Viganò til den sanksjonerte McCarrick: «Veldig høyt skattet av oss alle»
Bilde
Publisert 4. september 2018
|
Oppdatert 6. september 2018
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
I HARDT VÆR: Carlo Maria Viganò, tidligere nuntius til USA, deltok på gallamiddag til den overgrepsanklagede kardinal Theodore McCarricks ære, til tross for de strenge sanksjonene eks-nuntien påstår at Benedikt XVI skal ha pålagt kardinalen, skriver Vatican Insiders Andrea Tornielli. Foto: REUTERS/Gregory A. Shemitz
Her er videoene som motbeviser den tidligere nuntien til USA: Carlo Maria Viganòhevder at pave Benedikt XVI hadde utstedt hemmelige ordrer om at den overgrepsanklagede kardinal McCarrick skulle leve tilbaketrukket og i bønn. Hvorfor overbringer Viganò da selv offentlige gratulasjoner til den samme kardinalen?
Tekst: Andrea Tornielli, Vatican Insider Vatikanstaten Oversettelse og bearbeidelse: Therese Sjøvoll og katolsk.no
Carlo Maria Viganò, tidligere nuntius til De forente stater, feiret ikke bare messe offentlig, side om side og uten å fortrekke en mine, sammen med den overgrepsanklagede kardinal Theodore McCarrick. Han deltok også på gallamiddager til McCarricks ære, til tross for de strenge sanksjonene eks-nuntien påstår at Benedikt XVI skal ha pålagt kardinalen.
I Viganòs oppsiktsvekkende brev som krever Frans’ avgang, viser både noen av de (påståtte) fakta – og fortolkningen av dem – seg å korrespondere dårlig med virkeligheten.
I sin 11-siders uttalelse skriver den tidligere nuntien: «Pave Benedikt hadde pålagt kardinal McCarrick sanksjoner lignende dem som nå er pålagt ham av pave Frans: Kardinalen skulle forlate presteseminaret som han bodde i, han hadde forbud mot offentlige feiringer, mot å delta på offentlige møter, mot å forelese, mot å reise, og han var forpliktet til et liv i bønn og bot.»
«Det som er sikkert, er at pave Benedikt påla McCarrick de ovennevnte kanoniske sanksjonene, og at disse ble kommunisert til ham av den apostoliske nuntius til USA, Pietro Sambi … Pave Benedikts disposisjoner ble likeledes kommunisert til meg av den nye prefekten for kongregasjonen for biskoper, kardinal Marc Quellet, i november 2011, i en samtale før min avreise til Washington. De ble inkludert i instruksene fra den samme kongregasjonen til den nye nuntien. I sin tur gjentok jeg dem for kardinal McCarrick under mitt første møte med ham ved nuntiaturet. Kardinalen, mumlede på knapt forståelig vis, innrømmet at han hadde kanskje begått den feil å sove i samme seng som noen seminarister i strandhuset sitt, men han sa dette som om det var uten betydning.»
«Hvordan kan disse utsagnene samsvare med det faktum at McCarrick ikke endret sin livsførsel, fortsatte å reise, feire messe og forelese, og i tillegg besøkte Vatikanet ved tre anledninger – og fikk muligheten til å møte en smilende Pave Benedikt?»
Hvordan kan disse utsagnene samsvare med det faktum at McCarrick ikke endret sin livsførsel, fortsatte å reise, feire messe og forelese, og i tillegg besøkte Vatikanet ved tre anledninger – og fikk muligheten til å møte en smilende Pave Benedikt? Hvordan kan alt dette samsvare med det faktum at Viganò selv – som i dag hevder å ha gjentatt disse strenge pavelige instruksene ovenfor den overgrepsanklagede kardinalen – på dette tidspunkt ikke hadde noen som helst problemer med å opptre offentlig ved siden av ham, feire messe og bli fotografert sammen med ham, og til og med holde tale under en gallamiddag der McCarrick mottok en pris?
Det skjedde 2. mai 2012, under Ratzingers pontifikat, ved festmiddagen for Verdensmisjonen til den pavelige misjonsvirksomhet (Missio) i USA. Gallaen ble arrangert på et hotell i New Yorks Manhattan. Bare seks måneder hadde gått siden Viganò skulle ha mottatt en fornyet ordre om sanksjoner mot den overgrepsanklagede kardinalen fra kardinal Ouellet.
Her er begynnelsen på nuntiens tale, som ble lagt ut på internett av Catholic News Service: «Ærede gjester, biskoper og gjester som blir æret i kveld som pontifikale ambassadører for misjonsvirksomhet, som er en fin tittel. Først, hans eminense, kardinal Theodore McCarrick – han har vært en ambassadør i forholdsvis lang til allerede, som prest, biskop, erkebiskop, og kardinal, og [han] er meget høyt skattet av oss alle …»
Nuntien har altså ikke noen problemer med å bli sett ved siden av en kardinal som er mistenkt for overgrep, og bryr seg ikke om den åpenbare overtredelsen av Benedikts ordre, en ordre han selv forsikrer oss om at han har viderebragt til McCarrick.
«Men om Benedikt XVI virkelig kjente til disse anklagene, og hans kardinal prefekt til biskopene informerte nuntien om sanksjonene påny, hvorfor gjorde pavens nuntius ingenting?»
Han omtaler den «ulydige» kardinalen som «veldig høyt skattet av oss alle …» Man kan si at disse ordrene var hemmelige og i offentligheten må du holde på det diplomatiske smilet. Men om Benedikt XVI virkelig kjente til disse anklagene, og hans kardinal prefekt til biskopene informerte nuntien om sanksjonene påny, hvorfor gjorde pavens nuntius ingenting?
Det virker ikke som om – med det vi nå vet – at en indignert Viganò har skrevet til Vatikanet i sinne og med forbauselse over den skjødesløshet som den gamle kardinalen utviste ved å ignorere pavens ordre. Og om han gjorde dette, mottok han tydeligvis ikke noe svar. Tross alt, om paven ble sett offentlig – og med et smil på leppene – ved siden av McCarrick, hvorfor skulle nuntien ha vært bekymret?
Viganò, en erfaren og forsiktig diplomat, kunne ha funnet på en hvilken som helst unnskyldning – som et plutselig oppdrag eller en like uventet forkjølelse – og på denne måten unngått å reise fra Washington til New York for å ære overgrepskardinalen. Men det gjorde han altså ikke.
«Kanskje var ikke Benedikt XVIs (påståtte) ordre så kategoriske, men mer verbale anbefalinger. Hvis så er tilfelle, er det ikke helt lett å forstå hvorfor Viganò nå er så sint på pave Frans for at han møtte McCarrick og for at han ikke påla kardinalen sanksjoner som Benedikt aldri håndhevet.»
Det er to mulige forklaringer: Kanskje var ikke Benedikt XVIs (påståtte) ordre så kategoriske, men mer verbale anbefalinger. Hvis så er tilfelle, er det ikke helt lett å forstå hvorfor Viganò nå er så sint på pave Frans for at han møtte McCarrick og for at han ikke påla kardinalen sanksjoner som Benedikt aldri håndhevet. Eller så var det en forsømmelse fra Viganòs side, eller – han var i det minste ikke særlig flittig – når det gjaldt å håndheve sanksjonene, mens han var pavens utsending til De forente stater. For han kan ikke ha bekymret seg særlig over at disse ordrene ble systematisk og offentlig oversett.
Det finnes en annen megetsigende video, denne gangen fra Vatikanets mediearkiv, som stiller spørsmål ved Viganòs historie og fremfor alt ved den tidligere nuntiens fortolkning av historien. Videoen viser det første, korte møtet mellom Viganò og pave Frans, under «kyssingen av hånden» ved slutten av nuntiens møte.
La oss høre Viganòs versjon først – som i dette tilfellet kanskje hadde fortjent bedre redigering – «Da det var min tur, hadde jeg bare tid til å si til ham ‘Jeg er nuntius til USA.’ Han angrep meg omgående med en formanende tone, og brukte disse ordene: ‘Biskopene i USA må ikke ideologiseres! De må være hyrder!’ Jeg var selvsagt ikke i en posisjon der jeg kunne be om forklaringer om hva han mente med disse ordene og den aggressive måten han hadde refset meg på.» La oss nå se hva som virkelig skjedde, takket være sekvensen fanget opp av kameramannen fra det som dengang het Vatikanets TV-senter [Centro Televiso Vaticano, i dag Vatican Media] (se minutt 1.10).
Se video av pavens møte med Viganò
Det er veldokumentert og unektelig slik at fakta avviker vesentlig fra det Viganò forteller. Først, paven mottok ham smilende, med vennlighet, og så snart paven visste at han var nuntius til De forente stater, så «angrep» ikke paven ham med en «irettesettende tone»: Paven takket ham varmt for hans innsats.
Rett etter blir pavens ansikt litt mer alvorlig, som alltid i disse situasjonene: Han ønsker nemlig å kommunisere et budskap som for ham er viktig, en oppførsel som er godt kjent for dem som følger denne typen av videoer i profesjonell sammenheng. Omgående sier han, med en svært lav stemme og slett ikke i en aggressiv tone: «I USA …» Umiddelbart deretter stopper videoen: Vatikanets TV avslører aldri de private ordene som veksles ved slike anledninger. Men det er tydelig at Frans ikke oppfører seg aggressivt, han angriper ikke Viganò, og irettesetter ham overhode ikke. Den nye paven informerte ganske enkelt sin ambassadør til USA om sitt anliggende.
Man kan si at dette bare er små detaljer, sant nok. Men det er detaljer som viser at hukommelsen muligens svikter Viganò når han forsøker å gjenfortelle en del episoder, eller en viss personlig bitterhet hos den tidligere nuntien mot den sittende paven.
