Preken ved den pontifikale olsokmessen i Nidarosdomen:
Kjære prester og ordensfolk, kjære troende
– og jeg hilser særlig dere som idag skal motta oppdrag som lektor og akolytt.
Det har lenge vært en av kirkeårets forutsigbare gleder at jeg kan feire olsok i Trondheim og på Stiklestad. I de siste elleve år har det også vært min plikt å være ansvarlig for stiftets feiring og for det voksende antall pilegrimer som deltar.
For tredje år på rad sier jeg nå at det er siste gang jeg har et slikt ansvar, og jeg gleder meg med dere over at vi har konsekrasjonen av biskop-elekt Erik Varden å se frem til 3. oktober 2020. Jeg feirer høytidens messe for ham, for hans åndelige og praktisk forberedelse til å overta dette velsignede ansvar permanent. Dette er en bønn jeg vet dere vil slutte dere til! Han vil ikke bare bli pålagt et stort ansvar; ansvaret kan han bære på grunn av deres bønn og deres vilje til samarbeide. Evnen, kan jeg fastslå, har dere.
Et av de årlige Olsok-fenomener er å finne i kommentarfeltene i aviser og andre media. Noen av dem preges av historisk innsikt og en forståelse av hva hellighet hos mennesker betyr; mange benytter imidlertid anledningen til å moralisere og fastslå at Olav Haraldsson var et brutalt maktmenneske og at hans hellighet var noe Kirken fant opp for å bruke for egne formål. Anakronismer er ikke ukjent i dette ordskiftet, heller ikke snusfornuft. Det mest eksentriske forslag hittil i år går ut på å rive den kirkebygning vi nå befinner oss i.
«Dere vet at Olavs hellighet er fullbyrdet i hans vilje til omvendelse, fra han ble døpt i Rouen til han falt på Stiklestad.»
Dere som er forsamlet til messe her i dag, er kjent med motsetningene i Olav den helliges liv. Dere vet at Olavs hellighet er fullbyrdet i hans vilje til omvendelse, fra han ble døpt i Rouen til han falt på Stiklestad. Både dåp og død betyr omvendelse fra det som var ondt i hans liv og til Gud ved anger, bønn og bot. Denne viljen gjorde ham ikke fri fra synd, men den førte ham alltid tilbake til dåpspakten. Hvis vi skulle anvende et mer moderne begrep, sier den også noe vesentlig om troens vekst i ham.
Jeg finner både glede i oppmuntring i å se tilbake på Olavs liv og det trosskifte, som hans kongegjerning og død skapte i vårt land. Vi har også grunn til å se fremover, for Olav forblir vår talsmann og forbeder for Guds åsyn. Det er i år 990 år siden slaget på Stiklestad. Vi har med andre ord ennå ti år for å forberede oss på jubileet i 2030, og det er på tide å begynne.
Olsok er hele landets fest, men jubileumsfeiringen vil i 2030 – som i 1930, hovedsakelig finne sted i Trøndelag. Jeg lover all mulig støtte fra Oslo katolske bispedømme: Initiativ og ledelse tilhører imidlertid dere og deres biskop og prester.
«Vi vil fortsatt bli konfrontert med indignert og historieløs moralisering. Overfor slikt står vi maktesløse hvis vi er uten solid kunnskap.»
Olsok 2030 har først og fremst med Olav den hellige å gjøre. Han forstod sitt kall og sin tro ut fra samtidens kristne idealer. Olsok har selvsagt med historien å gjøre, men vi plasserer ikke Olav og vår kristne arv i historien. Vi lever med den og i den. Forståelse av kall og idealer er ikke mindre viktig i vår tid.
Vi må begynne med kunnskap om den historiske Olav. Vi vil fortsatt bli konfrontert med indignert og historieløs moralisering. Overfor slikt står vi maktesløse hvis vi er uten solid kunnskap. På den annen side er Olavs eksempel og forbønn stadig en realitet for mange nordmenn som ikke er katolikker.
Ved Olsok-feiringen i denne by i 1897 satte Bjørnstjerne Bjørnson ord på sin egen såvel som den folkelige Olavs-venerasjon. Disse ordene er katolske, selvom de aldri var ment å være konfesjonelle:
Vi maa sette os ind i, hvad [Olav] betød for hver enkelt: et skinnende barneminde, en god tilflukt, alles forbeder ... Olav den helliges land uden Olav, det maatte for de fleste være, som landet var bestemt til at dø. Hjertet var skaaret ud af det.
Bjørnson satte seg inn hva Olav betød i historie og samtid. Det får også bli vårt første prosjekt.
«Vi gleder oss over det vi kan feire sammen: Olav er vår felles arv, men tradisjon og lære er dessverre ikke det.»
Den norske kirke hadde en flott og meningsfull markering av Olav i 1930. De er allerede i gang med forberedelser til 2030, og vi er innbudt til samarbeide. Det er en innbydelse vil tar imot med glede, men vår religiøse og liturgiske markering blir katolsk. Vi gleder oss over det vi kan feire sammen: Olav er vår felles arv, men tradisjon og lære er dessverre ikke det.
Vi begynner feiringen av Olsok 2030 med å anmode jomfru Maria, Olav og alle vårt lands kjente og ukjente helgener om deres forbønn.
+Biskop Bernt Eidsvig
Trondheim, Nidarosdomen, 29. juli 2020