Koronaoppdatering fra Karmel kloster: – Før oppstandelsen råder en stor stillhet

Publisert 6. april 2020 | Oppdatert 6. april 2020

Sr. Hedvig: – Kanskje det er noe ved vårt kontemplative liv som kan være til hjelp i dagens situasjon?

FORENT I BØNN: – En familie som ber sammen, holder sammen. Så lenge pandemien pågår bruker vi mer tid på bønn.

«Dere lever jo hele tiden i karantene», var det noen som sa litt spøkefullt til oss. Og for så vidt er jo det sant, men med den ene store forskjellen, at vi har sagt ja til et tilbaketrukket liv som svar på Guds kall. Og med kallet kommer nåde.

Tekst: Sr. Hedvig Sophie av Kristus kongen og Marias uplettede unnfangelse O.C.D.

Foto: Karmel kloster

Det betyr ikke at vi ikke merker konsekvensene av korona-pandemien: Karantener som blir pålagt, råd om ikke å være ute blant folk, unngå besøk – vi merker det på stillheten. Trafikken rundt oss er minimal, en skiløper eller turgåer benytter seg i ny og ne av skiløypene som går langs klostergjerdet, gjestene er få. Men denne stillheten har noe i seg, den bringer ikke bare fred. Stille før stormen sier vi, og kanskje det er det, vi vet at noe vil komme, noe som vi kanskje ikke vil være i stand til å beherske. Men vi fornemmer også noe annet, en bevegelse, en konsentrert og ventende stillhet. Er det ropene til de mange lidende vi hører, smerten og sorgen som nå rammer oss alle? Da er det godt å minnes at Gud er midt i stillheten, at han selv kom til oss som Frelser «midt i nattens stillhet», som vi synger til juleofficiet, at det i frelsesøyeblikket på korset var «mørkt over hele landet», at det før oppstandelsen «råder en stor stillhet».

«Så lenge pandemien pågår bruker vi derimot mer tid på bønn, der vi ber i de intensjoner Kirken har lagt frem: Å bønnfalle den Allmektige Gud om å stanse epidemien, lindring til dem som er rammet og evig frelse til dem som Herren har kalt hjem til seg.»

Hverdagen under korona-pandemien

Vi merker pandemien også i hverdagen. Nye hygienetiltak er innført, rengjøringen skjerpes. Fasten som er knyttet til ikke å spise seg mett eller å innta meieriprodukter, er vi dispensert fra. I vel to uker ble også dagsordenen endret noe for at vi kunne hvile ut – flere av oss slet litt med den vanlige influensaen. Men nå er alle ved god helse og dagene går sin vante gang, idet de veksler mellom felles bønn, tid i ensomhet, rekreasjoner og arbeid. Herrens Påske er like rundt hjørne, og så smått har vi begynt forberedelsene. Det vi vet, er at alt kommer til å bli enklere. Messene blir lukket for folk, den såkalte «påskemenigheten» – en mer eller mindre fast gruppe som feirer hos oss, kommer ikke, det blir spartansk med blomster – det er litt for tidlig å forsyne seg fra blomsterbedene i hagen! Og vi vil selv begrense mengden av matretter og kaker, rett og slett for å gi avkall for alle dem som kjemper med og om livet. Så lenge pandemien pågår bruker vi derimot mer tid på bønn, der vi ber i de intensjoner Kirken har lagt frem: Å bønnfalle den Allmektige Gud om å stanse epidemien, lindring til dem som er rammet og evig frelse til dem som Herren har kalt hjem til seg.

Er det så noe ved vårt kontemplative liv som kan være til hjelp i dagens situasjon? Jeg skrev tidligere at med kallet kommer nåde. Vårt ansvar er å være åpne og mottakelige for denne nåden, ikke bare én gang, men hver dag i de situasjonene vi opplever. Det mener jeg kan videreføres til alle. Hvis vi tar imot denne tiden i tillit til at han er med oss, selv om det kan synes skjult for oss, vil Gud gi oss nåde til å gjennomleve den. Vi kan la det bli en tid til omvendelse, til dypere forening med Kristus, han som nå selv erfarer frykt og smerte på vei opp mot Jerusalem. Nedenfor vil vi dele med der noe fra vårt liv og våre tradisjoner som kan finne paralleller i deres liv.

«Hvis vi tar imot denne tiden i tillit til at han er med oss, selv om det kan synes skjult for oss, vil Gud gi oss nåde til å gjennomleve den. Vi kan la det bli en tid til omvendelse, til dypere forening med Kristus, han som nå selv erfarer frykt og smerte på vei opp mot Jerusalem»

Bønnen er limet i fellesskapet

«Enhver må holde seg i sin celle eller nær den, og være alene, mens han grunner på Herrens lov dag og natt og våker i bønn», står det i Karmels opprinnelige Regel. Guds ord og bønnen er selve fundamentet for vårt liv. Uten dette er vi ikke karmelittnonner og uten dette er det ikke mulig å leve i fellesskap. Bare når vi i fellesskap har blikket rettet mot Kristus er det mulig å svare på kallet. En eldre karmelittbror har en gang sagt: Hvis vi er sammen under den indre bønn (stille bønn i koret), blir det enighet mellom oss i alle andre ting. Mor Teresa av Calcutta sa det slik til familiene: «En familie som ber sammen, holder sammen.» Den felles bønnen i familien eller blant venner er ikke å kimse av. Det trengs ikke settes av så mye tid, men to felles bønnestunder i løpet av dagen burde man finne plass til. De vil bli til stor velsignelse

Å fornye sine løfter til Gud og til hverandre

Som karmelittnonner avlegger vi ordensløfter som vi fornyer i fellesskap fire ganger per år. I tillegg kan hver søster fornye dem ved spesielle anledninger. Selv leser og betrakter jeg ofte den velsignelsen som ble bedt over meg av biskopen på dagen for de høytidelige løfter. På samme måte kan man som ektefeller betrakte de liturgiske tekstene og bruke dem for å fornye ektepakten. Men man kan også i løpet av dagen ganske enkelt kysse ringen, slik vi ofte kysser professkorset som et tegn på løftefornyelse. Pakten kan fornyes ofte. Hva med å gjøre det ikke bare på bryllupsdagen, men på samme dato hver måned, på eventuelle barns fødselsdag, eller på andre viktige dager som bare dere som par kjenner til. Slik nedkalles og fornyes den sakramentale nåde som ekteskapet bringer med seg, og den blir til en styrke i hverdagen. Lever man alene er det alltid mulig å fornye dåpspakten, for slik å knytte seg sterkere til Kristus. Ved fornyelsen bekrefter vi jo overfor ham og hverandre at vi tilhører ham, at det er ham vi vil følge. Mest kjent er det nok at dåpspakten fornyes under Påskevigileien, men hver søndag kan være en god dag å gjøre dette på, og gjerne sammen med dem man er i karantene med.

Å fordele ansvar for å tjene hverandre

I ordenslivet er det meste av livet regulert. Hver av oss har sine oppgaver som må utføres for å få hverdagen til å gå rundt. Lydighetsløftet ligger til grunn her, men ikke som en tvang, derimot bringer det en stor frihet når man er trofast. I en familie som nå må leve svært tett på hverandre, tror jeg en slik regulering kan bli til stor hjelp. Hva med å sette dere ned, og i fellesskap fordele oppgavene? Hvem forbereder frokost og kvelds? Hva med middagen? Hvem tar oppvasken og rengjør? Når og hvor kan vi ta oss en tur ut? Hvem kan forberede en felles bønnestund og samvær om kvelden? Hver uke kan oppgavene fordeles på nytt. På denne måten erfarer man samhold og det felles ansvar; at hver og en er viktig i den situasjonen som har oppstått og slik være med på å bevare familien gjennom prøvelser.

Å la seg forene med Kristus i det som er sårt og tungt

BEVARE FAMILIEN GJENNOM PRØVELSER: Karmelittene har flere tradisjoner der vi både takker og ber hverandre om unnskyldning.

Et liv så tett på hverandre er ingen dans på roser. Også hos oss oppstår det små tretter, vi sårer hverandre, gjør livet tungt for den andre. Etter som årene går, blir det mer og mer tydelig for meg at dette ikke er til å unngå. Ikke bare fordi vi også er mennesker med våre svakheter og feil, men nettopp fordi vi er kalt til å ligne Kristus. Da må vi også erfare noe av det som han erfarte: å bli ledd ut, hånet, misforstått, satt til side, listen kan gjøres veldig lang. Og hvem gjorde dette mot ham? I stor grad hans aller nærmeste disipler! Så må jeg innrømme at også jeg, som mine medsøstre, er en som sårer og belaster de andre. Og i familien, blant venner, arbeidskollegaer, skjer ikke det samme der? Om vi klarer å se at vår Kristus-likhet ligger også i det å la seg bli såret, da kan enhver vanskelig situasjon få en helt annen karakter, den kan bli en nådestund.

«Forenet som vi er i Kristus, ber vi om unnskyldning i tillit til å bli tatt imot av de andre, og som Han, er vi er åpne for å ta imot den andre. Hvorfor ikke gjøre noe tilsvarende i familien, eller sammen med de nærmeste venner?»

Tilgivelse og forsoning

Et annet aspekt ved det å bli Kristus lik, er vårt svar på de hendelsene jeg nevnte over. Kristus tilgir. Karmelittene har flere tradisjoner der vi både takker og ber hverandre om unnskyldning. Det skjer for eksempel på Julaften, nyttårsaften og skjærtorsdag. Vi har også kapittelmøter der det er satt av tid til å be om unnskyldning. Hver søster har da anledning til å be om unnskyldning for sine feil eller forsømmelser. Det kan for eksempel være for sårende ord eller gester, forsømmelser i tjenestene, brudd på tausheten og ensomheten. Forenet som vi er i Kristus, ber vi om unnskyldning i tillit til å bli tatt imot av de andre, og som Han, er vi er åpne for å ta imot den andre. Hvorfor ikke gjøre noe tilsvarende i familien, eller sammen med de nærmeste venner? Mellom venner, mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, barna seg i mellom. Kanskje én gang per uke, kanskje hver kveld?

Et lite «Kristi kollegium»

HERRENS PÅSKE: «Det vil bli en annerledes påskefeiring i år. Det vi vet, er at alt kommer til å bli enklere. Messene blir lukket for folk, den såkalte «påskemenigheten» – en mer eller mindre fast gruppe som feirer hos oss, kommer ikke, det blir spartansk med blomster – det er litt for tidlig å forsyne seg fra blomsterbedene i hagen.»

Påsken står for døren. Jesus skal igjen stå midt i blant oss, og han sier: frykt ikke. Han går gjennom – gjennom våre liv, gjennom vår hverdag – for å dra oss alle til seg. Våre Konstitusjoner sier: «…søstrene, kalt og samlet i et lite ‘Kristi kollegium’, må hjelpe hverandre på veien til hellighet. Måtte de ta imot kjærlighet som den høyeste normen i deres liv, den kjærlighet som Jesus påla sine disipler og viste selv ved å gi sitt liv for oss. Denne gjensidige kjærlighet som finner sitt uttrykk i gjerninger, gir bønnelivet dets ekthet, forsikrer Herrens nærvær midt i fellesskapet og opprettholder fred og enighet. På den måten skal hvert kloster være et eksempel på søsterlig fellesskap, et enhetens vitnesbyrd og et tegn på en universell forening i Kristus, for at rettferdighetens og fredens Evangelium stråler.» Måtte dette også kunne sies om oss alle, om våre familier, om vennekretsen, om skolene og arbeidsplassene.

Forenet i bønn ønsker vi velsignet Påske til dere alle!