FRA OXFORD TIL OSLO:Da Werner G. Jeanrond bestemte seg for å slutte ved University of Oxford, kom det tre henvendelser, én av dem fra Universitetet i Oslo. Siden september i fjor er han professor ved Teologisk fakultet ved Universitas Osloensis.
– Ulikheter er en rikdom, ikke trusler, sier Werner G. Jeanrond, den eneste katolske professor ved Teologisk fakultet i Oslo – og den første katolikk som underviser i dogmatikk der.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Å være mindretallsrepresentant for verdens største kirkesamfunn er professor Jeanrond blitt så vant til at det nesten er blitt en yrkesskade: Fra 1981 til 1994 underviste han ved Trinity College, Dublin, deretter ved Universitetet i Lund 1995–2007, Universitetet i Glasgow 2008–2012, Universitetet i Oxford, St Benet’s Hall, 2012–2018, og fra september 2018: Teologisk fakultet ved Universitet i Oslo. – Jeg har utdannet anglikanske, presbyterianske, baptistiske, katolske og protestantiske prester. Det synes å være Guds vilje at jeg skal undervise studenter fra andre konfesjoner. Dessuten lærer jeg mye selv, melder professoren som betegnes som én av de mest innflytelsesrike europeiske teologer gjennom de siste 30 år. Da han bestemte seg for å slutte ved University of Oxford, kom det tre henvendelser, én av dem fra Universitetet i Oslo: – Jeg har samarbeidet med kolleger fra Oslo i over 30 år, min svenskfødte kone Betty og jeg har gode venner her, og vi har besøkt Norge flere ganger. Vi kom etterhvert frem til at her kunne vi tenke oss å bo og levere et bidrag. Vi takker Gud for denne muligheten.
«Jeg ville teste min kristne tro og mine tanker i en større sammenheng enn den jeg tilfeldigvis er født i. Det har jeg ikke angret på.»
Teolog med brede vinger
Jeanrond vokste opp i Saarbrücken, Saarland, én av de mest katolske regioner i Tyskland. – For meg er det et privilegium å ha bredere vinger enn en vanlig tysk, katolsk teolog, forteller professoren, som bedyrer at hans katolske tro aldri har budt på problemer for ham ved protestantiske institusjoner, tvert imot: – Den skaper nysgjerrighet og interesse. Jeg mener at vi må forstå ulikheter som en rikdom, ikke trusler. Teologisk fakultet i Oslo er det eneste vi har ved et norsk universitet. Frem til 1990 var profesjonsstudiet i teologi fakultetets eneste studietilbud, og frem til Jeanronds tiltredelse var Kari Børresen (1932–2016) også fakultetets eneste katolske professor. – Hvilken akademisk betydning har det at du er katolikk? –Jeg synes de katolske universitetene i Tyskland har noen mangler, som skyldes at de er for begrenset konfesjonelt. Jeg valgte bevisst å dra til University of Chicago for å skrive min doktoravhandling der. Jeg ville teste min kristne tro og mine tanker i en større sammenheng enn den jeg tilfeldigvis er født i. Det har jeg ikke angret på. Jeg har alltid sett på det som en gave, en nåde, betror Jeanrond oss.
Kjærlighet, håp og tro
I 2010 publiserte Jeanrond boken A Theology of Love. Nå arbeider han med neste bok i den teologiske trilogi om tro, håp og kjærlighet – de tre himmelske nådegaver: – Du er nå i ferd med å ferdigstille manus til Reasons to Hope. Hvorfor skriver du denne boken? – Tro betyr to ting: Det er noe Gud skjenker oss (fides qua), og det er vår måte å organisere troen på (fides quae). Hva vi gjør med troen, hvordan vi formulerer, organiserer, dogmatiserer den – det er et menneskelig anliggende. Det går fort galt hvis denne formen for tro skal kontrollere håpet og kjærligheten. Da anser jeg det som bedre at kjærligheten kontrollerer både håpet og troen. Derfor skrev jeg først om kjærlighet, nå kommer boken om håpet – og til slutt har jeg et ønske om å bidra med en bok om troen. – Når kommer boken om håp ut? –Jeg sender manus til forlaget i mars, og boken kommer ut både på svensk og engelsk i løpet av året, sier en håpefull professor.
Bilde
Vår forventning til Gud
6. februar 2019 holdt Jeanrond foredraget «Hopes, Hope and Radical Hope: Christian Hope and the Praxis of Love» under Candlemas Lecture ved Boston College. Da sa han at «mens tidligere generasjoner av kristne tenkte på døden som inngangen til det virkelige liv med Gud og fellesskap med de hellige, så finner mange kristne i Vesten det i dag vanskelig å artikulere sitt håp for et liv etter døden.» – Hvorfor er det slik? Og hva slags utfordring mener du at det representerer? – Så mye har endret seg i vår generasjons oppfatning av døden, sammenlignet med tidligere tiders holdninger og praksis. Jeg vokste opp på landet, og som ministrant var jeg med i et utall rekviemmesser. Det var alltid samme ritual, uansett hvem de døde var som vi skulle overlate til Guds nåde. Idag er det mer individuelt: Seremonien er tilpasset etter den dødes siste vilje eller de etterlattes ønsker. Dette er vårt forsøk på å organisere dødens virkelighet. Og midt i dette er de eskatologiske symbolene glemt: himmel, skjærsild og helvete. De er skjøvet ut av vår bevissthet, fordi de er blitt tatt altfor bokstavelig, hevder professoren. Han mener at det er et behov for å klargjøre dette på nytt: Hva er det egentlig vi forventer oss av Gud? Er dette liv vår siste sjanse, så å si? Eller er dette livet en del av den dypere gudsrelasjon som har karakter av evighet? – De eskatologiske bilder som mine foreldres generasjon hadde, er gått ut på dato – og vi har ingen nye bilder av etterlivet. Det er et problem, fordi vi på den måten kobler oss fra Guds overgripende skaper- og forsoningsprosjekt – og vi kobler oss fra de døde, mener Jeanrond. Han frykter at når vi mister evnen til å besvare spørsmålet om hvordan alle – de døde, de levende og de som skal komme – er del av Kristi kropp, så svinner håpet hen og bare håpløsheten blir tilbake. – Derfor skriver jeg også på denne boken, Reasons to Hope. Jeg har naturligvis ikke svar på alt, men jeg ønsker en videre samtale om temaet.
«Gud befalte oss ikke å like hverandre – eller meg selv, eller Gud, men å elske hverandre, en selv og Gud. Det er noe annet; det er hardt arbeid.»
Kjærlighet ekskluderer ikke
I sitt Boston-foredrag skriver professor Jeanrond: «Fortell meg hva dine håp er, og jeg begynner å forstå hvem du er.» – Hvilken betydning mener du at håp har for mennesket? – Ingen mennesker kan leve uten håp. Håp er dypt menneskelig, for vi mennesker er skapt for en fremtid. Fremtidens ulike dimensjoner er det som motiverer oss til å organisere livet i dag. Det er svært interessant å spørre folk om deres forhåpninger. Håper du bare for deg, eller håper du på vegne av menneskeheten, verden, Guds skaperverk? Håper du at Guds rike skal komme, eller håper du bare at du blir rik og kan leve i det uendelige, spør Jeanrond. – Hvordan vil du beskrive forholdet mellom kjærlighet og tro, et tema som du tar opp i den siste av trilogiens bøker? –Vår katekese og samlede visdom om troen må vise seg i kjærlighetens horisont: Troen må hjelpe oss å bygge opp kjærlighet, og ikke brukes til å definere mennesker inn eller ut. Kjærlighet er et dårlig verktøy for å ekskludere mennesker. Samtidig har kjærligheten alltid med det andre – eller det som er annerledes – å gjøre. Gud befalte oss ikke å like hverandre – eller meg selv, eller Gud, men å elske hverandre, en selv og Gud. Det er noe annet; det er hardt arbeid. Gud er den som er radikalt annerledes, sammenlignet med oss. Ikke totalt annerledes, da hadde vi jo ikke kunnet ha noen relasjon til Ham. Det store spørsmålet er: Hvis vi ikke kan håndtere hverandres annerledeshet, hvordan kan vi ta håndtere Guds radikale annerledeshet?
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
– I det foredraget du nylig holdt sa du at du aldri har hørt om en krig som er blitt utkjempet på vegne av kjærlighet eller håp. Kan du utdype dette? – La meg svare anekdotisk: Da jeg bodde i Irland, skulle jeg besøke min kommende kone på hennes arbeidsplass i et forsoningssenter for katolikker og protestanter i nærheten av Belfast. Det var en kronglete reise. Jeg gjorde avtale med en venn om at vi skulle møtes i en kirke utenfor byen, slik at jeg kunne sitte på med ham videre. Jeg gikk inn i kirken for å vente, og merket at det var en bønnegudstjeneste i gang. Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at de som var der, bad mot meg. De bad: «Herre Gud, beskytt våre [protestantiske] studenter i Dublin mot den katolske læreren som underviser dem.» Det var jo meg! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ble helt forvirret – det hadde aldri hendt meg før, og jeg kunne ikke forestille meg at det skulle skje. Dette handlet definitivt om en tro formet av mennesker, og i hvert fall ikke om kjærlighet eller håp. Til slutt ropte jeg: «Det er meg!» Da ble de helt stille, og så ble de forferdet. De hadde selvsagt ikke regnet med at jeg skulle sitte der. Så kom vi i samtale, og jeg spurte: «Hvorfor ber dere mot meg, ikke for meg? Dere kunne jo be for at jeg virkelig skulle undervise deres trosfeller i den kjærlighet som Gud vil at vi skal møte hverandre med. Kanskje lytter Gud heller på bønner for noen enn mot noen?» Jeg sa det til dem, men samtidig til meg selv. Det var en stor opplevelse, som fremdeles vokser i meg: At noen i en kirke kan be mot noen! – Hvordan reagerte de? – De var helt fortvilte, og det viser at det er lett å be mot noen som ikke er der, noen du ikke kjenner. Det er noe helt annet når dere møtes – og det er jo akkurat det samme som skjer i evangeliene. I de usannsynlige møtene mellom Jesus og allehånde merkverdige mennesker, oppstår det en kjærlighetsdynamikk som er revolusjonerende.
Biografi: Werner G. Jeanrond
Werner Günter Adolf Jeanrond (f. 1955, Saarbrücken, Tyskland), gift med Betty Claesson Jeanrond.
Professor i dogmatikk/systematisk teologi ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo
Tidligere ansettelser: Professor ved Trinity College, Dublin, Lunds universitet, Universitetet i Glasgow, Universitetet i Oxford, St Benet’s Hall.
Publikasjoner i utvalg: A Theology of Love (2010), Call and Response: The Challenge of Christian Life (1995), Theological Hermeneutics: Development
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
