LANGSOM FERD:– Det kan være fint å ha tid på seg: Det gir rom til å reflektere over vandringens mål og mening, sier Øivind Østang, som har vandret fra Oslo til Trondheim (1995) og Oslo til Roma (2015).
Hvis du går mot pilegrimsmålet, klarer tankene å henge med, men du må ikke bruke apostlenes hester for å kalle deg pilegrim, mener Øivind Østang: – Å kalle seg pilegrim forutsetter først og fremst at man er seg bevisst at man kommer til et hellig sted.
Bilde
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Etter korona-vår kommer korona-sommer: Reiserestriksjoner til utlandet og karantenetid for hjemvendte gjør at troende nordmenn og -kvinner atter vender seg til «kjempers fødeland» når de stikker ut kurs for årets pilegrimsferder. Hvor skal man så dra? Og hvorfor? Øivind Østang har tråkket over 3200 kilometer pilegrimsled mellom Nidaros og Roma. Hvis gnagsår adler pilegrimen, taler vi her med en representant for valfartens høyadel: – Du har gått 2900 km til Roma (2015). 50 mil til Trondheim (1995). Må man virkelig gå på seg benhinnebetennelse og gnagsår for å kunne kalle seg pilegrim? – Nei. Noen tror visst det idag, men stemmer ikke med virkeligheten. De aller fleste pilegrimer bruker vår tids transportmidler. Med mindre man er blitt på-lagt å vandre til fots som en form for bot, trenger man ikke utsette seg for det, konstaterer Østang. Han pådro seg et leit tilfelle av benhinnebetennelse under vandringen mot Roma i 2015. Den skyldtes ikke dårlig form, presiserer han, men overmot, som heller ikke bra. Østang er ikke alene om å vandre mer eller mindre overmodig og sårbent på Europas gamle pilegrimsleder. Det gjør stadig flere: I 2017 gikk for eksempel over 300 000 Camino de Santiago, også Trondheim melder om sterk økning i antall pilegrimer.
– Jeg tror pilegrimstrenden har med en lengsel etter langsomhet å gjøre. Det kan være fint å ha tid på seg: Det gir rom til å reflektere over vandringens mål og mening.
HELLIG OLAVS GRAVSTED:Hellig Olavs levninger er blitt flyttet flere ganger, både før og etter reformasjonen i 1537. Nå ligger han etter all sannsynlighet gravlagt i Nidarosdomens østre oktogonkapell. Les mer om Hellig Olav: Kongen som formet Norge
Påvei til Olavs by
Grunnene til å legge ut på pilegrimsvandring har skiftet gjennom tidene: I Jerusalem valfartet de tidlige kristne til steder som var sentrale i Jesu liv; i Roma var martyr-kulten sterk, og apostlene Peter og Paulus' graver spe-sielt viktige. I høymiddelalderen hadde de troende et så sterkt ønske om helbredelse, at de la ut på straba-siøse vandringer for å oppnå det. I erkebiskop Øystein Erlendssons versjon av St. Olavs mirakler «Passio et miracula beati Olavi» fortelles det alene om i alt 49 olavsmirakler. Til mirakelstedene valfartet såvel nor-ske som utenlandske pilegrimer i tusentall. – Hva mener du skiller en ekstraordinær pilegrimstur fra en ordinær ferietur? – Å kalle seg pilegrim forutsetter at man er seg be-visst at man er på vei til et hellig sted. Hvis man ikke har den bevisstheten, kan man heller kalle seg turist, sier Østang. Han minner om at man kan reise til Roma som turist og langsomt oppdage at man befinner seg i en by med hellige steder, og så reise hjem som pilegrim. – Nå antar vi at det blir få pilegrimer fra Norge til Roma i år. Smitterisiko gjør at vi må finne nasjonale pilegrimsmål istedenfor. Du har gitt oss en liste med flere spennende mål innen rikets grenser. Kan du trekke frem et par personlige anbefalinger? – Trondheim kommer man ikke utenom: Der ligger etter all sannsynlighet Hellig Olav gravlagt – kanskje under Nidarosdomens østre oktogonkapell, sier Østang. Etter at domen brant i 1531 og reformasjonen raste innover landet i 1537, ble helgenkongens levninger heller lettferdig behandlet. Erkebiskop Olav Engelbrektsson flyttet dem først i all hast til festningen på Steinvikholmen, så flyktet han. Olavsskrinet stod igjen på Steinvikholmen, og danske tropper ribbet det for verdier i 1540: 95 kilo sølv, 170 små og store krystallstener og litt gull ble sendt til kongen i København. Helgenkongens levninger ble forsøkt røvet av svenske soldater, så ble han gravet ned og gravet opp, og til slutt, i 1568, atter lagt i vigslet jord under Nidarosdomens stengulv. Så ble han glemt. Ikke før utpå 1800-tallet spurte historikere seg om hvor det var blitt av levningene etter Norges fremste symbol på selvstendighet og styrke. Helgenkongen Olavs siste hvilested er fremde-les en uløst gåte. – I Trondheim ligger også det nye museumsbygget med Klemenskirkens ruin, der Olav ble lagt i et skrin i 1031 og satt over høyalteret. Klemenskirkeruinen, Nidarosdomen og den nye St. Olav domkirke er tre flotte olavssteder for pilegrimen, sier Østang, og minner om at når man først er i Trondheim, så er ikke veien lang ut til Stiklestad. – Der falt Olav i 1030. Under olsok kan man oppleve Spelet om Heilag Olav og delta i messe i Stiklestad kirke. Alteret skal stå over kongens dødssted. St. Olav katolske kapell og et nytt ortodoks Olavskapell er også verdt et besøk.
HELLIG ØY: Gjennom over tusen år har øya tiltrukket seg pile-grimer. Foto: Ragnhild Helena Aasland Høen
Til Sunnivas øy
Bilde
Klosteret, kirkeruinene og Sunnivahulen på øyen Selja i Selje kommune har siden 1000-tallet vært helgenmål og hellig hvilested for pilegrimer på vei til Olavs grav i Nidaros. St. Sunnivas minnedag 8. juli feires vanligvis med valfart og seljumannamesse på den hellige øyen. – Selja er et naturskjønt og sentralt hellig sted for kristen tro i Norge. Det feires både luthersk og katolsk messe i klosterruinen, sier Østang. Ruinene av benediktinerklosteret ligger på sletten like under hulen der tradisjonen sier at Sunnivas levninger ble funnet. – Hulen ble vigslet som kirke, og mange mener at det kan være Norges første kirkerom. Jeg vet ikke om det stemmer, men tanken er vakker. Hvis man ikke kommer seg helt til Selja, kan man ha en St. Sunniva-opplevelse også i Bergen: Skrinet med St. Sunniva ble flyttet fra Selja til den daværende domkirken i Bergen, Kristkirken på Holmen, i 1170. Kirken ble revet i 1531, fordi kommandanten på Bergenhus festning ville ha bedre skuddfelt for kanonene. Sunnivaskrinet ble kanskje ødelagt og forvant iallfall etter reformasjonen, men man kan ennå finne Kristkirkens grunnplan markert nord for Håkonshallen og tenke: ‘Bak høyalteret her sto St. Sunnivas skrin’, sier Østang. Han minner også om at et fint alternativ til Nidaros, Bergen og Selja er et besøk til restene av St. Hallvardskatedralen i Gamlebyen i Oslo, der Hallvardskrinet sto frem til reformasjonen. – Olavsskrinet vet man ble ødelagt og at han ble grav-lagt. Hallvardskrinet og St. Sunniva-skrinet vet man lite om: Ble de ødelagt, eller ble de gjemt? Det kunne vært en morsom etterforskning, utfordrer Østang. – Er det noen pilegrimsmål i Norge du ikke har nådd, men gjerne skulle besøkt? – Jeg har ikke vært som pilegrim i Røldal, bare som turist som barn: Dit kunne jeg tenke meg å reise snart. Det arrangeres vandringer dit, men det er lett å kjøre dit, sier Østang om stavkirken i Røldal. Den er fra tidlig 1200-tall, og krusifikset som henger over kordøren, er omtrent like gammelt. Helt siden middelalderen har det vært tillagt helbredende kraft, og like lenge har pilegrimene valfartet til Røldalskirken. Til tross for iherdige etter-reformatoriske forsøk på å stanse valfarten, varte den ved helt frem til rundt 1835, bare få år før Kirken i 1843 atter ble tillatt ved kongelig resolusjon.
I kyrkja til Røldal eit bilete hekk so mang ein sæling til frelse, for sjuk og saare til dette gjekk og fingo atter si helse.
Aasmund Olavsson Vinje, Storegut (1866)
Kortreist helgen
Barndommens kirkeopplevelser inspirerer fremde-les Øivind Østang til å legge ut på pilegrimsvandring. – Jeg husker første gang jeg kom til Nidarosdomen; jeg hadde liten kunnskap om Hellig Olav og pilegrimstradisjonen, men bygget og stemningen gjorde inntrykk på meg, forteller han som siden var redaktør for Den norske kirkes informasjonstjeneste i ni år. – Jeg deltok på konferanser og gudstjenester i andre kirketradisjoner. Da oppdaget jeg at helgentradisjonen ikke er like død i andre protestantiske kirker, som den anglikanske og den svenske. Disse opplevelsene viste meg de lange linjene i kristen tradisjon, som strekker seg mye lenger tilbake enn til reformasjonen. Man kan naturligvis lese seg til dette, men det er sterkere å reise til de hellige stedene, sier Østang. Han forsøker å lytte etter hvordan pilegrimer før ham har tenkt, har bedt og har trodd når han er påvei til et nytt mål. – Når vi har de hellige så tett på, slik som Olav, Sunniva og Hallvard, så må vi heller ikke reise langt for å kunne ha slike opplevelser. Som realskoleelev og gymnasiast gikk den unge Østang ofte i det som nå er Fredrikstad domkirke. I våpenhuset er det bilder av blant andre Hellig Olav og St. Augustin. – De har vært med oss hele tiden, og helgentradisjonen kan være nærmere enn man tror: min barndoms Borge kirke mellom Fredrikstad og Sarpsborg er for eksempel bygget på fundamentene av en middelalderkirke viet til Hellig Olav.
Å reise langsomt som pilegrim er blitt en trend de senere år. Flere går til Santiago de Compostela enn noensinne i moderne tid. Norske mål som Selja og Nidaros rapporterer også om markante økninger. – Hva tror du denne eldgamle tradisjonens aktualitet og popularitet skyldes? – Forklaringen er nok sammensatt. Felles er behovet for langsomhet og stillhet i en skiftende og støyen-de tid. Noen har klare tanker om at de er påvei mot et hellig mål; andre legger vekt på veien, ikke målet. Atter andre sier at de ikke står eller går i en kristen tradisjon, selv om de tar seg frem langs en gammel pilegrimsvei, sier Østang, og husker tilbake til én av sine mange pilegrimsopplevelser: Han samtalte med noen medvandrere som veldig lavmælt fortalte at de ikke var kristne, at de ikke trodde, men da de kom frem til vandringsmålet, røpet de likevel: «Vi måtte jo be en bønn». De ble overveldet. – Om man ikke begynner som pilegrim, kan man ende opp som det, sier Østang, som tror mange har behov for å få tak i noe som går utover ens egen samtid: – Hvis du velger å bli vandrende pilegrim, er det en god opplevelse å vite at du vandrer i samme landskap som pilegrimer i århundrer før deg, noen ganger til og med på den ny-oppmerkede eldgamle veien som de brukte. – Hvordan forbereder du deg åndelig på en pilegrimsreise? – På begge de lange veiene jeg har gått – Roma og Nidaros – har jeg hatt med meg Den lille katolske bønne-boken. Jeg har forsøkt å bruke den morgen og kveld. De viktigste punktene underveis var kirkene jeg passerte. Var de åpne, tente jeg et lys og ba en bønn, sier Østang, som tok seg fri på søndagene på vei til Roma: Da gikk han i kirken. – Dessuten satte jeg meg jo inn i både praktiske pilegrimshåndbøker og annen litteratur. Fra Oslo mot Trondheim hadde jeg med meg Sigrid Undsets «Kransen» for å følge Kristin Lavransdatters vandring på de samme stiene fra Nord-Sel i Gudbrandsdalen til Nidaros, sier Østang, og minner om at pilegrimsveier i vår tid ofte er egne veier, slik var det ikke i middelalderen. – Pilegrimene gikk langs tidens hovedveier med masse trafikk begge veier. De opplevde det nok som mindre fredelig enn vi idag. Dessuten gikk de jo hjem igjen også.
Pilegrim ved Olavs alter i Roma
PAVELIG GAVE: «Av norske monumenter i Roma, og de er ikke mange i tallet, står Olavsalteret i en særstilling», skriver Jan E. Hansen i en kommentar på nettsiden til Venneforeningen for St. Olavsalteret. Det var pave Leo XIII som i 1892 ga alteret til norske katolikker og biskop Johannes Fallize fikk den polske portrettmaler Pius Welonski til å male selve altertavlen. Video: katolsk.no
Tidligere kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås skriver i en kommentar i Aftenposten (4. aug. 2013) at «Livet består av øyeblikk. En pilegrimstur er en eneste lang serie med øyeblikk du aldri glemmer.» – Han skrev dette etter at han gikk Valdres-veien mellom Hedalen stavkirke og Tomaskyrkja på Fillefjell, og jeg forstår hva han mener: Jeg kan plutselig få små glimt av episoder fra veiene, enten til Trondheim eller Roma. Jeg tror rett og slett at flere ting fester seg i hukommelsen, fordi man beveger seg så langsomt. Plutselig er de her, disse blaffene: Folk på veien, landskapet, messer jeg har deltatt i ... . En pilegimsopplevelse som har satt spor i Østang fant sted i 1989. Han deltok på et nordisk presseseminar i Roma før pavebesøket til Norden, og hadde litt tid en morgen. Østang la turen innom San Carlo al Corso i Roma. – En italiener i dress og slips, han må ha vært i midten av 30-årene, knelte og ba foran Olavsalteret. Det var en fin opplevelse, spesielt siden jeg nettopp var begynt å bli meg bevisst den norske olavstradisjonen, å oppdage at den levde i Roma. – Vi er ikke bare ånd. Vi har en kropp også: Hva er dine viktigste tips for selve vandringen når man først er i gang? – Så lett sekk som mulig. Til Trondheim ble sekken 14 – 15 kg, det var litt mye i starten. Til Roma var sekken 10 kg. Med vann til hver dagsmarsj startet jeg med ca. 12 kg, sier Østang, som også råder potensielle valfartere til å være i ganske god form. – Ikke begynn rett ut av sofaen, men husk også at du blir i bedre form etterhvert som du vandrer. Formen på slutten er bedre enn når du begynner, iallfall hvis du tar vare på føttene: Velg gode sko eller støvler, som du «går inn» på forhånd, for oftest blir det en del asfalt-vandring. Da trenger man skikkelig demping, forklarer den erfarne pilegrimen. Ifølge Østang byr nettsiden pilegrim.no på mange praktiske og nyttige tips om hvordan man forbereder seg og pakker pilegrimssekken.
Cand.philol. (1977), Universitetet i Oslo, med engelsk hovedfag, fransk mellomfag og statsvitenskap mellomfag.
Redaktør i Den norske kirkes informasjonstjeneste (1980 – 1986 og 1988 – 1991).
Informasjonssjef ved Statsministerens kontor (1986 – 1988 og 1991 – 2007).
Seniorrådgiver ved Statsministerens kontor (2007 – 2017).
Forfatter av «Hjem til Nidaros – Norges nølende vandring siden 1814» Oslo 1997 og «Pilegrim gjennom Europa – min vandring dag for dag fra Grefsen til Roma i 2015» Oslo 2016.
