NUK på vandring med hellige Olav: – Selv om veien byr på vansker, byr den også på glede

Publisert 12. august 2020 | Oppdatert 24. august 2020
PILEGRIM: En pilegrimstur er en helt spesiell opplevelse fordi den synliggjør, ja inkarnerer, den kristnes åndelige liv i denne verden. Foto: Ivana Mikocziova. 

 

Årets pilegrimstur i regi av Norges unge katolikker, med Nidarosdomen og Olsokfeiringen som endestasjon, bød på et velbalansert forhold mellom oppstemt felleskap og stille refleksjon.

 

Tekst: Peder Foss

 

Norges Unge Katolikker har flere år på rad organisert en pilegrimstur langs deler av pilegrimsleden som fra hele landet fører frem til St. Olavs gravkirke, Nidarosdomen. Sommerens valfart til Nordens Jerusalem førte pilegrimene fra helgenkongens fødested på Bønsnes, gjennom Ringerike, Hadeland og Toten, over Mjøsa, og med tog fra Hamar til Trondheim, hvor følget deltok i Olsokfeiringen. Ferden, godt organisert og gjennomført, bød på et velbalansert forhold mellom oppstemt felleskap og stille refleksjon. Bønnens stadige nærvær og vakre liturgier holdt i de storslåtte steinkirkene vi besøkte på veien gjorde vandringen til en meningsfull ferd med Kristus som opphav og mål.

Utsendelsen fant sted på morgenen, tirsdag 21. juli, med messe i St. Olav i Oslo. Pilegrimene kom etterpå fram for høyalteret. Olavsarmen, en av martyrens relikvier, ble høytidelig båret frem akkompagnert av «Be for oss Hellig Olav…» Alle mottok så relikvievelsignelsen, og slik var vi på vei. Vandringen begynte ved Bønsnes etter en kort busstur. Leden buktet seg over de bølgende jordene i jevn stigning; nå og da førte den gjennom et skogholt, og siden langs asfalterte bilveier. Turens eneste alvorlige regnskur kom om lag halvannen time etter avreise, ellers ble vi velsignet med penvær. Etter en rast fortsatte vi til vi ankom Norderhov hvor vi fikk en omvisning i den gamle steinkirken der. Vi ba Vesper og nådde etter kort tid frem til menigheten på Hønefoss, overnattingsstedet. Til vår store glede hadde de tilberedt varm middag for oss alle sammen.

TIL FOTS: Leden buktet seg over de bølgende jordene i jevn stigning; nå og da førte den gjennom et skogholt, og siden langs asfalterte bilveier. Foto: Lise Vu. 

 

Dagen etter begynte med morgenmesse påfulgt av frokost og pakking. Ved avmarsj ble det sunget vandringssalmer og bedt Rosenkrans. Alle ble oppfordret til å gå med en personlig bønneintensjon som de kunne meditere over på ferden, noe som det ble gode muligheter for.

En pilegrimstur er en helt spesiell opplevelse fordi den synliggjør, ja inkarnerer, den kristnes åndelige liv i denne verden: en lang ferd på en smal sti med Gud som utsender, ledsager og mål. Selv om veien byr på vansker, byr den også på glede. Det fikk vi erfare på onsdagen da vi på toppen av en lang bakke ble møtt av en nydelig familie som serverte oss plommesaft.

Etter disse forfriskningene gikk marsjen videre oppover i lendet langs den krokete veien helt til den nådde et platå. Så hellet veien nedover igjen, i retning sjøen på venstre hånd. Vi tok av fra stien og kom så frem til kveldens overnattingssted nede ved fjorden i såpass god tid at vi fikk gode muligheter til å hvile ut. De mer dumdristige våget seg på et bad i det kjølige vannet, og en av prestene fikk prøve seg på vannscooter!

BØNNEINTENSJON: Alle ble oppfordret til å gå med en personlig bønneintensjon som de kunne meditere over på ferden, noe som det ble gode muligheter for. Foto: Lise Vu.

 

Torsdagen var spesielt begivenhetsrik. Fordi vi startet nede ved fjorden var det en del stigning til å begynne med. Til tross for dette holdt vi godt tempo. Det var nemlig enighet om å gjennomføre første delen i stillhet og refleksjon rund de intensjoner vi hadde for ferden. Vi kom altså frem til destinasjonen, Søsterkirkene på Gran, tidlig på ettermiddagen. Å komme inn i disse gamle kirkene var å tre inn i århundrer med historie, og dertil en svært katolsk historie. De står som monumenter til Sankt Olavs kristningsverk og vitner om Kirkens fremgang og dype røtter i Norge.

Dette fikk vi erfare enda sterkere da vi feiret messe der. Vårt meget talentfulle kor fylte det store kirkeskipet i Nikolaikirken like til steinbuene i taket med gregorianske hymner slik som ble gjort da kirken først ble bygget for over åtte hundre år siden.

BESØK: I løpet av pilegrimsturen ble flere kirker besøkt langs veien. Foto: Lise Vu.

 

Så demret en ny dag, og etter en vakker morgenmesse la vi i vei. Før stigningen og heten (som var betydelige den dagen) inntraff fulgte vi en nokså flat og trivelig landevei i noen kilometer før vi stoppet for en omvisning i St. Petri-kirken, også kjent som Gamle Tingelstad kirke. Der var det både alter og et krusifiks originalt fra 1200-tallet.

Med litani og hymner påkalte vi St. Olavs forbønn før vi fortsatte å gå. Vi var glade for at samtlige fikk sove inne den natten siden vi følgende dag skulle gå turens lengste etappe på trettito kilometer. Om kvelden, etter en fortreffelig middag (fisk, så klart!), ba vi vesper utendørs. Til kompletorium hadde vi Sakramentstilbedelse i en hytte der det var stelt nydelig i stand.

Om morgenen, lørdagen, var timeplanen knapp; det var viktig å komme seg av gårde tidlig hvis vi skulle håpe på å nå frem til rimelig tid. Messen ble feiret i samme hytte som vi var i kvelden før; den var enkel men vakker og preget hele resten av dagen. Heldigvis var landet flatt og jevnt, unntatt når den førte gjennom enger og jorder. Disse hadde imidlertid også en fordel i at de sparte oss for hard asfalt.

Flere oppmuntringer kom oss til unnsetning i løpet av dagen: et eldre ektepar delte ut is, en lokal bonde inviterte noen av oss inn på vin, og en liten jente solgte gul saft for femkroningen. Gleden over å ha klart seg gjennom turens lengste dag (det strides fortsatt om hvor lang ruten virkelig var; flere er overbevist om at den var betydelig lengre enn trettito kilometer) og en god middag gjorde den kvelden spesielt minneverdig.

STREKK: Viktig med en god strekk og litt hvile når man har gått langt. Foto: Lise Vu. 

 

Søndagen seilte vi med Skibladner over Mjøsa fra Kapp til Hamar, en behagelig tur på en flott, gammel hjuldamper. Om ettermiddagen besøkte vi domkirkeruinene i Hamar hvor vi feiret høymesse. Overnattingen fant sted hos St. Torfinn. Vi fikk holde vesper og kompletorium i den vakre kirken deres.

Følgende dag tok vi tog fra Hamar til Heimdal, så lokalbuss inn til Trondheim. Milevis med vandring i felleskap og i stillhet lå bak oss og ledet frem til denne siste, korte marsjen mot destinasjonen. Syngende på salmer og hymner kom pilegrimene endelig frem til sitt mål: Nidarosdomen, Kristkirken, eller Cor Norvegiæ (Hjertet av Norge). Tre ganger gikk vi rundt domen mens vi resiterte litanier og feiret ankomsten. Etterpå fikk pilegrimene gå inn i helligdommen for å takke Gud og for å hylle Helgenkongen.

ETAPPE: Turens lengste etappe var på trettito kilometer. Selv den mest erfarne pilegrim kjenner den distansen på kroppen. Foto: Katherine Esquivel

 

De to neste dagene deltok vi i Olsokfeiringen i regi av St. Olav menighet i Trondheim. Vi fikk feire Olavs martyrdød på Stiklestad, hans fødsel inn i Himmelens herlighet. Som hans åndelige arvegods, fruktene av hans verk på jorden og hans forbønn i Himmelen, skylder vi katolikker i Norge St. Olav særlig hyllest.

Å ferdes som pilegrim i hans fotspor viste oss klart at han brakte oss den største gave en konge kan skjenke sitt folk, nemlig Kongen over alle konger, Jesus Kristus. Vår takknemlighet til St. Olav vises først og fremst i at vi ikke kaster vrak på denne verdifulle arven og at vi hengivent følger Herren som lemmer på Hans Mystiske Legeme, Kirken. 


 

MÅLET: Syngende på salmer og hymner kom pilegrimene endelig frem til sitt mål: Nidarosdomen, Kristkirken, eller Cor Norvegiæ (Hjertet av Norge). Foto: Unni Gabrielle Carreno. 

 

Se flere bilder fra turen:

                                                                                               

            

 

Les mer og se bilder fra flere av sommerens begivenheter:

 

 

Mer om:
Innenriks
Pilegrimsvandring
Olsok