PATERENS FRANSKE RIKE:Fra hagen i prestegården har p. Dominique-Marie utsyn over Yonnedalen. Dypt nede i den canyon-lignende dalen ligger nabolandsbyen Mailly-la-Ville.
For 30 år siden dro en norsk soldat på julepermisjon fra Bardufoss til Bagnoregio i Italia. Det skulle endre hans liv. I dag er han kapellan i en fransk landsby, og ivrig engasjert i en saligkåringsprosess.
Tekst og foto: Nils Heyerdahl
Det var Henrik Wergeland som først brukte uttrykket «et bortblæst laurbærblad». Han siktet til den norske geologen, filosofen og dikteren Henrik Steffens som forlot Norge i ung alder og virket hele sitt liv i utlandet.
Uttrykket dukker opp i minnet der jeg sitter i et fly, på vei til Paris en kjølig aprildag. Jeg har en avtale med Halvard Mørstad. Han vokste opp på Ski utenfor Oslo, sang i Sølvguttene, ministrerte i St. Hallvard, tok examen artium på Kristelig Gymnasium og utførte militærtjeneste på Trandum og Bardufoss. Alt sammen lyder temmelig normalt. Mer uvanlig er det at nordmannen nå heter Dominique-Marie og i 15 år har virket som katolsk prest i en fransk landsby. Den er så liten at den ikke er registrert på de vanlige Frankrike-kart. For å finne stedet, måtte jeg skaffe et lokalt kart over denne delen av Bourgogne.
«Da jeg kom til Italia for rundt 30 år siden, kunne jeg ikke et ord italiensk.»
Broder Dominique-Marie Mørstad
Bilde
597 INNBYGGERE:Mailly-le-Château med sine smale gater og lave murhus. Den lille landsbyen huser knappe 600 personer.
Frankrike i miniatyr
Fra Paris går veien videre med bil sørøstover til Auxerre, administrasjonssentret for Yonne, som både er navnet på fylket og på elven som flyter stille gjennom denne byen. Den ble anlagt i senantikken og er full av historiske minner som går helt tilbake til 400-tallet.
Deretter bærer det videre sørover gjennom et rolig, bølgende jordbrukslandskap som på denne tiden viser seg i lyse og vårlige pastellfarger. Veien blir smalere, trafikken minsker, og farten settes uvilkårlig ned. Det hektisk urbane viker for landlig ro. Veien går gjennom to små landsbyer der det ikke er et menneske å se. Så kommer et kirketårn til syne i det fjerne, og signaliserer at målet er nært: Mailly-le-Château.
Forsiktig kjører jeg inn i de smale gatene, der lave murhus i alle varianter av grått støtter seg mot hverandre. Innimellom er det også oppussede hus med friske farger og noen frittstående villaer med hage rundt. Disse bygningene har sett slekt følge slekters gang gjennom skiftende tider. Byens navn tyder på at det også må ligge et slott her. Dette er visst et Frankrike i miniatyr, med sine nedarvede og ikke alltid harmoniske mønstre – sosialt, økonomisk, politisk og religiøst. Sentrum er bytorget, der kirken og rådhuset ligger rett overfor hverandre, deler plassen seg i melloim og synliggjør de viktigste kreftene i fransk historie : religion og politikk, symbolisert i korset og trikoloren. Omtrent slik har jeg forestilt meg landsbyen Ambricourt, åstedet for Georges Bernanos roman «En landsbyprests dagbok».
«Som barn ministrerte jeg i St Hallvard i Oslo og fikk der god kontakt med de nederlandske fransiskanerpatrene Castricum, Arno og Hölscher.»
Broder Dominique-Marie Mørstad
Bilde
Drømmer på fransk
Her er ingen butikk for tiden, men det bor en baker her som sørger for ferskt brød hver dag. Og så er det en «Tabac» her, en liten tobakksjappe med bar. Prestegården ligger noen kvartaler unna. Det er en ominnredet skolebygning fra 1800-tallet, der det nå bor tre prester, to franske og en norsk. Den norske ønsker vennlig velkommen, iført sin sorte soutane, og viser vei inn til en romslig peisestue, der samtalen skal finne sted.
Broder Dominique-Marie Mørstad vil ha det til at de mange årene i utlandet har svekket hans norsk. Det er en overdrivelse. Han fører et raskt og presist østnorsk, men både tonefall og enkelte ordvalg gir talen et svakt islett av fransk, innimellom også litt italiensk.
– Det er jo litt merkelig. Da jeg kom til Italia for rundt 30 år siden, kunne jeg ikke et ord italiensk. Det rettet seg etterhvert. Og da jeg kom til Frankrike for 15 år siden, kunne jeg ikke fransk. Men nå tenker og drømmer jeg på det språket!
– Mitt hovedspørsmål er enkelt: Hvordan gikk det til at du endte i Mailly-le-Château?
– Det er en lang og litt innviklet historie, men jeg skal forsøke å gi deg en kortversjon. Min far, som var luthersk teolog, ble katolikk da jeg var tre år, og min tyskfødte mor fulgte etter, tre år senere. Viktig i deres konversjonshistorie var møtet med pater Johannes Duin, som den gang var sogneprest i Halden. Han var nederlender og en lærd kirkehistoriker med doktorgrad i teologi. Kontakten med denne varme og intelligente presten fikk stor betydning for meg. Han ble et forbilde som vekket et slumrende kall i meg allerede som barn. Slik hadde også jeg lyst til å være!
– Du ville bli prest?
– Det ble tidlig en aktuell mulighet, men jeg var lenge i tvende sinn. Jeg var nemlig også interessert i matematikk og realfag, og kunne tenke meg å bli ingeniør. Som barn ministrerte jeg i St Hallvard i Oslo og fikk der god kontakt med de nederlandske fransiskanerpatrene Castricum, Arno og Hölscher. Jeg sang i Sølvguttene under den legendariske Torstein Grythe og fikk være med på spennende turneer til Russland og Estland, og jeg hadde en fin tid på Kristelig Gymnasium i Oslo. Mine foreldre var også venner av den ungarske jesuitten, pater Gustav Teres. Hans sans for humor og hans store kunnskaper i matematikk og astronomi fanget meg. Han var tilknyttet Astronomisk institutt ved Universitetet i Oslo og tjenestegjorde hvert år flere måneder ved Vatikanets observatorium i Castelgandolfo. Også han ble et forbilde.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
– Det har ikke manglet på impulser, både fra troens og vitenskapens verden?
Jeg har vært heldig. Fått med meg mye i bagasjen. Men jeg visste jo ikke helt hvor dette skulle bære hen. Etter examen artium fikk jeg anledning til å tenke meg om da jeg skulle avtjene min verneplikt. Jeg søkte og kom inn på et befalskurs på Trandum og tjenestegjorde så i kavaleriet.
– Der holder de seg vel ikke lenger med hester?
– Nei, vi dundret i vei i panservogner. Min oppgave ble å lede mannskapet som var til fots: de første som tar seg inn på det fiendtlig område idet kampen skal starte.
– Det må ha vært en spesiell erfaring for en som gikk med tanker om å bli prest?
– Dette var i sluttfasen av den kalde krigen, og jeg hadde ikke den gang betenkeligheter med å læres opp i å forsvare mitt land, om det skulle bli nødvendig. Men så hendte det noe. Jeg skulle ha julepermisjon, og min søster Kristina foreslo at vi skulle reise sammen til Italia. Gjennom en venninne hadde hun fått kontakt med et spesielt miljø, et religiøst broderskap som holdt til i den bitte lille, pittoreske byen Bagnoregio, på toppen av et tidligere vulkansk fjell. Vi dro dit, og der møtte jeg for første gang Fraternità della Santissima Vergine Maria, «Den Allerhelligste Jomfru Marias Broderskap», en kommunitet av brødre og søstre, grunnlagt på 1960-tallet av den greskfødte konvertitten, pater Theodossios Sgourdelis.
Dette var mitt første møte med den latinske verden. Jeg forsto ikke et ord, men med litt engelsk, litt tysk og mye tegnspråk kunne vi kommunisere på et slags vis. Interessert i naturfag som jeg var, ble jeg fanget av grunnleggerens tanker om Guds tilstedeværelse i naturen og om hvordan naturen «snakker» til den sjelen som vet å lytte. Jeg ble fascinert av dette lille fellesskapet, men hadde ingen tanker om å slutte meg til det. Jeg måtte tilbake til Bardufoss.
«Jeg avsluttet militærtjenesten og dro på en slags pilegrimsreise per interrail. Viktige mål var Lourdes i Frankrike og Fatima i Portugal.»
Broder Dominique-Marie Mørstad
Der fordypet jeg meg i Therese av Lisieux’ selvbiografi En sjels historie. Den lyste opp min sjel i Nord-Norges mørke vinter! Therese skjøv meg videre i retning av prestekallet. Men hva slags prest? Kirken er jo full av teologiske utdannelsesveier, seminarer, ordener og kongregasjoner.
Jeg avsluttet militærtjenesten og dro på en slags pilegrimsreise per interrail. Viktige mål var Lourdes i Frankrike og Fatima i Portugal. Jeg besøkte begge steder, men endte så på ny i Bagnoregio, denne gang med en vrikket, opphovnet fot. Der ble jeg pleiet i åtte dager og lærte broderskapet bedre å kjenne.
En hovedtanke hos grunnleggeren er at alt er en nåde for den som vet å se den. For meg kastet dette et oppklarende lys over hva den katolske tro er i sin lange tradisjon og store enkelhet. Alt dreier seg til syvende og sist om Guds nåde og menneskets åpenhet for den. Resten av menneskehetens historie er kulisser. Den sanne gleden finner mennesket i Guds uendelige Kjærlighet. Synden tvinger likevel enhver fra dag til dag til å ta opp den åndelige kampen for å kunne høre bedre den Hellige Ånds stemme.
Bilde
LANDSBYKIRKEN:Kirken St. Adrien, bygget på 1200-tallet, ligger på bytorget i Mailly-le-Château. Her har p. Dominique-Marie virket som kapellan siden 1994.
Presteviet av kardinal
– Du var svært ung, 19 år gammel. Ikke alle er sikre på hva de vil i livet i den alderen, men det virker som du allerede da var klar til å følge en bestemt vei?
– Jeg har alltid vært utålmodig, og vil videre. Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg definitivt. Jeg søkte om opptagelse, og 25. mars 1992 ble jeg innlemmet i broderskapet. Da var jeg fylt 20 år og klar for videre utdannelse. I novisetiden studerte jeg språk, arbeidet i hagen og lærte meg å spille fløyte. Hos oss må nemlig alle brødrene lære seg et instrument. Jeg var i Bagnoregio i fem år. Det å leve i et katolsk land hvor tro ikke er et strids-spørsmål, men en enkel og normal glede, var en stor lettelse for meg.
Deretter studerte jeg i ett år filosofi og teologi hos dominikanerne ved universitetet i Bologna. I 1999 ble jeg så presteviet i Genova av kardinal Luigi Tettamanzi. Mine overordnede ville at jeg skulle fortsette studiene og ta lisensiat-graden, så de neste fire årene studerte jeg kirkefedrene, denne gang ved det patristiske instituttet Augustinianum, rett ved Petersplassen i Roma.
Og nå nærmer vi oss endelig svaret på ditt første spørsmål. Det var da jeg ble ferdig med disse studiene at ordenens leder ba meg om å flytte til Frankrike. Biskopen av Sens-Auxerre var i prestenød og hadde henvendt seg til en rekke ordener og kongregasjoner for å få bemannet ledige stillinger, Det endte med at broderskapet påtok seg ansvaret for sognet Mailly-le-Château i 1993. Helt fra starten av kom vi studenter hver sommer for å hjelpe til der, men jeg trodde ikke jeg noen gang ville komme til å bo fast i Frankrike, for jeg var den som kunne minst fransk! Men Gud hadde andre planer. Jeg kom med min bagasje hit i august 2004 og har siden levd her som kapellan.
«Det er mye å gjøre, men fra jeg ble ordensbror har jeg merkelig nok alltid hatt følelsen av å være på ferie, dette til tross for at jeg fort drukner i gjøremål.»
Broder Dominique-Marie Mørstad
Bilde
ELISES FØDESTED: P. Dominique-Marie utenfor den lille bondegåreden, der Elise Bisschop ble født i 1925.
Møte med Elise
– Broderskapets lokale avdeling her består av tre personer: pater Joseph, pater Michel og du. Er ikke det en vel stor bemanning for en landsby som ved siste folketelling besto av 597 personer?
– Det kan jo virke sånn. Men vi har altså ansvaret for å betjene en rekke andre sogn rundt omkring i distriktet. Det er nok å ta seg av: messer, sjelesorg, dåp, konfirmasjon, brylluper og begravelser. Nok å ta seg av. Du så kanskje at det står tre biler parkert utenfor. Vi må ha hver vår for å kunne ivareta oppgaver på en rekke forskjellige steder, ofte på samme tid. Det er mye å gjøre, men fra jeg ble ordensbror har jeg merkelig nok alltid hatt følelsen av å være på ferie, dette til tross for at jeg fort drukner i gjøremål. Når vi forsøker å gjøre alt for Gud og i Gud, så hviler hjerte i Sannhetens fred. Her har jeg et meningsfylt virke. Da vi kom hit, ble vi ikke akkurat tatt i mot av folkemengder og orkester og velkomstkomité. Her var – og er – adskillig kirkeskepsis. På dette punkt er Frankrike et splittet folk. Men jeg tror at vi langsomt har opparbeidet tillit og blitt en del av lokalsamfunnet som alle regner med.
– Og her vil du bli?
– Jeg hadde nok for lengst vendt tilbake til Italia, hadde det ikke vært for Elise!
– Hvem?
– Elise Bisschop.
Der må vi avbryte, for det nærmer seg tid for lunch – den franske déjeuner. Så den som vil vite hvem Elise er, og hvorfor den norske kapellanen i Bourgogne er så opptatt av henne, henvises til elisebisschop.fr/no.
Vi avrunder samtalen og pater Dominique-Marie ifører seg forkle. På kjøkkenet gjør han i stand til et velsmakende måltid for den lille kommuniteten som i dag er forøket med en gjest langveisfra. Mat og drikke er derimot kortreiste. Begge deler smaker gjerne fortreffelig i Bourgogne.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
