Biskop emeritus Ole Christian Kvarme: – Vatikankonsilet ble en revolusjon i Kirkens forhold til jødene

Publisert 22. oktober 2019 | Oppdatert 23. oktober 2019

Olavsfestdagene i Romas seminar 2019: Roma og jødene

ØKUMENISKE OLAVSDAGER: Biskop emeritus Ole Christian Kvarme i Den norske kirke holdt foredraget Roma og jødene under årets seminar. Han skjelnet tydelig mellom antisemittisme og antijudaisme. Sistnevnte er en religiøst motivert, negativ holdning til jødedom.

Et hovedinntrykk etter seminaret om Roma og jødene under Olavsfestdagene samme sted nå i oktober, er at historien om de kristnes forhold til jødene er mer innfløkt og er mer mangetydig enn den ofte fremstilles.

Tekst og foto: Nils Heyerdahl

Den kristne kirke har mye å svare for når det gjelder den negative holdningen til jødene gjennom europeisk historie. De kristne har vært nedlatende, arrogante, diskriminerende og fiendtlige – og det førte til det som verre er: forfølgelse og pogromer. Helt fra det første århundre og fremover til vår egen tid rådet den oppfatning blant kristne at jødene var ansvarlige for Kristi død. Det var fake news, for det var romerne som henrettet Kristus. Men man ble innpodet den forestilling at Guds straff over jødene var at de måtte vandre hvileløst om på jorden til tidenes ende. En rekke konsiler vedtok diskriminerende lover mot jødene.

Denne mørke siden ved Kirkens forhold til jødene må aldri underslås. Men det finnes også andre aspekter og begivenheter som nyanserer det hele, i en lang og sammensatt historie, som begynte med at jødene Peter og Paulus forkynte for romerne og andre at jøden Jesus Kristus var Guds enbårne sønn.

Å bruke og misbruke historien

Seminaret kastet lys over en rekke sider ved den kompliserte relasjonen mellom de kristne og jødene. Historikeren Trond Risto Nilssen talte om Nasjonal Samlings bruk og misbruk av Olavstradisjonen. Dette trekk ved den norske utgaven av nazismen kan kanskje ikke direkte kobles til antisemittismen og uthenging av jødene som syndebukker og hatobjekter, men foredraget ga en interessant inngangsport til et mer universelt fenomen: hvordan forskjellige slags aktører har brukt historien for å legitimere egne standpunkter, ideologier og holdninger

TEKST: Ecclesia (t.v.) med kalken og Synagoga (t.h.), med bind foran øynene
og et geitehode i hendene. Illustrasjonen er hentet fra et tysk psalter fra ca. 1260.

Middelalderkunstens fremstilling av jødene

Bilde

Kunsthistorikeren Margrethe C. Stang tok for seg fremstillingen av jødene i middelalderens billedverden, og understreket at bildene og skulpturene, hva enten i gotiske katedraler eller i norske stavkirker, alltid formidler en kristen fortelling, og ikke jødenes opplevelse av seg selv og sitt forhold til omverdenen. Jødene er alltid «de andre», de er ikke inkludert i det «vi» som fremstiller og fortolker bildene. Jødedommen blir kristendommens antitese. De fremstår ofte personifisert som Synagoga og Ecclesia, to kvinneskikkelser. Synagoga har gjerne bind for øynene. Hun er blind for sannheten. Hun kan holde et offerlam eller en offergeit i hånden, symboler på den gamle pakt. Ecclesia derimot er seende og hun holder frem en kalk, om viser til eukaristien og Kristi offerdød. Hun kan også bære en miniatyrkirke som symbol på den nye pakt og den kirke som Kristys grunnla. Allerede i denne perioden finner vi jødene fremstilt som usympatiske, med stereoptype, karikerte trekk.

Mørke og lys i relasjonen mellom kristne og jøder

Den norske kirkes biskop emeritus Ole Christian Kvarme samlet trådene i sitt foredrag. Det handlet om utviklingen av forholdet mellom de kristne og jødene, fra de aller første kristne menigheters tid og frem til Det annet vatikankonsil og de etterfølgende pavene.

I sitt brev til romerne fremhever Paulus at vi alle, jøder som ikke-jøder, er elsket av Gud, og at de Jesus-troende jødene ikke må vise overmot, men ydmykhet i sitt forhold til annerledes troende. I en ellers temmelig mørk historie trakk Kvarme frem noen lysglimt: pave Gregor den store (540 – 604) forordnet at jødene skulle beskyttes. At Pietro Pierleoni (1090 – 1138) var av jødisk slekt, var ikke til hinder for at han ble valgt til pave Analectus II. Og fra nyere tid: tyskerne slo til mot jødene i Roma 16. oktober 1943. Tusener kom aldri tilbake fra konsentrasjonsleirene. Men 80 prosent av Romas jøder ble berget, fordi de ble hjulpet av sine italienske medborgere og av Kirken – skjult i private hjem og klostre, hjulpet til å flykte. Andre steder strøk 80 prosent av den jødiske befolkningen med.

Kvarme skjelnet mellom antisemittisme og antijudaisme. Antisemittisme er et begrep som oppstod i 1879 og betegner rasemessig motivert jødehat. Antijudaisme er derimot en religiøst motivert, negativ holdning til jødedom. Det er den siste som har fått prege kristendommens historie.

Først med Det annet vatikankonsil (1962 – 65) inntrer en radikal endring. Det var Johannes XXIII som innkalte til dette konsilet. Under krigen hadde han hjulpet utallige jøder i Istanbul med reisepass til Det hellige land. Den endrede holdning til jødene hadde sin spede begynnelse allerede på 1930-tallet, blant katolikker med jødisk bakgrunn. De reagerte når prester tiet om eller direkte støttet nazistenes overgrep. De opplevde det som svik, ikke bare mot dem selv, men mot hele arven fra apostlene. De grep tilbake til Romerbrevets respektfulle omtale av det jødiske folket og dets tradisjoner.

Det store bruddet

Konsilet kom til å representere et radikalt brudd, en revolusjon i Kirkens holdning til jødene, nedfelt i dokumentet Nostrae aetate («I vår tid») om de ikke-kristne religioner. Kapittel 4 handler om jødene. Her understreker konsilet det åndelige bånd som knytter den nye pakts folk til Abrahams slekt, og beklager med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som jødene er blitt utsatt for. Kirken erklærer at den vil fremme gjensidig forståelse og aktelse mellom jøder og kristne og oppfordrer til oppriktige samtaler, samt til samarbeid om bibelske og teologiske studier.

Biskop Kvarme trakk frem et konkret eksempel på hva det nye og positive syn på jødene har ført til: I langfredagsliturgien inngår en bønn for jødene. Tidligere ble de der omtalt som vantro og blinde, og man ber Gud om at de må bli fridd ut av sitt mørke og komme til troen på Jesus Kristus. Nå har bønnen fått et helt annet innhold:

La oss be for jødene, at Herren, vår Gud, lar det folk som han først åpenbarte seg for, vokse i kjærlighet til hans navn og i trofasthet mot hans pakt. Allmektige, evige Gud, du som ga dine løfter til Abraham og hans ætt, lytt i nåde til din Kirkes bønner, så det folk som du først gjorde til ditt, når frem til forløsningens fylde. Ved Kristus vår Herre.

– Her har antijudaismen veket for ønsket om at jødene må finne sin egen vei til forløsning, på sine egne – den jødiske tros – premisser. Nostra Aetate er ikke et punktum, men et kolon, sa Kvarme.

Herfra går en ny vei, i pakt med det Paulus skrev nettopp til de jødisk-kristne i den byen vi befinner oss: Vi skal ikke skal gå frem i triumf, men i ydmykhet.

– Vi er på vei sammen!