Biskop Erik Varden på Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse: – De hellige er alltid på pletten for oss

Publisert 16. oktober 2020 | Oppdatert 16. oktober 2020

Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.

Bilde

HELLIG GRUNN: – Der hvor Herren er, der er Jerusalem. Kirkens kall er å gi Herren fotfeste på jord. I den grad vi gjør dette, blir også stedet vi lever på helliget, sier biskop Erik Varden. Foto: Kristin Svorte

For første gang feirer mgr. Erik Varden feirer Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse som biskop av Trondheim. Han oppfordrer oss til å holde Olavs minne levende ved å lese om helgenkongen, ved å fortelle om ham – og ført og fremst: – Ved å be til Olav, sier biskopen av Den evige konges egen by.

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

For første gang skal mgr. Erik Varden feire minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober som biskop av Trondheim. I sin bok Lengsel er mitt vesen. Om ensomhet og kristen erindring skriver han at å minnes eller ihukomme er en måte å bringe Guds handlinger inn i vår samtid på.

– Er det slik med de helliges minnedager også?

– De helliges samfunn bringer oss hinsides begrensningen i tid og rom, inn i et evig fellesskap. De hellige omgir oss lik «en sky av vitner», slik det står i Hebreerbrevet. På en helgens festdag, går vi ham eller henne særlig i møte. Det betyr ikke at de ligger og sover de andre 364 dagene i året! Det er vi som trenger påminnelsen; de er på pletten alltid, sier biskop Erik Varden av Trondheim.

Biskop Bernt I. Eidsvig skriver i kunngjøringen av minnedagen at det spesielt er to sider ved Hellig Olavs trosliv vi skal være oppmerksom på: omvendelsen og misjonering.

– Du var bestemt ikke-troende, nå er du biskop av Trondheim. Har din og Olavs omvendelse noe til felles?

– Enhver kristen omvendelse grunner i oppdagelsen av Kristus som et levende, forvandlende nærvær. Det kan være kun en anelse, først – så med tiden bli mer håndfast, konkret. Omvendelsen er aldri gjort unna én gang for alle. Det er en varig prosess som må finne uttrykk i mitt levesett, mine valg. Olav trengte lang tid på å la evangeliet gå ham i blodet. Jeg har også trengt langt tid, og har mye indre arbeid ugjort, men våger å håpe at min omvendelse en dag blir fullstendig. Gudskjelov er Gud tålmodig, hans nåde allmektig.

VIGSLINGSMESSE: Biskop Erik Varden feirer eukaristien
i Cor Norvegiae, Norges hjerte, som ifølge tradisjonen
var Helig Olavs gravsted. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Kristus er sentrum

Bilde

Biskop Bernt fremhever også «Olav den Helliges nidkjære søken etter og arbeid for sitt folks omvendelse til den sanne tro og utbredelsen i landet av de kristne verdier.» Biskop Varden er nettopp ankommet til Trondheim, og blitt vigslet til biskop av stiftet for å misjonere i det Roma opplever som Kirkens periferi.

– Hvordan taler Hellig Olavs misjonstrang til deg?

– Pave Frans minner oss stadig om at periferien ofte er oss nærmere enn vi tror. Vi antar så lett, individuelt og kollektivt, at der hvor jeg er, der er sentrum. Misjonen går først og fremst ut på å la meg selv sende ut fra min egen illusjon om å være universets sol, for å sette Kristus resolutt i sentrum. Hellig Olav vil neppe ha uttrykt det sånn, men jeg tror allikevel vi kan si det var hans prosjekt. Det er likeledes mitt.

– I sine betraktninger etter bispevigselen 3. oktober 2020 skriver p. Arne Fjeld O.P.: «Folk vet knapt hvem Sankt Hans er. Hans fest betyr nå nærmest bare ‘midtsommer’.» Hvordan kan vi hindre at det samme skjer med Hellig Olav og hans arv?

– Ved å lese fortellingene om hans liv og fortelle dem til hverandre; ved å be til Olav; ved å innby ham inn i våre liv for å vandre ved hans side, oppfordrer biskop Varden de troende.

Se festmessen for Hellig Olavs omvendelse kl. 16.00 fredag 16. oktober

Olavs alvor

Vår nye biskop ble vigslet i Hellig Olavs gravkirke, ja faktisk rett over det som ifølge tradisjonen var hans gravsted; nå skal han feire helgenkongens minne:

– Hvilket inntrykk har Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, gjort på deg så langt?

– Et inntrykk av stort alvor.

– Biskop Eidsvig sa til Adressa i et intervju rett før din vigsling at «Atmosfæren i Trondheim gir meg en følelse av det hellige Norge». Kjenner du noe av det samme?

– Ditt spørsmål får meg til å tenke på siste vers av Esekiels profeti, som vi nylig leste i Tidebønnene. Boken handler i stor grad om Jerusalem, den hellige by, som har vendt seg bort fra Herren Gud, og derfor blir forlatt av ham; Esekiels forkynnelse går ut på å utlegge hva det vil si at Guds herlighet går i eksil – og folket lærer å anerkjenne den på nye måter. Siste vers oppsummerer: «Fra denne dag, skal byens navn være: Herren er der.» Der hvor Herren er, der er Jerusalem. Kirkens kall er å gi Herren fotfeste på jord. I den grad vi gjør dette, blir også stedet vi lever på helliget. Vi bygger på en rik tradisjon av hellighet her i Trondheimstraktene, det er god næring i jordsmonnet. Men om landet her helliges nå, avhenger av vår lydhørhet i forhold til Herrens kall, vår trofasthet mot hans lære, vår åpenhet for å la hans liv bli vårt, sier biskopen av Trondheim, byen der helgenkongen aldri hviler, men for evig verner om sitt folk.