P. Iru ble født i Jaffna den 20. mai 1947. Han trådte som ganske ung mann inn i oblatfedrenes kongregasjon og ble presteviet den 27. desember 1974. Han tjenestegjorde i flere sogn i Sri Lanka, og kom til Bergen på besøk i 1987 fra et studieopphold på Filippinene – og ble! Det var uro i Sri Lanka, og behovet for en tamilsk prest i Norge var påtrengende.
Jeg var sogneprest i Bergen den gang og den tamilske patriark, Anthony Rajendram, kom til meg og forklarte situasjonen. P. Iru kunne ikke vende tilbake Sri Lanka uten fare for liv og helse, og tamilene i Norge trengte en prest. Kunne jeg gjøre noe her? P. Iru var en sjelesørger av Guds nåde, sa han, og han kunne ikke tenke på noen annen han ville be om dette for.
Teoretisk sett kunne ingen som var her med turistvisum få permanent opphold, den gang som idag. Forskjellen var at politimestrene hadde større myndighet, og i Bergen så man altså stort på dette, og forstod at det var bruk for p. Iru her – og at Sri Lanka var farlig. Han fikk bli.
Bergen var en menighet i sterk vekst og underbemannet. Det var ikke vanskelig å finne oppgaver for p. Iru. Han gikk løs på dem med stor energi og han lærte seg norsk ganske raskt. Jeg kan ikke huske at han sa nei til noen ting, men jeg kan huske at han sa ja til for mange.
For oss prester ble han en samlende figur. I sitt arbeide var han til tider hektisk for å kunne nå alt han hadde lovet, men når han var ferdig for dagen og kunne snakke om løst og fast, fløt samtalen meget avslappet og lett. Dessuten var han en dyktig bridge-spiller, og derfor en ettertraktet makker for oss mindre rutinerte. Det gjorde godt å vinne en gang iblant!
I årene 1991-95 ledet p. Iru St. Paul menighet i Bergen. Han tjenestegjorde i St. Olav domsogn i Oslo i ti år, og endelig var han sogneprest i St. Magnus menighet på Lillestrøm fra 2006-14. Han var ikke flink til å ta vare på sin helse. Tjenesten gikk foran. Som pensjonist flyttet han tilbake til Sri Lanka, men fant at livet der var mer komplisert enn han hadde håpet. I 2016 flyttet han igjen til Norge, og døde i Fredrikstad den 30. mai.
Om p. Iru kan jeg rolig si at han gjorde alt som stod i hans makt for å tjene Gud og Guds folk. Han lærte aldri å si nei når noen hadde behov for ham som prest, og hans gode vilje fikk gjøre nytten der hvor tiden ikke strakk til.
P. Iru trodde på og forkynte påskens budskap med frimodighet.
Måtte han, Guds tjener og prest, ledsaget av vår bønn, nå gå inn til sin Herres glede.
+Biskop Bernt Eidsvig
Oslo, St. Olav domkirke, 5. juni 2020
På grunn av smittevernsreglene var det kun totalt femti personer som kunne delta i begravelsen. Etter ønske fra familien ble begravelsen direktesendt.
