«Brev til Guds folk»: pave Frans om overgrep i Kirken

Publisert 22. august 2018 | Oppdatert 22. august 2018

 

FORDØMMER: I sitt «Brev til Guds folk»  fordømmer pave Frans enhver form for overgrep. «Ofrenes og familienes smerte, er også vår smerte.  Derfor er det tvingende nødvendig at vi atter bekrefter vår forpliktelse til å beskytte barn og sårbare voksne», skriver Den hellige far. Foto: REUTERS / Tony Gentile 

 

I sitt «Brev til Guds folk» av 20. august 2018 fordømmer pave Frans enhver form for misbruk, advarer mot klerikalismens farer og oppfordrer de troende til botsgang og bønn. «Å se på Maria er å se forbildet for en sann Kristi disippel», skriver Den hellige far.   

 

«For om ett lem lider, lider alle de andre med.» (Kor 1, 12 – 26).  Den hellige apostel Paulus’ ord skaper mektig gjenklang i mitt hjerte, når jeg nok en gang tar innover meg den lidelsen som seksuelt misbruk har påført så mange mindreårige, og den misbruk av makt og samvittighet som et stort antall prester og viede personer har begått. Dette er kriminelle handlinger som skaper dype, smertefulle sår og en følelse av maktesløshet, særlig hos ofrene, men også hos deres familier og i det større fellesskapet av troende og ikke-troende. Når man ser tilbake, vil ingen unnskyldning, eller noe forsøk på å reparere skaden, noen gang være tilstrekkelig. Ser vi fremover, kan innsatsen for å skape en kultur uten overgrep – og uten forsøk på å skjule og fortsette dem – aldri bli for stor. Ofrenes og familienes smerte, er også vår smerte.  Derfor er det tvingende nødvendig at vi atter bekrefter vår forpliktelse til å beskytte barn og sårbare voksne. 

 

Hvis ett lem lider ...

Nylig ble det offentliggjort en rapport som i detalj forteller om over tusen overlevendes erfaringer – ofre for seksuelt misbruk, presters maktmisbruk og overgrep mot samvittigheten over en periode på omlag 70 år. Selv om det kan sies at de fleste tilfellene hører fortiden til, tar vi likevel ofrenes smerte innover oss. Vi må innse at disse sårene aldri forsvinner; de fordrer av oss at vi med kraft fordømmer disse grusomhetene og at vi samlet gyver løs på denne dødskulturen; sårene svinner aldri hen. Disse ofrenes hjerteskjærende smerte, som stiger til himmelen, ble lenge oversett, dysset ned og fortiet. Men skrikene deres var mektigere enn alle forsøk på å kvele dem; bestrebelsene på å kvele ropene gjorde bare saken mer alvorlig, fordi man gjorde seg til medskyldig. Herren har hørt ofrenes bønn om hjelp og nok en gang vist oss på hvilken side Han står. Marias lovsang tar ikke feil, og gir gjenklang gjennom historien. For Herren husker løftet han gav til våre forfedre: «Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.» (Luk 1, 51 – 53). Vi skammer oss når vi innser at vår livsførsel fornekter, og fortsetter å fornekte, de ordene vi preker.

 

«Vi brydde oss ikke om de små; vi forlot dem.»

 

Med skam og anger vedgår vi som hellig fellesskap at vi ikke var der vi skulle vært, at vi ikke handlet tidsnok, eller forsto omfanget og alvoret i skaden som er påført så mange liv. Vi brydde oss ikke om de små; vi forlot dem. Jeg gjør kardinal Ratzingers ord til mine egne da han, under Korsveisandakten langfredag 2005, identifiserte seg med smerten fra så mange ofre: «Hvor mye skitt det finnes i Kirken, selv blant prestene, som helt og holdent burde tilhørt Kristus! Hvor mye stolthet, hvor mye selvtilfredshet! Disiplenes svik mot Jesus, deres uverdige mottagelse av hans legeme og blod, er Frelserens største lidelse; det gjennomborer hans hjerte. Vi kan kalle på ham fra vårt hjertes dyp: Kyrie eleison, Herre, forbarm deg» (ref. Matt 8 – 25).

 

… lider alle de andre med

Omfanget og alvoret i det som har skjedd krever at vi tar tak i sakens realitet globalt og som fellesskap. Selv om det er viktig og nødvendig i enhver omvendelsesprosess å innse sannheten i det som har foregått, er det ikke i seg selv tilstrekkelig. I dag er vi utfordret som Guds folk til å påta oss smerten til våre brødre og søstre, som er blitt skadet i kropp og sjel. Der fortidens reaksjon var unnlatelse, skal vi nå reagere med solidaritet, i dens dypeste og mest krevende form, og dermed smi fortidens og fremtidens historie sammen. Og dette i et miljø der konflikter, spenninger og fremfor alt ofrene for enhver form for misbruk blir møtt av en utstrakt hånd som beskytter dem og redder dem fra deres smerte (ref. Evangelii Gaudium, 228).

 

Slik solidaritet krever at vi fordømmer alt som kan true den enkelte persons integritet, og at vi bekjemper alle former for korrupsjon, spesielt det åndelige forfall. Sistnevnte er «en komfortabel og selvtilfreds form for blindhet. Alt kan fremstå som akseptabelt: bedrag, bakvaskelse, selvopptatthet og mange subtile former for egoisme» for «Satan selv skaper seg om til en lysets engel.» (Gaudete et Exsultate, 165). (Kor 2, 11 – 14). Den hellige Paulus’ oppfordring til å lide sammen med dem som lider, er den beste medisin mot alle våre forsøk på å gjenta Kains ord: «... Er jeg min brors vokter?» (Mos 1, 4 – 9).

 

Jeg er klar over innsatsen og arbeidet som legges ned over hele verden for å komme opp med nødvendige tiltak for å sikre barns trygghet og beskytte barns og sårbare voksnes integritet. Jeg har fått med meg at det er innført null-toleranse for slike overtredelser og at det gjøres anstrengelser for å stille både lovbryter – og dem som skjuler lovbrudd – til ansvar.  Vi har vært sene med å gå til disse helt nødvendige skritt, men jeg er sikker på at de vil hjelpe oss med å skape en omsorgskultur – nå og i fremtiden.

 

«Måtte dette vekke vår samvittighet og vårt engasjement for en omsorgskultur som sier 'aldri igjen' til enhver form for misbruk.»

 

I tillegg til denne innsatsen, bør alle døpte engasjere seg i den kirkelige og sosiale endring som vi så sårt trenger. Denne forandringen krever en omvendelse både personlig og i fellesskap, slik at vi ser ting slik Herren gjør. For som St. Johannes Paul II gjerne sa: «Hvis vi virkelig har sett Kristus, må vi lære oss å kjenne ham igjen, spesielt i ansiktet til dem som han ville identifiseres med» (Novo Millennio Ineunte, 49). Å se ting slik Herren gjør, å være der Herren vil at vi skal være, å oppleve hjertets omvendelse i hans nærvær: Bønn og botsgang vil hjelpe oss å oppnå dette. Jeg inviterer hele det hellige og trofaste Guds folk til omvendelse, bønn og faste, slik Herren befaler. Måtte dette vekke vår samvittighet og vårt engasjement for en omsorgskultur som sier «aldri igjen» til enhver form for misbruk.

 

«Å si nei til misbruk, er også å si tydelig nei til alle former for klerikalisme.»

 

Det er umulig å forestille seg en omvendelse i Kirken som ikke omfatter en aktiv deltagelse fra alle medlemmer av Guds folk. Hver gang vi har forsøkt å erstatte, forstumme, overse, eller redusere Guds folk til en liten elite, ender vi opp med å skape grupper, prosjekter, teologiske tilnærminger, forskjellige former for spiritualitet eller strukturer uten røtter, uten hukommelse, uten ansikter, uten kropp og til slutt: uten livberettigelse. Dette ser vi tydelig i en helt spesiell måte å forstå Kirkens autoritet på, og den er vanlig i mange fellesskap hvor seksuelt misbruk og misbruk av makt og samvittighetsovergrep har forekommet. Slik er det med klerikalismen, som ikke bare opphever de kristnes kjennetegn, men også tenderer mot å forringe og undervurdere verdien av dåpens nåde, som Den Hellige Ånd har plassert i vårt folks hjerte. Klerikalisme, uavhengig av om den fostres av prestene selv eller av legfolk, fører til splittelse i Kirkens legeme, og støtter og hjelper til med å opprettholde mange av de onder som vi fordømmer i dag. Å si nei til misbruk, er også å si tydelig nei til alle former for klerikalisme.

 

«Derfor er den eneste måten vi kan bekjempe dette onde på, et onde som har formørket så mange liv, å gjøre felles sak som Guds folk.» 

 

Det hjelper alltid å huske at «i sin frelseshistorie, redder Herren alltid et folk. Vi er aldri helt og fullt oss selv, om vi ikke tilhører et folk. Det er derfor ingen blir reddet alene, som et isolert individ. Når Gud drar oss mot seg, så gjør han det med hele den komplekse vev av mellommenneskelige relasjoner som utgjør det menneskelige fellesskap. Gud ville tre inn i et folks liv og historie». (Gaudete et Exsultate, 6). Derfor er den eneste måten vi kan bekjempe dette onde på, et onde som har formørket så mange liv, å gjøre felles sak som Guds folk. Bevisstheten om å være del av ett folk med én historie vil gjøre oss i stand til å innse våre tidligere synder og feiltagelser med botsgangens åpning for fornyelse innenfra. Dersom ikke hele Guds folk deltar aktivt i arbeidet for å skape en sunn og fornuftig forandring, vil vi ikke kunne skape den dynamikk i vårt fellesskap, som er nødvendig for å rive opp misbrukets kultur med roten. Botsdimensjonen i faste og bønn vil hjelpe oss med å stå frem for Gud og våre sårede brødre og søstre som syndere som ber om tilgivelse og skammens og omvendelsens nåde. Således kan vi komme opp med tiltak som er i overensstemmelse med evangeliet. For «hver eneste gang vi tar oss bryet med å vende tilbake til kilden for å gjenoppdage evangeliets opprinnelige vitalitet, så åpner det seg nye veier for oss, nye stier til kreativitet kommer til syne, forskjellige former og uttrykk, velformulerte tegn og ord med ny mening i dagens verden.» (Evangelii Gaudium, 11).

 

Det er essensielt at vi som Kirke er i stand til å erkjenne og fordømme, i sorg og skam, grusomhetene som er begått av viede personer, prester og alle som har vært betrodd oppgaven å se etter og ta vare på de mest sårbare blant oss. La oss be om tilgivelse for våre egne og andres synder. Syndsbevisstheten hjelper oss til å erkjenne de feil som er gjort, de lovbrudd som er begått og de sår som er skapt, og tillater oss å være mer åpen og forpliktet på omvendelsens vei.

 

På samme måte vil botsgang og bønn hjelpe oss med å åpne våre øyne for andre menneskers lidelse og å overvinne tørsten etter makt og eiendom som så ofte er disse ondenes rot. Måtte faste og bønn åpne våre ører for barns, unges og funksjonshemmedes fortiede smerte, få oss til å hungre og tørste etter rettferdighet og anspore oss til å vandre i sannhet og støtte alle de juridiske tiltak som måtte være nødvendig. Måtte fasten lede til en omveltning som hjelper oss, sammen med menn og kvinner av god vilje og samfunnet forøvrig, til å holde fast ved vår forpliktelse til sannhet og barmhjertighet i kampen mot alle typer av seksuelle overgrep, maktmisbruk og samvittighetsovergrep.

 

Slik kan vi vise vårt kall til å være «både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet». (Lumen Gentium, 1).

 

«For om ett lem lider, lider alle de andre med,» sier den hellige Paulus til oss. Gjennom en holdning av bønn og botsgang vil vi, som individer og fellesskap, bli ett med denne oppfordringen, og derved styrke medfølelse, rettferdighetssans, overgrepsforebyggelse og helbredelse.  Maria valgte å stå ved foten av sin sønns kors. Hun gjorde det uten å nøle, hun stod standhaftig ved Jesu side. På denne måten viste hun hvordan hun levde sitt liv. Kirkens sår gjør at vi kan føle oss ensomme. Da gjør vi rett i å følge Marias eksempel: «Å insistere på mer bønn». (Ignatius av Loyola, Åndelige øvelser, 319). Hun, den første av disiplene, lærer oss alle hvordan vi som disipler skal møte den uskyldiges lidelse, uten unnskyldninger eller feighet. Å se på Maria er å se forbildet for en sann Kristi disippel.  

 

«Å se på Maria er å se forbildet for en sann Kristi disippel.»  

 

Måtte Den Hellige Ånd gi oss omvendelsens nåde og den nødvendige indre salving, slik at vi, stilt overfor disse overgreps-udåder, kan uttrykke vår anger og faste beslutning om modig å bekjempe dem.

 

Vatikanet, 20. august, 2018

 

FRANS

 

Les også:

 

 

Mer om:
Utenriks
Paven