Publisert 28. oktober 2019
|
Oppdatert 28. oktober 2019
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
TRO:– Vi nordmenn snakker nesten aldri om tro. Det og da få et innblikk i hva folk tenker om troen, og se hvordan Gud rører ved folks liv, er vakkert.
I en levende menighet skal det være rom for alle – også når de kommer fra 140 forskjellige land, sier sogneprest Pål Bratbak.
Tekst og foto: Kathrine Låver
I 1842 ble det oversendt en søknad til Hans Majestet kong Karl Johan med bønn om å få opprette en egen katolsk menighet, og få ansette en katolsk prest, i datidens Christiania. Søknaden ble bønnhørt 6. mars året etter, og innvilget ved kongelig resolusjon. Litt over en måned senere, den 9. april 1843, var St. Olav menighet i Oslo opprettet, og første katolske messe feiret på lovlig vis. Arbeidet med å skaffe midler til et eget kirkebygg startet kort tid etter opprettelsen. Og etter flere år med planlegging, og tallrike kollektreiser, sto St. Olav domkirke ferdigbygget i 1856.
Norges eldste menighet
P. Pål Bratbak har vært sogneprest for menigheten med Norges lengste fartstid i nærmere seks år.
– Hva husker du best fra begynnelsen av din tid som sogneprest?
– Jeg gledet meg veldig til å begynne, men det var nok med skrekkblandet fryd jeg gikk inn i oppgaven med å være sogneprest. Jeg hadde bare hatt noen års erfaring med menighetspraksis tidligere. Nå skulle jeg plutselig være sogneprest med en stab, og være arbeidsgiver. Jeg hadde flere kapellaner, og jeg var den yngste presten. Jeg har helt fra begynnelsen av fått god støtte fra stab og prester. St. Olav er en menighet full av skjulte perler og skatter. Selv om jeg er oppvokst i Oslo, var det mye jeg ikke visste om menigheten før jeg begynte som sogneprest.
– Hvordan har disse årene gått?
– Jeg er nok blitt mer ydmyk eller realistisk på disse årene. Jeg har lært at rutiner tar tid å bygge opp, og at det av og til er gode grunner til at ting er som de er. Da jeg kom trodde jeg at det fantes enkle løsninger på flere utfordringer. Jeg var kanskje litt cocky på det første møtet med alle gruppeledere i menigheten, sier p. Pål rett ut.
– Året etter, da vi hadde tilsvarende møte, sa jeg til gruppelederne: «i fjor kom jeg hit og trodde jeg hadde mange gode svar. I år ønsker jeg kun å stille spørsmål, så vi i fellesskap kan finne løsninger», innrømmer en noe mer ydmyk sogneprest.
Fjerde største i Norge
Bilde
FEIRING: Til St. Olav domkirkemenighet kommer folk fra alle samfunnslag, i alle aldre og med ulik bakgrunn. – Det synes jeg er veldig flott, sier pater Pål.
St. Olav domkirkemenighet er den fjerde største i Norge, målt etter antall troende som sogner til menigheten.
– Men vår menighet er nok den som har størst trafikk, mener p. Pål.
Rundt 3000 personer møter opp i Akersveien hver helg for å delta i en av de 17 søndagsmessene som feires. Ca. 20 prosent av all dåp i bispedømmet foregår i St. Olav menighet. Hvert skoleår har menigheten ca. 50 runder med elever – alt fra én til seks skoleklasser av gangen – som kommer til omvisning for å lære om Den katolske kirke. Et stort antall personer deltar i undervisning, og det feires 40–45 brylluper i året, samt deltar hundrevis av par på ekteskapsforberedende kurs, før vigsel i utlandet. De troende i menigheten kommer fra ca. 140 forskjellige land.
Menigheten kan ikke tilby sitteplass til alle som ønsker å delta på en av søndagens messer. Det finnes ingen parkeringsplasser. Det er bare to toaletter tilgjengelig, og ingen krig.
– Det er ganske heftig sier p. Pål med et smil. – For meg er dette et synlig tegn på at Den katolske kirke er sann, og det vitner om at måten kirken er organisert på, fungerer. Den samler oss til ett, på kryss og tvers av landegrenser. Det betyr ikke at alle kjenner eller forstår hverandre, men jeg håper at folk erfarer at vi er ett i det vesentligste. Jeg er glad for at vi kan tilby messer til de ulike nasjonale gruppene. Det går an å tilhøre menigheten på mange forskjellige språk.
Gjennom dagen:
Antall e-poster: 50| Antall ringeminutter: 30| Antall kopper kaffe: 3| Antall møter: 5
– Hva er det beste med å være sogneprest for akkurat denne menigheten?
– Det at det er en stor og aktiv menighet, gir oss mer ressurser. Det er mange flotte frivillige som hjelper til. Vi har mange kor og forsangergrupper til messene på de ulike språkene: norsk, engelsk, vietnamesisk, polsk, fransk og spansk. Organisten i den polske messen, Bogdan, har kommet hit og spilt frivillig hver søndag siden 1986. Det er som regel ministranter å se i alle messene.
– Menigheten har også mange som engasjerer seg frivillig i det karitative arbeidet. Vi tilbyr flere norskkurs. Det er gratis lunsj og sosialt samvær på fredager. Vi har en gruppe som heter «Suppe og vennskap». De deler ut mat og klær til trengende i Oslos gater. Vi har ulike bønnegrupper, undervisning og andre aktiviteter på forskjellig språk. Jeg tror vi kan gjøre mye mer. Så har folk en god idé, setter jeg veldig pris på å få høre om det.
Bilde
FRIVILLIGHET:Det er mange som engasjerer seg som frivillige i menigheten. Her hjelper mange til å få på plass de nye kirkebenkene.
– Det å se enkeltpersoners engasjement og vilje til å bidra, er utrolig vakkert og trosstyrkende. Vi prøver hvert år å invitere alle til en takkemiddag. I fjor kom det rundt 450 personer, men det er nok langt flere enn dem som burde takkes. De stiller opp tidlig og sent, og gjør synlige og usynlige oppgaver. Jeg ber for dem, for jeg kan ikke vise min takknemlighet på en annen måte. Det er en fantastisk menighet å være prest i.
– Hva er de største utfordringene?
– Å prøve å holde det hele samlet. Det er viktig at det er en levende menighet med rom for alle. Det er ikke alltid lett å finne balanse mellom det å styre, og det å la folk styre seg selv. Det gjelder å forstå hva folk venter at presten skal gjøre, og vite når man skal la ting flyte. Jeg bommer nok stadig. Mitt slagord er et sitat tilskrevet Den hellige Augustin: «Enhet i det vesentligste, frihet i det mindre vesentlige, og alt i kjærlighet». Da fungerer det, stort sett!
– Så er det utfordringer knyttet til at det er en så stor menighet. Står jeg og hilser etter messen, har jeg kanskje hilst på 700 personer i løpet av en søndag. Jeg prøver å være synlig over alt, men det er umulig med tanke på alle aktivitetene. Man får ikke den nærheten til folk her som i en mindre menighet, og det savner jeg.
Bilde
STØRRE AVSTAND: P. Pål er sogneprest for 10 855 troende. Allikevel, hilser man på en av Norges travleste sogneprest får man alltid et hei tilbake.
– Hvem er det som kommer til menigheten?
– Alle. Også det viser styrken i det katolske: at så mange forskjellige typer mennesker finner et åndelig hjem i samme menighet. Her kommer både ambassadører og prostituerte, folk fra alle samfunnslag, alder og bakgrunn. Det synes jeg er veldig flott. 50 prosent av dem som kommer til messe tilhører egentlig ikke menigheten geografisk sett.
– Hvorfor kommer så mange som ikke sogner til menigheten?
– Vi er godt synlige i Oslo sentrum, så beliggenheten har nok mye å si. St. Olav er en menighet hvor du kan bidra og være med på mye sosialt, eller bare komme på søndager. Man kan velge mellom å være synlig eller helt usynlig.
9 forskjellige språk
I løpet av en søndag feires det messe på 9 forskjellige språk i menighetens kirker i Akersveien.
– Hvordan er miljøet i en så multikulturell menighet?
– Her vil det nok alltid være flere miljøer. Det er ikke realistisk at 3000 personer fra forskjellige land skal kunne navnene på hverandre. Det viktige for meg er at alle har et fellesskap man føler seg hjemme i hvis man ønsker det, ikke hvilket språk det er på.
Bilde
GOD STEMNING:I en så multikulturell menighet som St. Olav vil det alltid være flere miljøer mener p. Pål. Hver gang menighetens troende kommer sammen, er det alltid god stemning.
– Går det an å samle alle?
– Det blir vanskelig. Kulturdagen bringer store deler av menigheten sammen. Da sperrer vi av gaten, og de nasjonale gruppene har hver sin bod hvor de selger mat som er typisk for deres hjemland, det er kulturelle innslag og man får tid til å snakke med hverandre. Vi har også andre feiringer som samler mange i det samme kirkerommet, men det er begrenset hvor mange ganger vi kan samle alle til den samme messe, slik vi prøver hvert år ved Kristi legeme og blods fest.
– Menigheten har eksistert i 176 år. Hvordan påvirker den lange historien menigheten i dag?
– Det er spesielt å være i en menighet med lange historiske linjer. Noe av det fineste jeg har i mitt eie er diplomet fra da min bestefar mottok sin førstekommunion i St. Olav i april 1928. Det er signert av sognepresten, og jeg viser diplomet til barna når jeg nå som sogneprest er den som gir dem det. Jeg sier til dem at de må ta vare på det, for kanskje er det deres barnebarn som en dag står her som sogneprest. Da vi fikk nye kirkebenker i juli, sa jeg til ungdommene som hjalp med å bære dem inn, at de nå også jobbet for sine fremtidige barnebarn. I St. Olav ser vi lettere at vi også er del av en overlevering som går langt tilbake, og derfor også fremover.
– St. Olav kirke er også domkirke for Oslo katolske bispedømme. Hvordan fungerer skillet mellom menighetskirke og domkirke?
– Vi er ikke så opptatt av skillet, men at vi har en struktur rundt at det er en domkirke i tillegg til å være en menighetskirke. Som regel er det biskopen, og ikke menighetsprestene som feirer messene på norsk i høytidene. Det er bare fint. Da får menigheten variasjon. Vi er også så heldige og ha to kirker her i gaten til å betjene det enorme trykket.
Bilde
KULTURDAG: Hvert år møtes store deler av menigheten til Kulturdagen. Da kan de nasjonale gruppene vise hva som er typisk for deres hjemland.
– Har du alltid visst at du ville bli prest?
– Fra starten av tenårene ønsket jeg egentlig å bli fransiskaner, men holdt det for meg selv. Mens jeg var i militæret møtte jeg en søndag en prest som jeg da ikke kjente. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med livet mitt, og jeg svarte, uten å tenke meg om, at jeg ville bli fransiskaner. Presten var mgr. Torbjørn Olsen.
Det overrasket meg at jeg svarte så direkte, og han hjalp meg også til å forstå at det var menighetslivet jeg var tiltrukket av, og ikke først og fremst det fransiskanske. Det at jeg valgte å fortelle ham dette, som jeg hadde holdt for meg selv så lenge, tenker jeg var en liten inngripen ovenfra. Så for å avklare kallet, tok jeg kontakt med bispedømmet.
Biskop Schwenzer spurte meg om jeg ikke ville fullføre graden jeg hadde påbegynt, før jeg startet i presteseminaret. Det hadde jeg ikke tålmodighet til, og startet prestestudiet bare noen få måneder senere.
ÅTTE RASKE:
Kristus er: Veien, sannheten og livet
Tro betyr: Å ha visshet for de ting man ikke kan se
Kirken gir meg: Fellesskap med Gud og mennesker
Ett bibelvers: «Alle ting kan tjene til det gode for de som elsker Gud» 1930 (Rom, 8, 28)
Favoritthelgen: Olav den hellige
Favorittforfatter: Jo Nesbø
Det å være sogneprest er: Fint
Jeg vil bli husket for: En som var der
– Vi var begge med på Verdensungdomsdagene i Panama tidligere i år. Jeg har hørt at du har rekord blant prestene for hvor mange ganger du har vært med. Hvor viktig er ungdomsarbeid for deg?
– Det er veldig viktig. Jeg merker jo at det er større og større avstand i alder til ungdommen, men jeg har alltid vært aktiv i ungdomsarbeidet, selv nå. Vi har flere ungdomslag i menigheten. Det å bli berørt av Gud er større enn noen annet, slik at mange unge prioriterer sitt engasjement i kirken fremfor andre fritidsaktiviteter. Å se så mange unge flotte mennesker som tar sin tro på alvor, er veldig fint. Det er større frimodighet rundt det å snakke om troen blant de unge. Det å få lov til å høre deres historier og være et redskap i Guds hånd i en tid hvor unge mennesker står under et stort press, er utrolig givende.
Bilde
MINISTRANTER: – Vi har flere ungdomslag i menigheten. Det å bli berørt av Gud er større enn noen annet, slik at mange unge prioriterer sitt engasjement i kirken fremfor andre fritidsaktiviteter.
– Vil du være med igjen til Portugal i 2022?
– Jeg skal til Portugal. Det blir min tiende gang. Etter det kan jeg godt tvangspensjoneres, sier p. Pål og ler.
– Hva er det i prestegjerningen som gir deg mest glede?
– Det er så mye på så mange plan, at det er umulig å trekke frem en ting. Det å kunne få muligheten til å støtte mennesker i deres forsett om å la evangeliet få prege deres liv, er både skummelt og fantastisk. Vi nordmenn snakker nesten aldri om tro. Det å da få et innblikk i hva folk tenker om troen, og se hvordan Gud rører ved folks liv, er vakkert.
– Du har mange verv i tillegg til å være sogneprest: biskoppelig vikar for det pastorale arbeide, medlem av pastoralrådet og konsultorkollegiet. Hvordan får du tid til alt?
– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg får det til, men jeg prøver s. godt jeg kan. Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet for alt det jeg ikke rekker å gjøre, og mange må dessverre vente lenge før jeg rekker å svare eller følge opp ting. De rundt meg må tøye sin tålmodighet langt. Det er vanskelig å strekke til overalt hvor man burde, men jeg får mye støtte.
Bilde
MENIGHETSFEST:P. Pål syns det er viktig å skape møtearenaer for menighetens troende. Bilde er fra Olsokfeiringens grillfest.
– Domkirken oppbevarer en relikvie etter Helgenkongen. Er Olav den hellige virkelig tilstede her i Oslo?
– Det er han absolutt. Det er fint at stadig nye mennesker oppdager Olav som en god helgen og forbeder. Han har ikke det beste ryktet i dette landet. Det ble brukt mye tid etter reformasjonen på å stoppe olavskulten. Ingen vet hvor han ligger gravlagt, da alt ble fjernet i 1588 på ordre fra kongen. For meg virker det som om han har en ny plass i folks bevissthet. Han er en skikkelse som betyr noe for ungdommen. Jeg ser flere som går rundt med Olavskors, og når vi er på ungdomsleir kan alle synge «be for oss, hellige Olav».
– Det er flere menigheter i Oslo-området. Har dere noe samarbeid dere imellom?
– Vi har et årlig arrangement som vi feirer sammen, og det er Mariaprosesjonen i august. Vi sogneprester prøver også å komme sammen og utveksle erfaringer. Vi vikarierer for hverandre når det trengs, og det er en veldig god tone oss imellom.
– Domkirken har akkurat fått nye benker. Har du gjort noen andre endringer i menigheten siden du ble utnevnt som sogneprest?
– Jeg har innført noen flere menighetsfester, for å skape møteplasser i menigheten, f.eks. feiringen etter messen på Olsok. Så har vi gjeninnført felles julefest for voksne, utvidet frivillighetsfesten, og innført en felles Corpus Christi-feiring. Vi har også startet det vi kaller «Katolsk grovbrød» som skal gi næring til troen, særlig for voksne. På det praktiske plan har vi pusset opp kirkene, og menighetssalen har i løpet av sommeren fått nytt gulv og nye møbler.
Bilde
MOR OG SØNN: P. Pål sammen med sin mor Karin Bratbak (t.v) og p. Erik Ruud, som er kapellan i menigheten.
– Hva vil du si til dem som lurer på å komme på besøk?
– Alle er hjertelig velkomne. Kirkedørene våre er alltid åpne, både fysisk og åndelig.
St. Olav er en menighet hvor alle kan komme, men vil man bli sett, må man kanskje rekke opp hånden. Det er mye man kan være med på, hvis man vil det selv.
