste teologer, ble bedt om å skrive et kort innledningsessay til serien. Dette avslo han, riktignok i et vennlig brev. Fra dette brevet siterte Viganò Benedikts utsagn: «Jeg priser dette initiativet». Bokprosjektet er et mottrekk mot den «villedende fordommen» at Frans er «en praktiker uten spesiell teologisk eller filosofisk utdannelse», mens han, Benedikt XVI, har vært en livsfjern teoretiker. Bindene understreker også «den indre kontinuiteten mellom de to pontifikatene, om enn med alle forskjeller i stil og temperament».
Dette avsnittet leverte Mgr. Viganò ut skriftlig. Muntlig siterte han videre: Benedikt XVI understreker at han i hele sitt liv bare har ytret seg om bøker som han også har lest. Å lese disse bøkene er han ikke i stand til i nærmeste fremtid, «også av fysiske grunner». Dette stusset mange over: Kan han ikke eller vil han ikke? Pavens privatsekretær, erkebiskop Georg Gänswein, har for øvrig fortalt at pave emeritus Benedikt i en tid har vært blind på det ene øyet.
Samme kveld sendte mediesekretariatet ut et pressebilde som viser pavebrevet og bøkene. To dager senere innrømmet de at fotoet var «etterbearbeidet». På brevets andre side er all tekst bortsett fra Benedikts signatur og noen bokstaver dekket over. Forespørsler om en versjon i høyere oppløsning eller et bilde av begge sidene ble ikke besvart.
Dermed begynte spørsmålet å bre seg: Sto det noe mer i brevet? Sist lørdag blogget journalisten Sandro Magister under påkalling av en «ubestridbar» kilde og besvarte det spørsmålet med et tydelig «ja!» Først da, lørdag ettermiddag, sendte pavens kommunikasjonssjef en epost, hvor han skriver om «polemikk mot en angivelig manipulasjon» og understreker to ganger at Benedikts brev var fortrolig. Viganò grunnla sin opprinnelig selektive offentliggjøring av brevet med dets private karakter og avviste at han hadde til hensikt å manipulere. Man hadde gjort kjent fra brevet bare det man regnet som «passende». Men, «for å fjerne all tvil», la Viganò ved en komplett faksimile av brevet.
Dermed kunne alle lese det tredje avsnittet i pave Benedikts brev. Der uttrykker den emeriterte paven sin forundring over at en av forfatterne er den emeriterte dogmatikeren fra Tübingen Peter Hünermann, som skriver om «Pave Frans’ antropologi». Hünermann har ifølge Benedikt XVI stilt seg i spissen for «antipavelige initiativ» og spilte en fremtredende rolle ved den såkalte Köln-erklæringen, som angrep pavens læreautoritet, og at han i pavekritisk hensikt grunnla «Det europeiske teologselskapet». Tolv linjer hvor man kan ane mye bitterhet.
Faktisk står dermed hele brevet i et annet lys. Dette var grunnen til at Benedikt avslo for medieprefekten å skrive forordet. Sett i sammenheng blir brevet en opplysende selvbiografisk kilde – om Benedikt XVIs verdsettelse av Frans, om hvordan Benedikt har lidd under bilde av ham som den kalde professoren, men også om hvor dype sårene etter Köln-erklæringen for nesten tretti år siden fortsatt er.
Paven betrodde i 2015 Vatikanets mediereform til Mgr. Viganò, som beskrives som «den høyest rangerte tjenestemannen i Vatikanet som ikke er biskop». Mange kommentatorer mente at Viganòs behandling av saken ville få et etterspill, enten han hadde kommet med halvsannheter eller til og med hadde begått dokumentforfalskning. Som mulig ny prefekt for mediesekretariatet nevner vaticanisti som bloggen Il Sismografo den irske kuriebiskopen Paul Tighe (60), nå sekretær for Det pavelige kulturrådet.
Til slutt litt om den såkalte Köln-erklæringen fra 1989. Det er egentlig snakk om et memorandum med tittelen Wider die Entmündigung – für eine offene Katholizität («Mot umyndiggjøringen – for en åpen katolisitet»), som ble offentliggjort den 6. januar 1989. Der kritiseres den etter underskrivernes mening autoritære stilen til den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) samt dennes politikk når det gjaldt tildeling av kirkelig læretillatelse (Missio canonica). Det som utløste erklæringen, var pavens utnevnelse den 20. desember 1988 av den konservative kardinalen av Berlin, Joachim Meisner (1933-2017), til ny erkebiskop av Köln, hvor paven grep direkte inn og endret valgordningen under selve prosessen. Meisner startet for øvrig sitt virke i Köln med å si til prestene der: «Dere ønsket meg ikke hit, jeg ønsket meg ikke hit, la oss nå gjøre det beste ut av det».
Frem til mai 1989 ble erklæringen undertegnet av 220 katolske teologiprofessorer av begge kjønn fra Tyskland, Østerrike, Sveits og Nederland, senere sluttet flere seg til så de ble 700 teologer fra hele verden. De færreste av disse er kjent i Norge utenfor kretsen av katolske fagteologer, men blant underskriverne var kjente liberale teologer som Peter Hünermann (f. 1929), Hans Küng (f. 1928), Johann Baptist Metz (f. 1928) og Edward Schillebeeckx OP (1914-2009).
Deres klager inkluderte overprøvingen av den lokale mening ved utnevnelse av biskoper, trekk for å kneble uavhengige og venstreorienterte teologer, den systematiske svekkelsen av nasjonale bispekonferanser og en snever tolkning av seksualmoralen. I 2009, ved tyveårsjubileet for erklæringen (i pave Benedikts pontifikat), erklærte den tyske bevegelsen Wir sind Kirche at erklæringen fortsatt var like aktuell, ja kanskje mer aktuell enn noen gang. De mente at på mange måter var den frykten og de advarslene som ble formulert i 1989, enten oppfylt eller til og med overgått.
Etter en kritisk erklæring undertegnet av 63 italienske teologer minnet pave Johannes Paul II selv de italienske biskopene om at siden «sannheten har blitt spesielt betrodd til apostlene og deres etterfølgere», er det ikke rom for «åpne eller fordekte former for at parallelt og alternativt magisterium». Omtrent samtidig publiserte Vatikanet en tale av prefekten for Troslærekongregasjonen, kardinal Joseph Ratzinger, hvor han svarte på «et litani av protester» og sa at resitasjonen av dette litaniet «har blitt som utførelsen av en plikt for progressivt tenkende katolikker». Kardinalen nevnte spesifikt at de som avviser Kirkens standpunkt til prevensjon, homoseksualitet, skilsmisse og ordinasjon av kvinner, prøver å gi en ny betydning av konseptene «samvittighet» og «frihet» i strid med tradisjonell lære.
Som en konklusjon kan man kanskje si at noen ting aldri endrer seg, mens andre ting får et motsatt fortegn. I dag er det konservative teologer som undertegner protester mot paven.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)